Hopp til innholdet

Å stille spørsmål til litteraturformidlingen – introduksjonsartikkel

‘Alle’ er enige om betydningen av høy kvalitet i litteraturformidlingen. Det gjør barn til bedre lesere samtidig som det gir dem kunstopplevelser. Noen mener til og med at litterære kunstopplevelser kan være med på å forberede dagens barn til å bli reflekterte samfunnsdeltakere i morgen. Men hva er egentlig litteraturformidling, utover kunsten å finne rett bok til hvert barn, en god lampe, et pledd, en kopp kakao og en god stol – det vil si å legge til rette for at barn leser?

Hvert år samler de ansatte på Norsk barnebokinstitutt seg om å diskutere et spesielt emne. I 2016 har vi sett på noe av all den litteraturformidlingen som foregår i det barnelitterære feltet. Hvem er formidlerne, hva formidler de, hvorfor og hvordan, hvor og til hvem? De fleste av spørreordene har vi hentet fra Helge Ridderstrøm og Tonje Vold (red.): Litteratur- og kulturformidling. Nye analyser og perspektiver (2015). De har fått oss til å undres over rådende praksis. Hvordan er den preget av det litterære materialet, av stedene formidlingen foregår på og forestillingen om hva som er relevant for samtidens barn og unge?

I de andre kunstartene er formidlingen til barn og unge preget av et deltakelsesideal. Det innebærer et brudd med den tradisjonelle formidlingen, der den som presenterer anses å ha en viss kompetanse som den det formidles til mangler. Deltakelsesidealet gjør i stedet begge parter til likeverdige deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Vi undres over hvorvidt litteraturformidlingen involverer barn og unge som deltakere og hva det i så fall gjør med dem og med litteraturen.

Resultatet av disse funderingene presenter vi her som 8 korte artikler utarbeidet av barnebokinstituttets ansatte i løpet av høsten 2016.

Hva er det å skrive barnelitteratur?
I «Fem mulige forutsetninger for å skrive skjønnlitterært» tar Hilde Hagerup utgangspunkt i sin egen erfaring. For henne er det å skrive å leke med ord, rytme og mønstre. Det er å leke med stemninger, finne karakterer, navigere i historier og nærme seg det ubehagelige. Det er ikke behagelig å skrive. Hvordan kan litteraturformidleren ta vare på både leken og ubehaget?

Barnelitteraturen i spill mellom medier
I «Å tenke tekst på nytt» skriver Neha Naveen om hvordan ektemannens playstation trekker henne vekk fra den boka hun prøver å lese. Hun har snakket med representanter for spillprodusentene Krillbite, Bifrost og Ravn Studios, som alle utdyper forståelsen av spillets forhold til tekst. Men hva så med tekstens forhold til spill? Hva ville skje hvis litterære tekster nærmet seg spillets metoder, spør Naveen.  

Illustrasjonenes selvstendige bidrag
I «Illustrasjoner er ikke til pynt» kommenterer Ellen Larsen den visuelle vendingen i barne- og ungdomslitteraturen. Ikke bare bildebøker, men verbaltekstdrevne bøker er i stadig større grad illustrert. Likevel blir ikke illustrasjonenes evne til å formidle innhold godt nok utnyttet, mener Larsen. Tekstbøker skusler bort en gyllen anledning når illustrasjonene bare er til pynt.

Ett språk for det visuelle?
I «Visuell hverdag – nytt språk?» tar Birgitte Eek utgangspunkt i den visuelle vendingen som preger den nyeste barne- og ungdomslitteraturen og formidlingen av det visuelle. Noen av formidlingshendelsene er rettet mot barn, andre mot voksne, men disse samtalene rundt det visuelle foregår på mange arenaer, ikke bare de litterære. Når posisjonene mellom to fagfelt endrer seg kreves ny kompetanse og et felles språk, hevder Eek. Hvem påtar seg å utvikle det?

Med barna som utøvere
I «Hvem er de kompetente barna?» drøfter Lisa Nagel hvordan barn konseptualiseres i deltakerbaserte kunstpraksiser. Hun er særlig opptatt hvordan de nye rollene barn har fått som kunstnere, kritikere og kuratorer kan sees på som et uttrykk for et visst barnesyn og kunstsyn. Hun spør hvor bevisste kunstnerne er på hvordan deltakelsesidealet påvirker kunsten så vel som barna.

Litteraturens strukturer og barneleserens involvering
I «Barnelitterær kunstopplevelse er som en lek, hvis den voksne lærer seg å holde munn» er Kristin Ørjasæter opptatt av en annen dimensjon ved deltakelsesidealet. Hun hevder at barnelitteratur er strukturert for å fremme barns (ikke voksnes) litterære kunstopplevelser. Det ligner på lek. Ørjasæters poeng er at hver leser møter teksten ut fra sine egne forutsetninger. Derfor må de voksne lære seg å tie og slippe barnas egne opplevelser i møtet med verket frem.

Alder versus mennesketype
Litteraturformidlerens kanskje aller viktigste oppgave er å finne rett tekst til hvert barn. Da kan utfordringen være å tenke på tvers av etablerte kategorier. I «Og det fins vel nye fiender?» presenterer Hanne Kiil en bildebok som er annerledes og som handler om å føle seg annerledes. Men kanskje er det snarere en ny trend at bildebøker ikke nødvendigvis er for småbarn og at mediet ennå har uprøvde estetiske muligheter?

Forholdet mellom arena og formidlingsmetode
I «Dette burde være en artikkel om å slå inn åpne dører. Derfor handler det om rom» slår Dag Larsen et slag for tverrkunstneriske DKS-produksjoner. I kunstformidlingens tjeneste foreslår han å bryte ned grensene mellom kunstartene. Særlig kritisk er han til forfatterbesøket i skolen. Hvordan kan de som presenterer kunst for barn i skolen sikre seg at presentasjon blir noe annet enn den øvrige skolehverdagen? Dag Larsens svar handler om bruken av rommet.

Det er mange spørsmål til barnelitteraturformidlingen som vi på barnebokinstituttet ikke har stilt ennå. Vi deler likevel disse artiklene med våre lesere nå. Ambisjonen er at de kan bidra til å inspirere til flere spørsmål ved litteraturformidlingens aktuelle praksis. Bare ved å spørre til praksis, evaluere og utvikle nye metoder, kan vi forbedre og videreutvikle den viktige litteraturformidlingen.

God lesning!

 

Relaterte innlegg