Å vokse sidelengs

Illustrasjonsbilde
Illustrasjonsbilde: Victoria Priessnitz via Unsplash

Gjesteforsker Ida Moen Johnson har nylig levert en doktorgradsavhandling om forholdet mellom barn og dyr i skandinavisk barnelitteratur, og hvordan det kan utfordre barns utvikling og gjøre dem queer. Vi har tatt en prat om norske klassikere, Mummidalen og finske tenåringsjenter som rir kjepphester – bokstavelig talt.

Ida Moen Johnson
Ida Moen Johnson

– Når du er forsker er det litt spesielt å kunne berøre og holde i de originale kildene, forklarer Ida Moen Johnson.

Hun sitter på lesesalen hos Norsk barnebokinstitutt, der originaltekster som Maurits Hansens fortelling Lille Alvilde fra 1829 er tilgjengelig, bevart i Nasjonalbibliotekets arkiver. Johnson er født og oppvokst i Minnesota, men doktorgradsavhandlingen om dyr og barn i skandinavisk barnelitteratur, har ført henne til Oslo – der kildematerialet hennes er.

– Når du forsker på litteratur og kultur som ikke er din egen, er det viktig å bo i landet du skriver om for å få kontakt med kulturen, fortsetter hun.

Amerikaneren er imidlertid ikke fremmed for den skandinaviske kulturen. Som navnet hennes kanskje røper, har familien hennes norske aner. Det kommer til syne i forskningsinteressene hun har opparbeidet seg gjennom årene på universitetene ved Brown og Berkley: Ved siden av skandinavisk barnelitteratur, har hun interessert seg for Ibsen og Vesaas’ forfatterskap. Nå er det imidlertid forholdet mellom dyr og barn i den skandinaviske barnelitteraturen som opptar henne, i doktorgradsavhandlingen som har fått den talende tittelen The Barn and the Beast.

Fra USA til Skandinavia

Når Johnson fokuserer på skandinaviske barnebøker i avhandlingen sin, er det av andre grunner enn hennes norske aner. Det skyldes delvis naturens (og herunder dyrenes) sterke tilstedeværelse i denne litteraturen, men like viktig er det at nordiske barn har en privilegert status, både juridisk, kulturelt og historisk sett, forklarer Johnson. Det gjenspeiles i barnelitteraturen, hvor barna ofte fremstilles som uavhengige, sterke og farlige, et trekk Johnson mener skiller denne barnelitteraturen fra andre tradisjoner. Det har vært et fruktbart utgangspunkt for arbeidet hennes, hvor hun analyserer forholdet mellom barn og dyr i et queer-perspektiv.

Queer, eller skeiv på godt norsk, utgjør et brudd med normative forventninger om barns utvikling, forklarer Johnson. Det handler altså ikke om seksualitet, slik vi bruker ordet i hverdagsspråket, men betegner en måte å være annerledes på. Hun viser blant annet til Kathryn Bond Stockton, professor i engelsk ved Universitetet i Utah, som påstår at alle barn kan betraktes som skeive, fordi de ikke bare utvikler seg i en rett linje, men på uventede måter. Og det er disse uventede måtene Johnson interesserer seg for: når barna ikke utvikler seg langs ei rett linje, men det hun kaller for å vokse «sidelengs». Og her spiller dyrene en sentral rolle. Forskere som Amy Ratelle (2015) hevder at dyr har vært grunnleggende i utviklinga av det moderne, vestlige barnet, fordi barnet siviliseres gjennom dyret: Barn utvikler empati med dyr, som de så er forventa å rette mot andre mennesker etter hvert som de vokser opp. Men, hevder Johnson, når det nære forholdet mellom dyr og barn ikke forlates i barndommen, blir dyret et medium som avbryter den utviklingen vi forventer av barna – og slik gjøres de skeive.

Johnsons analyser av barn og dyr i skandinavisk barnelitteratur gir en ny innsikt om våre ideer om hvordan barn skal vokse opp – og om de blir voksne.

Til Mummidalen i drag

Det som overrasket Ida Moen Johnson mest da hun gikk i gang med avhandlingen sin, var hvor lite forsking det fantes på forholdet mellom dyr og barn i barnebøker, og den figuren de sammen utgjør. Kanskje, foreslår hun, har dyre- og barnefiguren hatt en så naturlig plass i barnelitteraturen, at rollen som dyrene har spilt, har blitt tatt for gitt. Ifølge Johnson har dyr stort sett blitt lest som stedfortredere for mennesker i barnelitteraturen. De siste ti årene har forskere imidlertid begynt å interessere seg for dyrenes funksjon utover å være en slik antropomorf figur. Hvordan kan vi tolke dyr i barnelitteraturen, når vi ikke forstår dem som menneskelige dyr? Ved å tolke dyrene gjennom queer-teori, følger Johnson et lite utforska syn på forholdet mellom dyr og barn i barnelitteraturen. Her definerer hun dyr og barn-figuren bredt, og inkluderer blant annet litterære møter mellom barn og dyr i form av observasjoner, møter, forhold, transformasjoner, minner og metaforer.

Kanskje, foreslår hun, har dyre- og barnefiguren hatt en så naturlig plass i barnelitteraturen, at rollen som dyrene har spilt, har blitt tatt for gitt.

