Å bygge en dome – eller hvordan utenforskap kan uttrykkes på flere måter

At barn ekskluderes fra viktige sosiale, kulturelle og idrettslige arenaer forsterker opplevelsen av å ikke høre til, derfor er det behov for økt bevissthet om barns utenforskap. Som en del av Redd Barnas kampanje Rett til lek og fritid søkte derfor Redd Barna og Norsk barnebokinstitutt midler til et felles prosjekt der vi gjennom litteratur skal øke bevisstheten om utenforskap. Hvordan få barn og unge til å uttrykke egne erfaringer og utfordringer?

Målgruppen for prosjektets første runde var barn og unge i alderen 10 – 12 år som ble rekruttert til å delta, og målgruppen for barnas fortellinger er alle voksne som har mulighet til å gjøre en endring for dem. Prosjektets del 1 som ble gjennomført i 2018 bestod av forfatterne Veronica Salinas, Neha Naveen og Lise Grimnes, som holdt hvert sitt skrivekurs på ulike steder i Norge. Del 2 gjennomføres i 2019 for ungdomsskoleelever, med forfatterne Camilla Kuhn, Endre Lund Eriksen og Linn T. Sunne. Denne artikkelen handler om det første skolebesøket i del 1 med Veronica Salinas.

Hva vet vi om utenforskap?

Forskning viser at dårlig råd fører til at barn deltar mindre i både organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter. Selv om det finnes tilskuddsordninger og tiltak som tilrettelegger for at barn og unge kan delta uavhengig av økonomi, kan det føles stigmatiserende og vanskelig for familiene å benytte seg av disse. Barn og unge fra lavinntektsfamilier forteller at det er flaut og skamfullt å ha lite penger, og det fører til at barna velger å la være å delta på aktiviteter etter skoletid. En annen gruppe som har høyere risiko for å falle utenfor, er flyktningbarn og barn med minoritetsbakgrunn. Les mer på Redd Barna/Fritid.

Vi bygger en dome – om prosjektet på Ila skole i Trondheim høsten 2018

Ila skole har vært mottaksskole siden høsten 2000, og høsten 2009 hadde skolen 330 elever som fikk undervisning i til sammen 22 språk. De siste årene har det vært en elevtallsvekst og skolen har nå 460 elever. I dag fungerer skolen som barneskole og mottaksskole.

Foto: axelrios.com
Foto: Kristin Aafløy Opdan

Veronica Salinas er forfatter og skuespiller med spansk og indiansk bakgrunn, bosatt i Oslo. Til daglig er hun rådgiver i Leser søker bok hvor hun jobber med språkkafeer for folk som vil lære seg norsk, samt biblioteknettverk, formidling og bokutvikling. Med seg i prosjektet tok hun den chilenske bildekunstneren Axel Rios. Rios har studert design, og har jobbet aktivt som profesjonell billedkunstner både i Norge og Chile.

Kunstnerne skulle sammen med elever og lærere gjennomføre et 3-dagers prosjekt med utenforskap som tema. Elevgruppen bestod av 56 barn og 16 språk var representert. Idéen var som følger:

Vi bygger en «dome» på Ila skole. «Dome» kommer fra latin «domus» («hus» = «casa») som kommer fra gammelgresk. I Norge bruker vi ordet «dome» eller «kuppel» om samme form. I workshopen skal vi lage et hus uten vegger. Et hus med ord og farger. Et hus hvor taket holder oss sammen og gir oss beskyttelse. Gjennom workshopen ønsker vi å bidra til økt bevissthet rundt utenforskap
.

Se videoen fra prosjektet
Videomaker: Trond Sverre Kristiansen

Hvorfor valgte du å ta med deg Axel Rios på prosjektet?
Grunnen til det var ideen om å kombinere det å skrive med det å uttrykke seg visuelt. Med en gruppe barn der så mange som 16 språk var representert, og med så ulik erfaringsbakgrunn, ble det viktig å åpne opp for flere måter å uttrykke seg på. Barn som nylig har kommet til Norge og som ikke kan skrive så godt, kan uttrykke seg gjennom andre kunstformer.

