av Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO)
Jeg begynte som generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) i april i år. En av grunnene til at jeg ville ha denne jobben, er et sterkt ønske om å bidra til at flest mulig forstår og får oppleve hvor viktig litteratur, og særlig sakprosa, er for samfunnet. Dette gjelder ikke minst for barn og unge.
Norsk barnebokinstitutt inviterte meg til å skrive noe om en hjertesak innenfor barnelitteraturen. I stedet for å komme med et politisk innspill eller en flammende appell, bestemte jeg meg for å bli personlig. For jeg har nemlig selv gitt ut en sakprosabok for barn og unge, og for noen år siden var jeg så heldig å bli valgt ut til et stort prosjekt basert på boken min. Selv om boken i utgangspunktet var skrevet for de yngre blant oss, fikk jeg i oppdrag å formidle den til publikum i alle aldre. (Dette hadde nok også å gjøre med at jeg tidligere hadde skrevet en bok om samme tema for et voksent publikum.) Etter at prosjektet var avsluttet, skrev jeg en artikkel i Dagbladet, som jeg her gjengir i sin helhet.
De siste årene har utallige bøker, utstillinger, forestillinger, filmer, reportasjer og foredrag tatt oss tilbake til hendelsene som vi samlet kaller Holocaust. Alt er med på å gi oss bedre kunnskap om hva som skjedde i løpet av de dramatiske og dystre årene. Likevel viser en rapport som Holocaust-senteret nettopp lanserte, at hver femte nordmann mener jødene i dag utnytter minnet om Holocaust til sin egen fordel. Det er absurd å tenke seg at noen skulle kunne dra nytte av seks millioner drepte mennesker, som om de er tilfeldige brikker i et spill. Vi trenger derfor stadige påminnelser om at det nazistiske folkemordet er et felles anliggende for oss alle.
Selv har jeg denne høsten erfart hvordan minnet om Holocaust er høyst levende i vår egen samtid. Gjennom prosjektet «Hele Rogaland leser» har nemlig den ene av mine to bøker om Moritz Rabinowitz blitt delt ut gratis på folkebibliotekene i Rogaland. Rabinowitz var den kanskje mest markante jøden i Norge i mellomkrigstiden. Han hadde en eventyrlig karriere som forretningsmann, og var i tillegg en engasjert skribent og humanist. Rabinowitz var én av 772 jøder som ble deportert fra Norge under 2. verdenskrig. Han var ikke blant de 34 som vendte tilbake.
I tillegg til utdelingen av bøker, ble jeg som forfatter sendt rundt på turné i hele fylket for å fortelle historien om denne uvanlige mannen. I løpet av noen hektiske høstuker besøkte jeg 23 av Rogalands 26 kommuner, og snakket til nesten to tusen mennesker i alle aldre, fra barn på rundt 10 år til eldre på nesten nitti. Det var gripende å erfare hvordan historien om Rabinowitz engasjerer og interesserer både unge og eldre, og særlig hvordan den vekker minner hos den generasjonen som er i ferd med å forlate oss. Fra ytterst i havgapet på Utsira til steder som ligger gjemt bak fjellsider innerst i fjordene, fra langt sør i Dalane til byen der silda slo seg ned på midten av 1800-tallet, og der kjøpmannen selv etablerte seg i 1911: Haugesund. Arven etter Rabinowitz finnes overalt.
På turneen fikk jeg besøkt mange flotte bibliotek, hvorav ett var lokalisert i en gammel ullvarefabrikk som Rabinowitz mente hadde en ledelse som ikke ville inngå avtaler med ham fordi han var jøde. Men spesielt sterkt var det å holde foredrag inne i selve Dressmagasinet i Egersund, som bærer samme navn som Rabinowitz gav filialen han opprettet i samme bygg i 1933. I Sauda og Stavanger eksisterer også butikkbyggene til Rabinowitz fremdeles, og i Haugesund finner vi fabrikkbygget Condor som han selv fikk oppført, og der tusenvis av dresser, frakker og uniformer ble produsert. Men bare i Egersund driver de fortsatt med det samme som Rabinowitz i sin tid startet med: salg av herreklær og sko. Et sterkt symbol på det store klesimperiet Rabinowitz utviklet, med butikker langs kysten fra Haugesund til Kristiansand.