Johnson vier plass til en rekke litterære verk i avhandlingen sin, hvor barn og dyr på ulikt vis inngår i forhold som hun tolker som skeive. Johnson argumenterer for at slike figurer kan være med på å avbryte nasjonsbyggingsprosjektet, som hun gjør i sin lesning av Lille Alvilde av Maurits Hansen, den første teksten for barn skrevet på norsk, og Selma Lagerlöfs klassiker Nils Holgersson, hvor hun foreslår at separasjonen mellom barn og dyr gir gjenklang til separasjonen mellom Norge og Sverige i 1905. Videre tar hun for seg barn og dyr-representasjoner i tre selvbiografiske verker av Sigurd Hoel (1933), Tarjei Vesaas (1968) og Cora Sandel (1945). Her utforsker hun hvordan dyr kan fungere som et medium å erindre barndom gjennom, og legger fram en hypotese om at forfattere tar i bruk dyrefiguren for å nærme seg sin egen oppvekst, og bearbeide minner.

I et eget kapittel undersøker hun grensene mellom artene, og ser på forholdet mellom barn og dyr som er form for drag, når hun argumenterer for at karakterene i Jon Fosses Dyrehagen Hardanger (1993) veksler mellom barnas og dyrenes posisjon. Her analyserer hun også Tove Janssons Mummi-univers (1945–1970), som sprenger de standardkategoriene vi vanligvis bruker for å tenke på dyr i barnelitteraturen. Lesningen av Janssons univers har imidlertid oversett Mummi-bøkenes besettelse for arter, ifølge Johnson.

Jenter med kjepphest
Sami Kuokkanen ©Tuffi Films and Bautafilm

Å ri en kjepphest

I tillegg til disse barnelitterære tekstene, har Johnson viet ett kapittel til en film om tenåringsjenter som rir på kjepphester – bokstavelig talt. I dokumentarfilmen Hobby Horse Revolution (2017), av den finske filmskaperen Selma Vilhunen, følger vi en finsk subkultur, der jenter har utvikla en egen form for sprangridning på hester som ligner en blanding av kosedyr og den tradisjonelle kjepphesten av tre. Fenomenet har utvikla seg til å bli en egen sport, med egne stevner og konkurranseløp.

de diskuterer hestenes treningsrutiner og diett

Hva er det ved fenomenet som får barnebokforsker Ida Johnson til å kalle det queer?

Fanny Oikarinen er elleve år gammel, og i likhet med omtrent ti tusen andre tenåringsjenter i Finland, driver hun med hobbyhester. Flere av jentene lager de kosedyr-lignende hestene selv, men dette er ikke en lek. De konkurrerer i sprangridning, en teknikk jentene har utvikla og delt over internett, hvor beina skritter slik hester gjør og overkroppen holdes stivt over trekroppen, som en rytter. På stevnene kan jentene kjøpe tøyler og annet utstyr, gjerne rosa og perlebelagt, eller lytte til veterinærer som formaner om vaksinering av hobbyhestene, eller de diskuterer hestenes treningsrutiner og diett, slik New York Times skildret et av stevnene i en hyppig delt artikkel i fra i fjor.

Jentene i hobbyhest-miljøet utvikler et nært forhold til hestene sine, og etterhvert som de blir eldre, forventer samfunnet rundt dem at dette er noe de må vokse av seg. Intimiteten mellom barn og dyr, hører hjemme i barndommen. Men relasjonen slutter ikke alltid der. Ifølge Johnson fortsetter stadig flere med hobbyen selv etter at de har blitt voksne, noe som delvis møtes med hatefull kritikk på nett, mens den gjengse oppfatningen er at kvinnene er rare, eller queer.

–I can be as childish as I want

Foto: Stefan Bremer © Tuffi Films and Bautafilm

– Jeg så det samme da jeg bodde i San Fransisco, utdyper Johnson, hvor voksne mennesker hadde merkelige kjæledyr, iguanaer for eksempel, og ordene folk tyr til for å beskrive denne typen oppførsel, er nettopp rar eller queer.

Det beskriver en utvikling der barnet blir for gammelt til at det er lov å være så nær dyret, samfunnet rundt jentene forventer at de skal vokse det av seg, sier Johnson. Og det er tydelig for samfunnet rundt at dette er barnslig, fortsetter hun. Det artikuleres i elleveåringen Fannys sitat, trykt i New York Times: Jeg kan være så barnslig jeg vil.

–Det er noe av det problematiske ved hobbyhest-miljøet, fortsetter Johnson, sett fra et voksenperspektiv. For jentene vil på samme tid både være barnslige, og bli tatt på alvor: Det de driver med er ikke en lek, det er sport. I et voksenperspektiv kan du ikke få begge deler. Og det er nytelsen, å kunne være begge deler, gjennom dyret.

Vi forventer at barn skal vokse seg ut av barndommen og inn i voksenlivet, langs en rett linje. Dyrene, enten det er kjæledyr, kosedyr eller hobby-hester, er på sin side forventa å bli igjen i barndommen. Men det Johnson finner i sine lesninger av forholdet mellom barn og dyr i skandinavisk litteratur og film, er tvert imot et rom der det kan oppstå et brudd med en slik normativ utvikling. Det intime forholdet mellom dyr og barn fortsetter selv om barna blir eldre: De vokser sidelengs.

Relaterte innlegg