Hvordan plukket dere ut barna som skulle få være med?
Egentlig skulle vi velge ut mellom 10 og 20 barn fra skolen som skulle være med på prosjektet, men det å velge ut noen ble faktisk noe som belyste den problemstillingen vi skulle løfte frem: Det at noen barn er utenfor og ikke får de samme mulighetene til å være med som alle andre. Det traff noe i meg som jeg selv opplevde ofte som barn, og gjorde at jeg valgte å organisere arbeidet litt annerledes. Vi valgte å ta med alle de 56 barna mellom 9 og 10 år i prosjektet, men delte dem inn i 2 grupper av 28 barn.

Hvilke forberedelser gjorde dere til prosjektet?
Først var vi i dialog med læreren for å sette i gang prosjektet som skulle være på 3 dager totalt. Vi valgte å ta utgangspunkt i min bildebok Reisen, som nettopp handler om det å kjenne seg utenfor illustrert gjennom en and, og de to oppfølgerne Sulten og Skyggen med den samme anda som hovedperson. Bøkene kunne også gi Axel mulighet til å illustrere videre på historiene, for å gi barna en mulighet for å åpne seg og fortelle senere. Lærerne jobbet i 2 uker med bøkene og leste dem sammen med barna. De satt i en ring og fikk lese hver sin setning, og tegne og skrive det de opplevde fra høytlesningen, slik at når vi kom til skolen kjente de godt til de temaene vi skulle snakke om.

Foto: Magikon
Foto: Magikon
Foto: Magikon
 

For at prosjektet skulle lykkes var det viktig nettopp å bygge opp tillit mellom oss og barna litt etter litt, også i perioden før vi kom. Barna i gruppen hadde veldig variert bakgrunn, med mye erfaring fra krig og flukt, så det å bruke tid var sentralt.

Dag 1 ble brukt til dette forarbeidet med barna og lærerne, og de 2 dagene vi var på skolen delte vi som nevnt barna opp i 2 grupper av 28 barn. Første dagen jobbet vi 5 timer med barna og andre dagen 6 timer. I 2 av disse timene var alle 56 samlet i en stor gruppe. Det fysiske prosjektet var å lage en dome – en kuppelformet hvelving konstruert av avlange trepinner som barna avslutningsvis i prosjektet malte med selvlagede farger og skrev tekster på i samarbeid med Axel.

Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas

Kan du si litt mer om det første møtet?
Da vi kom møtte vi alle barna i et stort rom, og satte oss ned med dem og presenterte oss, og fikk umiddelbart god kontakt. Siden de var så godt forberedt brukte vi ikke så lang tid på å bli kjent. Alle skulle si hva de het, og som tilnærming til prosjektet skulle de også si hva de gjorde på fritiden. Svarene og reaksjonene fra barna var, som forventet, nokså ulike: Ikke alle hadde aktiviteter på fritiden, noen sa de ikke hadde lyst, noen hadde ikke penger, noen hadde ikke tid fortalte de, og noen ble helt stille. Da vi stilte spørsmålet: Hva kan vi gjøre med det? svarte flere av dem: Snakke med politikerne!

I en slik prosess er det viktig å hele tiden balansere det vi ønsket at de skulle fortelle litt mer om, med å løfte fram noe som de følte at de mestret. Kropp og språk måtte gå hånd i hånd for å skape trygghet når ikke alle var like gode i å mestre norsk. Vi spurte derfor barna om hvilke språk de kunne, og fikk mange svar, og sammen varmet vi opp med å danse og hoppe. En av jentene satt i rullestol og vi sørget for at en av lærerne var med hele tiden, så hun fikk deltatt på lik linje som de andre.

Så hvordan skal man snakke om det å være utenfor?
Det kan lett bli litt abstrakt for barn med så ulike erfaringer og språkferdigheter, så vi valgte å leke det først. Barna skulle blåse ord, først et «lett» ord, og de valgte blant annet ord som familie, venner, kjærlighet og sommer. Så skulle de blåse et «tungt» ord – og ord som krig, miste bestemor, miste venner og uvennskap gikk igjen. Da de skulle blåse et «lettungt» ord kom det ord som gud og fattigdom opp. Leken åpnet opp for at barna kunne reflektere over prosessen vi var i, sammen med den bagasjen de selv hadde med seg, så de lettere kunne sette ord på egne erfaringer.

Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas
Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas

Herfra gikk vi videre til å leke den leken som skulle gi oss ordene for det å være utenfor. Vi hadde valgt stolleken, og lagt fram puter som barna skulle sette seg på når musikken sluttet. De barna som ikke fikk plass måtte gå og skrive en setning om hvordan de opplevde det å være utenfor, og de kom raskt: Det var urettferdig. Det var ikke plass. De fikk ikke danset videre. Det var vanskelig. Det var ikke gøy når de andre sa at de ikke fikk være med på leken.

