
Jeg vil nå skrive om noe som kanskje flere som jobber med bildeboka har kjent på. Når man leser en bildebok er bildene like viktige som teksten, ofte kan de være enda viktigere for historiefortellingen enn verbalteksten. Men hva hvis vi som leser og formidler bildeboka er best på tekst?
Jeg elsker bildebøker. Men jeg har alltid følt meg for lite kompetent til å snakke om bilder. Av åpenbare grunner – min utdanning er innen litteraturvitenskap.
Nå nylig skulle jeg undervise en gruppe studenter jeg ikke hadde møtt før. Jeg hadde med meg blant annet en bildebok vi skulle lese sammen, og jeg var spent på hvordan det ville gå.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle introdusere fagbegreper om bildeanalyse. Jeg skulle bare be dem om gruppevis å lese noen oppslag nøye og legge merke til hva som skjer i både bilde og tekst.
Boka jeg hadde med meg var Ulf er uvel, skrevet av Rebecca Wexelsen og illustrert av Camilla Kuhn. Den handler om Ulf som våkner en dag og føler at noe er annerledes. Men han vet ikke helt hva. Han vet bare at han føler seg litt uvel.
Han går ut i verden og prøver å spørre andre om de ser noe annerledes med ham. Men svarene han får er ikke tilfredsstillende. Ikke før han går til legen som forteller ham at han dessverre er død. Da faller brikkene på plass, og Ulf får fornyet livskraft; Han må tross alt arrangere en begravelse.
Studentene la merke til hvordan tekst og bilde i noen oppslag motsier hverandre. Ulf møter for eksempel noen gardister (en broket forsamling av blant annet en edderkopp, en fisk og en enhjørning). De er så forskjellige som man kan få dem, men i teksten står det at de ser helt like ut. De la merke til hvordan Ulf tilsynelatende var på vei ut av bildet, på vei bort fra samtalen, selv om det var han som tok kontakt, og selv om den ene gardisten sa at han gjerne kunne stå der med dem.
De la merke til alle detaljene som tydet på at Ulf bare ikke hadde det så bra, og at alt han opplevde var farget av dette: Plantene hans er døde, han drikker noe som på kartongen heter ekte søle, i kalenderen er flere dager bare klusset over, maten han spiser er formet som et surt fjes. Og alt hjemme hos Ulf er helt grått. Uansett hvor fargerik verden der ute er, er det som om Ulf ikke legger merke til den.
Studentene oppdaget også noe de ikke så ved første gjennomlesning: I oppslaget der Ulf er hos legen, ser vi at stetoskopet er ødelagt, noe som forklarer den underlige beskjeden Ulf får. Men de fleste (inkludert meg selv) hadde oversett denne detaljen.
Kun ved å bruke vårt vanlige språk og studere bilder og tekst nøye, kunne vi oppnå en fordypet forståelse for denne bildeboka, og vi kunne glede oss enda mer over den.
Min oppfordring er altså denne gangen å gå i oppdagelsesferd i bilder, enten sammen med barn eller uten.
Og jeg vil anbefale noen bildebøker som er fulle av detaljer:

Hvor er det blitt av Gulliksen av Eli Hovdenak (Ena 2019)

Uppsa av Hilde Hodnefjeld (Gyldendal 2021)

Bror min av Laura Djupvik og Øyvind Torseter (ill.) (Samlaget 2021)
Teksten har tidligere vært publisert i tidsskriftet Barnehagefolk, og er gjengitt med tillatelse.