På Randaberg fikk jeg en kleshenger fra butikken til Rabinowitz i Stavanger i gave av en hyggelig dame, og møtte en slektning av brødrene Askeland, som var Rabinowitz sine nærmeste medarbeidere i Haugesund og som overtok butikken etter krigen. Samme sted kunne en mann fortelle meg at faren, som hadde jobbet i tollboden i Haugesund, hadde fortalt om mange interessante samtaler med Rabinowitz, som hadde kommet med skarpsynte analyser av norsk og internasjonal politikk.
På Moi kom jeg i prat med en mann hvis far hadde solgt hansker til Rabinowitz, og som hadde blitt fortalt av faren at Rabinowitz hadde advart ham mot å kjøpe bil, fordi vedlikeholdet var så fryktelig dyrt. Rabinowitz skal ha vært en av de første i Haugesund som skaffet seg bil. På Rennesøy møtte jeg oldebarnet etter arkitekten som tegnet fabrikken Condor på slutten av 1930-tallet.
I Haugesund snakket jeg med en gammel dame som kunne huske at hun selv hadde flyktet fra byen innover mot Ryfylke som fireåring i 1940, og som hadde blitt veldig nysgjerrig da hun hørte av de voksne at det gjemte seg en jøde på nabogården. Hun hadde aldri sett en jøde før, og hadde blitt skuffet da hun skjønte at det bare var en helt vanlig mann med nikkers som befant seg der. Mannen var Rabinowitz, som hadde måtte flykte før nazistene inntok sildabyen. Han visste at tyskerne var på jakt etter ham på grunn av hans utallige brev, telegrammer, artikler og leserinnlegg, der han advarte mot Hitler og nazismen. President Roosevelt var blant dem som fikk en privat henvendelse fra kjøpmannen i Haugesund. Rabinowitz ble tatt i desember 1940, og 27. februar 1942 ble han slått i hjel i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin.
Holocaust er slektshistorie for noen av oss. I Tysvær snakket jeg på Blest litteraturfestival etter at Monica Csango hadde presentert sin sterke familiehistorie slik den fremkommer i boka Fortielser. Dermed ble det også en slags forbindelse mellom den norske klesbedriften Rabinowitz i Haugesund og veskebutikken Csango i Budapest. På Sand møtte jeg en jødisk mann som på forhånd ikke kjente til Rabinowitz, men som fortalte at oldemoren alltid laget for mye mat da hun inviterte til middag hjemme i Nasaret på 1980-tallet, «for det kunne jo tenkes at det plutselig kom noen for å ta dem».
«Jorden ønsker oss alle til lykke. Men menneskene forbitrer selv sin tilværelse for hverandre», skrev Rabinowitz i forordet til boka Verdenskrisen og vi, som han gav ut på eget forlag i det dramatiske året 1933. I en kommune i Ryfylke fikk jeg vite av en av lærerne som var til stede, at han var bekymret for at noen av elevene som jeg skulle snakke til, hadde begynt å interesse seg for nazismen på en uheldig måte. Ikke langt unna ligger det lille stedet Frafjord, der Rabinowitz sitt barnebarn, den to år gamle Harry Reichwald, oppholdt seg i november 1942.
Etter at turneen min var ferdig, fikk jeg en tilbakemelding fra læreren som var redd for elevene som var kommet på villspor. Han trodde de var et skritt nærmere å forstå hvor grufullt og grunnløst hatet mot jødene var og er. Aller mest utfordrende var det nok å forholde seg til hva som skjedde med lille Harry. Han skulle ha fylt 77 år denne høsten, kunne ha vært en betydelig næringslivsmann, og burde selv ha vært den som fortalte oss andre historien om sin fascinerende bestefar. Men ikke lenger etter at han sto i lekegrinden og smilte til fotografen, ble Harry arrestert og sendt bort fra Norge. I begynnelsen av mars 1943 sendte nazistene ham inn i gasskammeret i Auschwitz.
Teksten er publisert i Dagbladet 19. desmber 2017, gjengitt med tillatelse fra Dagbladet.
Ytringer om barnelitteratur
Norsk barnebokinstitutt fyller 40 år i 2019. Vi har invitert noen fagfolk, organisasjoner, forfattere, illustratører og andre til å dele en hjertesak om barnelitteratur eller fra barnelitteraturfeltet her og nå.
Bidragsyterne har valgt tema og format selv, og gir oss oppfordringer, tips, råd, korttekster, essays, tegneserier og illustrasjoner.
Flere av instituttets ansatte bidrar også med sine tanker i korte filmer basert på samme idé. Alle bidragene blir publisert på våre nettsider i løpet av de siste ukene i 2019.