Etter en pause gikk vi videre med ulike skriveøvelser. Først skulle de skrive noe positivt, om hva de likte ved det vi hadde gjort hittil i prosessen. Deretter om noe de ikke likte ved den. Alt dette for å få alle med på å fortelle hva det vil si å være utenfor. Vi åpnet også opp for å lage ord uten betydning. Fordi deres livssituasjon og til dels manglende språkferdigheter jo nettopp kunne sette noen utenfor, åpnet vi opp for at det skulle være lov å lage ord uten reell betydning som også ble viktige. Alle skriveøvelsene skulle gi barna ord og setninger de skulle samle på et eget ark, så de kunne finne den setningen de ønsket å ha med på domen.

Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas
Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas

Deretter gikk vi i gang med å la barna skape sin egen farge sammen med Axel – det kunne være nyanser av blått, grønt, gult og rødt, og de fikk være med å bestemme antall dråper av hver, så alle fikk sin helt egen farge.  Så satte vi oss i en ring og gikk igjennom den videre prosessen, slik at alle visste sin rolle i at vi satte tekstene og trestykkene sammen og skulle skape en dome. Alle skriveøvelsene, malingen og letingen etter ord og setninger gjorde vi på dag 1 på skolen, det vil si dag 2 i prosessen.

Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas
Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas

Hva var barnas reaksjoner på prosjektet?
Det ble en lærerik og sterk prosess. Vi jobbet, vi snakket, danset, tegnet, skrev og skapte en dome sammen. På dag 3 skulle vi alle sammen sette sammen domen og løfte den på plass. Alle barna forholdt seg til at dette var noe vi skulle gjøre sammen. De måtte være tålmodige, vente på at malingen tørket, vente på hjelp til å skrive sine ord og tegninger, og få hjelp til å sette sitt trestykke på en egen plass i konstruksjonen av domen. Dette var også en utfordring for dem. Men prosessen gikk overraskende bra. Alle tok ansvar for at det skulle gå fint. Det å passe på at alle fikk være med gjorde at de kunne føle seg inkludert.

Da vi hadde satt sammen domen snakket vi om hele prosessen. Jeg fortalte om mine egne erfaringer om ikke å være en del av fellesskapet, og å være ny og uten språk et helt nytt sted i et nytt land, og ikke ha muligheter til å delta på lik linje med andre. Samtidig hadde vi da jobbet sammen med barna i 2 dager. Og da begynte de å fortelle om mange av de samme opplevelsene. Flere gråt, og lærerne klarte heller ikke å holde tårene tilbake. Både barn og voksne møtte sine egne opplevelser av og følelser rundt utenforskap.

Se videoen fra prosjektet
videomaker: Trond Sverre Kristiansen

Foto: Esben Krogstad Kamstrup, Axel Rios og Veronica Salinas

De store kontrastene mellom lærerverdenen og den utøvende delen av programmet kom fram. Lærerne endret seg når barna åpnet seg opp. Dette var ikke vanskelige barn. Det var barn med mange ulike erfaringer. De hadde møtt krig, rasisme, fattigdom og ikke minst språkløshet.

Det ble mye tårer og latter underveis i denne siste samtalen. Og vi snakket om hva man kunne gjøre når man følte seg utenfor. Hvilke verktøy kunne man bruke? Vi snakket om at det viktigste var å uttrykke sorgen eller sinnet man følte, enten ved å skrive, tegne eller prate med noen. Eller noe annet man gjerne ville gjøre som gjorde at man ikke følte seg så alene. Vi så hverandre inn i øynene og takket hverandre for disse dagene mens vi satt i den samme ringen, og alle som ville kunne gi hverandre en klem.

