Barnebibelens betydning

Barnebibler i ulike størrelser, foto: Niklas R. Lello
Barnebibler i ulike størrelser, foto: Niklas R. Lello

Bibelteksten tolkes på ulike måter for å formidle verdier, treffe barneleseren og tekkes markedet. Vi har vært på seminar om barnebibelen.

Hvert år blir det i Norge gitt ut ca. 45 barne- og ungdomsbøker med religiøst innhold, hovedsakelig kristent. Over 75 % av dette er oversatt, hovedsakelig fra engelsk. Barnebibler utgis som illustrerte tekstbøker og tegneserieromaner. Enkeltfortellinger, især fra Det gamle testamentet, utgis ofte som bildebøker. På Norsk barnebokinstitutt har vi sett både pekebøker og klaffebøker, rosa bibelfortellinger og lyseblå. De religiøse bøkene blir sjelden anmeldt, selv om de utgjør en stabil og betydelig andel av den litteraturen som årlig gis ut for barn og unge i Norge. Men 7. juni avholdt Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo et heldagsseminar om den skandinaviske barnebibelen.

«Barnebibelen er den viktigste kilden til barns tro,» sa professor Marianne Bjelland Kartzow da hun ønsket velkommen. Underveis i seminaret kom det tydelig frem at barnebiblene forholder seg til kildeteksten på ulike måter. Én grunn til det kan være tilpasningen til målgruppen, at forfatterne benytter ulike barnelitterære teknikker. En annen grunn handler om markedstilpasning. Denne problemstillingen ble det knyttet an til flere ganger i løpet av seminaret. I hovedinnleggene handlet det om sammenhengen mellom kildeteksten og barnelitterære teknikker. I diskusjonene handlet det også om kommersielle hensyns innvirkning på utformingen av barnebiblene, og dermed, i ytterste konsekvens på forkynnelsen.

Astri Ramsfjell om barnebibler som didaktikk foto: Niklas R. Lello
Astri Ramsfjell om barnebibler som didaktikk foto: Niklas R. Lello

Førsteamanuensis Astri Ramsfjell fra Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning har tidligere forsket på barnebiblenes barndomskonstruksjoner. På dette seminaret drøftet hun forholdet mellom barnetilpasning og teologi i henholdsvis norske Svein Tindbergs Bibelfortellinger for barn (2017) og danske Ida Jessen og Hanne Bartholins Bibelhistorier (2017). Tindberg benytter barnekarakterer som identifikasjonsfigurer for leseren. Han konstruerer et barneperspektiv på teologien, slik blir det lettere for barneleseren å følge fortellingene. Til gjengjeld tar Tindberg seg til tider store friheter i forhold til kildeteksten. Jessen følger kildetekstene nærmere, selv om hun har gjort den om til prosadikt. Ramsvik la særlig vekt på det som Jessen selv har uttalt om hvorfor hun skrev denne boka. Hun spurte seg selv: «Hvordan kunne noen få seg til å slå i hjel Guds sønn?» Det som er så vanskelig å forsvare teologisk, især overfor barn, fungerer ifølge Ramsvik litterært, fordi gjendiktningen tilbyr leseren et rom der hun selv kan bli et erkjennende subjekt.

Hvordan kunne noen få seg til å slå i hjel Guds sønn?

I diskusjonen som fulgte ble det spurt hvorfor Jessen og Bartholins Bibelhistorier ennå ikke er oversatt til norsk. Ett svar fra salen var at tegningene er for lite markedstilpasset. Derfor oppstod det før nevnte spørsmålet om kommersielle hensyns betydning for forkynnelsen for barn. Selv vil vi minne om at Weekendavisens anmelder, Anna Karlskov Skyggebjerg, særlig fremhevet illustrasjonenes samspill med teksten:

«I Bibelhistorier får Hanne Bartholins betagende akvareller lov at fylde som selvstændige opslag, og samtidig indgår tekst og illustrationer i et konkret samspil med hinanden. Grafikeren Nanna Arnfred har arbejdet særdeles kreativt med tekstopsætningen … Illustrator og grafiker mestrer hele det følelsesmæssige register fra skildringen af misundelse og had til den reneste kærlighedsfortælling … Ida Jessens tekst udmærker sig ved stor ligefremhed og mundrethed i replikkerne. De bibelske fortællingers indhold og logik, som ofte kan være svær at forlige sig med for en barnelæser, bliver lidt lettere at kapere i Jessens version»