Om Veronica Salinas
Salinas er født i Argentina og har spansk og indiansk bakgrunn. Hun har skuespillerutdanning fra teaterhøyskolen Escuela de Arte de Dramático de Buenos Aires og en bachelorgrad i portugisisk språk ved universitetet i Buenos Aires. Salinas flyttet til Norge etter den store økonomiske og sosiale krisen i Argentina i 2001, og hun har tatt en bachelorgrad i spansk og portugisisk litteratur ved UiO og forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Hun har både spilt og skrevet flere tekster og dramatikk for scenen presentert på Nordic Black, Det Norske Teatret, Beaivváš Sámi Nášunálateáhter og Riksteatret. Hun har gitt ut flere bøker, blant annet bildebokserien Reisen, Sulten og Skyggen, illustrert av Camilla Engman. Reisen er solgt til utgivelse i Danmark, Sverige, Canada, USA og Frankrike. Romanen OG handler om en ung kvinnes reise til Norge, og møtet med en ny kultur, et nytt språk og forsøket på å etablere et liv langt fra det søramerikanske kontinentet. Les mer på salinas.no

Foto: Magikon

Reisen
“Det kan hende at du må reise, og at det blåser så mye at du glemmer hvem du er og hvor du kommer fra” I denne boka møter vi en and som blir blåst av gårde i en kraftig storm og som lander på et fremmed sted. Her må anda lære seg et nytt språk og nye væremåter, og ikke minst få nye venner. Reisen er en dyrefabel som på en vakker og stillferdig måte tematiserer det mange barn opplever når de blir nødt til å flytte til et nytt sted. Reisen er anmeldt i New York Times og solgt til utgivelse i Danmark, Sverige, Canada, USA, Kina, Korea, Iran, Portugal og Frankrike.

Foto: Magikon

Sulten
“Det kan hende du er veldig sulten. Og at noen andre vil ha maten din” I «Sulten» møter vi en and, som etter å ha lekt med vennene sine i skogen skal nyte en deilig lunsj. Men da blir den forstyrret av en gruppe maur som er veldig sultne. Anden nekter å dele maten sin, men maurene insisterer på å iallfall få noen smuler. Som dyrefabel har boken stort tolkningsrom. Den handler om hva som kan komme i veien for den gode følelsen av å være sammen, og om å dele, enten det f.eks. er godteri eller verdens ressurser. Boka er solgt til Kina, Korea, USA og Iran.

Foto: Magikon

Skyggen
“Du har hørt at noen i skogen spiser andre. Noen som kommer fram i mørket. Noen som vil andre vondt. At sånn er det noen ganger i mørket”. Skyggen er solgt til Portugal og Iran.

Foto: Cappelen Damm

OG
Romanen OG handler om en ung kvinnes reise til Norge, og møtet med en ny kultur, et nytt språk og forsøket på å etablere et liv langt fra det søramerikanske kontinentet. Boka er solgt til alle land i Latinamerika unntak Mexico.


Om Axel Rios

Axel Rios studerte design ved Universidad Tecnológica Metropolitiana de Santiago, og etter utdannelsen har han jobbet aktivt som profesjonell billedkunstner både i Norge og Chile. Han har hatt flere separatutstillinger, og deltatt i kollektivutstillinger blant annet i Oslo, Bergen, Santiago, London og Haugesund med sine serier av tegninger og malerier. Rios har etablert seg i Haugesund, og har atelier i Haugaland Kunstverk. Les mer på på axelrios.com

Separatutstillinger:
2017 des         «Future Species» Isabel Croxatto-Galería, Santiago-Chile (Oil pantings)
2016 mai        ”På Kart” ROM FOR, Haugesund (Gouache illustrasjoner på gamlekart)
2016 mars      ”Fra Landet” Tysvær kulturhus. (Tegninger og olje. Tysvær).
2014 nov         ”Work in progress” ROM FOR, Haugesund (Gouache og oljemalerier)
2014 juni        ”På noter” Borgøy, Tysvær (Tempera tegninger på gamle noter)
2014 mars      ”Åpen sirkel” HKV Haugesund (Gouache og blyant tegninger)
2012-2013       ”På noter” Local Project Santiago-Chile (Gouache og blyant tegninger)
2011 okt         ”På noter” HKV Haugesund (Blekk og tempera tegninger på gamle noter)
2010 aug         ”En linje til klassikerne” Kunstpassasjen, Oslo (Tegning blekk på lerret)
2010 juli         ”Sørrealisme” KHK Oslo (Oljemalerier)
2010 jan         ”En linje til klassikerne” Oslo prosjektrom, Oslo (Tegning blekk på lerret)
2009                 Bærums verk (Gouache og oljemaerier)
2009 apr          Oslo. KHK Galleri
2008                Nedstrand. Hvelvet Kultur-café
2007                Bergen. Nygård skole
2007                Bergen. Storetveit Ungdomskole

Relaterte innlegg