Kasper Bro Larsen fra Aarhus Universitet omtaler barnebibelen som den reelle bibelen i vår samtid, foto: Niklas R. Lello
Kasper Bro Larsen fra Aarhus Universitet omtaler barnebibelen som den reelle bibelen i vår samtid, foto: Niklas R. Lello

Lektor Kasper Bro Larsen fra Aarhus Universitet førte samtalen over til barnebiblenes betydning. Ved hjelp av begrepet kulturell erindring argumenterte han for at det er barnebiblene som viderefører den kulturelle kristendom til neste generasjon. I pakt med Aleida Assmann (2012) definerer Larsen kultur som kollektive erindrings- og glemselsprosesser, kanon som fortid i nåtid (det historiske materialet som brukes i samtiden og representerer fortiden), og arkiv som fortid som fortid (det historiske materialet som ikke brukes i samtiden). Larsens poeng er at bibelforskere studere arkivet, ikke kanon. De burde studert Johannes Møllehaves barnebibel fordi det er den som er kanon, den blir mest lest og har dermed størst innflytelse. Barnebiblene lever fordi de formidler kulturell erindring om kristendom til neste generasjon, mens Bibelen ‘bare’ blir studert som arkiv.

Barnebiblene har blitt mer barnelitterære

Professor Åse Marie Ommundsen fra OsloMet tok til orde for å se på sammenhengen mellom utviklingen i barnesyn, barnebibler og barnelitteratur. Dagens samfunn er mer opptatt av barn enn tidligere, samtidig har barnebiblene blitt mer barnelitterære. Ommundsen påpeker at kommersielle interesser er sterkt inne på barnebibelfeltet. De som kjøper barnebibler er bestemødre, og i noe mindre grad mødre, som gjerne følger en nostalgisk impuls og kjøper bøker som minner om det de selv leste som barn. Likevel er det også slik at bøkene må appellere til barn, da voksne slutter å lese for barn som er uinteresserte, ifølge Ommundsen. Derfor er det en sammenheng mellom utviklingen i barnelitteraturen (som blir stadig mer visuell) og barnebiblene. I mange av de nye barnebiblene utvider bildene teksten, i stedet for å illustrere den. Derfor finnes det nå et bredt spekter av bibelhistorier for barn, fra den illustrerte bibelen, der bildene er et illustrativt supplement til teksten, via bildeboken, der illustrasjonen er med på å fortelle historien på ulike måter, til ordløse bildebøker, der historien fortelles utelukkende ved hjelp av bilder, eller dramatiske tegneserier.

Åse Marie Ommundsen om barnebibler som bildebøker, foto: Niklas R. Lello
Åse Marie Ommundsen om barnebibler som bildebøker, foto: Niklas R. Lello

Ph.d.-stipendiat Louise Heldgaard Bylund fra Aarhus Universitet har gjestet Universitetet i Oslo denne våren. Hun arrangerte seminaret og avsluttet det med en drøfting av barnebiblenes kulturelle posisjon. Bylund pekte på at Bibelen har bidratt til å forme kulturelle verdier, og de kulturelle verdiene uttrykkes igjen gjennom barnebiblene; de inngår i den samme kultur som de bidrar til å skape. Barnebiblenes særlige posisjon skyldes at de demonstrerer at de rådende kulturelle verdiene har en bibelsk bakgrunn. Derfor er det viktig å studere hvilke verdier de bibelhistoriene som gjenfortelles i barnebiblene formidler. Bylund pekte i foredraget sitt på at misunnelse og krig tildeles negativ valør, mens unnskyldning og tilgivelse, tro og bekymringsløshet, samt det å si sin mening fremstilles som positive verdier.

Barnebibler og bibelhistorier for barn kommer i mange størrelser og former, fra tekstbøker, via illustrerte bøker til bildebøker, tegneserier og pekebøker. Som barnelitteraturen for øvrig blir barnebiblene stadig mer visuelle. De er ikke statiske gjengivelser av gamle tekster, men påvirkes av samtiden, og det er gjennom barnebiblene at Bibelen aktivt bidrar til å forme nåtiden. Instituttet ser frem til å følge den teologiske barnebibelforskningen videre.