Hopp til innholdet

Barnebiografier mellom barken, veden – og veven

De siste åra har biografier for barn tatt en vending mot visuelle billedbøker, hvor både tekst og illustrasjon forteller historien om et levd liv. Mange av biografiene handler om kunstnere, men hvordan fremstilles egentlig kunsten i billedbokas illustrasjoner? Og hvordan blir hovedpersonen sjøl fremstilt, når leserne er små barn?

Hvilken biografi leste du sist? Den var sannsynligvis bygd opp av bokstaver som dannet ord, ord som dannet setninger, som igjen dannet en helhetlig, informativ tekst. Av og til ble den sikkert brutt opp av fotografier: portretter av hovedpersonen, historiske bilder, kanskje i svart-hvitt om historien var riktig så gammel.

Men ikke hvis du er blant de yngste leserne.

Blant biografier for barn vokser det nemlig fram stadig flere billedbøker, som går bort fra den tradisjonelle verbale dominansen i biografisjangeren. Men hva skjer egentlig når hovedpersonen er en kunstner, og originale kunstverk kan tegnes inn i billedbok­biografiens illustrasjoner? Hva slags fremstilling av kunst og kunstner finner vi i disse bøkene?

De nye billedbokbiografiene vi finner på markedet i dag, hører den inn under sakprosa for barn. Og selv om det lenge har blitt utgitt sakprosa for barn, er det en sjanger som stadig befinner seg mellom barken og veden. For når ny og spennende sakprosa tar i bruk litterære virkemidler, er den ikke alltid så enkel å plassere ut ifra faste båser for hva som er sakprosa, sakprosa for barn eller skjønnlitteratur, slik for eksempel innkjøpsordningen er strukturert. Derfor er det ikke så overraskende at hybridformer var et ord som stadig dukket opp, da europeiske forskere møttes i Bergen tidligere i høst.

Fridamani

Frida Kahlo
Frida Kahlo 16. oktober 1932, foto: Guillermo Kahlo via Wikipedia

I tre dager var vi samla i auditoriene på Kronstad, hvor hovedcampusen til Høgskulen på Vestlandet ligger pent plassert i moderne bygninger slått sammen med det gamle jernbane­verkstedet, et spor fra tidligere tider, da Vy fremdeles het NSB. Temaet for årets konferanse var verbale og visuelle strategier i billedboka, og flere av forelesningene handlet om nettopp biografier i form av billedbøker. Alle biografiene som ble trukket frem, handla om kunstnere: diktere, billedkunstnere, tekstil­­kunstnere. Og blant de mange biografiene var det særlig ett lett gjenkjennelig ansikt som gikk igjen, prydet med blomsterkrans og sammenhengende øyenbryn: Frida Kahlo.

Og rart er det ikke. Etter at hun døde i 1954, har den meksikanske kunstneren blitt en av de best kjente billedkunstnerne fra det tjuende århundre. Frida Kahlo portretteres i Hollywood-filmer for voksne, og hun dukker opp i animasjonsfilmer for barn. Ansiktet hennes pryder kaffekrus, handlenett og utallige klesplagg. Den tidligere kultfiguren har tilsynelatende blitt allemannseie. Da Theresa May, daværende statsminister i Storbritannia, holdt en tale i 2017, var hun pynta med et armbånd dekorert med Frida Kahlos ansikt rundt håndleddet. At kunstneren var en aktiv kommunist som i sin tid datet Lev Trotskij, syntes ikke å plage lederen av Det konservative partiet. Antikapitalisten Kahlo finnes til og med å få kjøpt som barbiedukke. Selv om produsenten Mattel har beholdt hennes foretrukne hårpynt, er det ikoniske monobrynet blitt forskjønnet og splitta, slik at dukka passer bedre inn i det vestlige skjønnhetsidealet Kahlo selv opponerte mot.

Og så skrives det biografier om henne. Mange biografier, og mange biografier retta mot barn. Men trenger vi egentlig flere?

Stereotype lidelsesfortellinger

Frida Kahlo Barbie
I 2017 lanserte Mattel ei barbiedukke av Frida Kahlo – uten karakteristisk øyenbyn, foto: Ashe Dryden

– Selv om det finnes mange biografier om Frida Kahlo, finnes ikke mange fortellinger om henne, sier Berit Westergaard Bjørlo.

Hun er førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet, og holdt et foredrag om billedbokbiografier om den meksikanske kunstneren under konferansen i Bergen. Hun har tatt for seg tre biografier om Frida Kahlo: Frida av Jonah Winter og Ana Juan (2002), Me, Frida av Amy Novesky og David Diaz (2010) og Frida Kahlo av Isabel Sánchez Vegara og Gee Fan Eng (2017), en av de populære biografiene i serien Små folk, store drømmer. Bjørlo er interessert i hvordan billedbokbiografier blir påvirka utenfra, enten det er eldre biografier, dokumentariske kilder eller hele kunstnerskap, som i tilfellet Frida Kahlo. Hvordan representeres kunsten, og hvordan fremstilles personen Frida Kahlo? For selv om målgruppene spenner fra 3–10-åringer, er det ifølge Bjørlo den samme historien om Frida Kahlo som fortelles i bøkene. På tross av at de vektlegger det originale ved kunstneren, er fortellingen om henne ganske så enfoldig.

Frida Kahlo (1907) var plaget med sykdom hele livet, en sykdomserfaring som gjennomsyrer både kunstnerskapet hennes, og bøkene som har blitt skrevet om henne i ettertid.Som barn hadde hun polio, som gjorde det ene beinet hennes spinkelt og kortere enn det andre. Hun haltet, en skavank som ikke gikk upåaktet hen i skolegården. Som attenåring ble hun skadet i en trafikkulykke, hvor flere av medpassasjerene på bussen omkom. Selv overlevde hun, men ble lenge sengeliggende. Ribbein, kragebein, bein ble knust, en stolpe gikk gjennom bekkenet, hun kunne aldri få barn. I håp om å bli bedre, ble hun operert over 30 ganger. Senere fikk hun koldbrann, og måtte amputere beinet, bare 46 år gammel. Hun døde året etter.

– Det ser ut som om hun aldri vokser opp

Det hadde vært underlig om biografiene ikke nevnte Kahlos sykdom, men ifølge Bjørlo tar sykdommen plass samtidig som det sosiale arbeidet hennes nedtones:

 – På tross av at bøkene virker ment som en rollemodell for unge jenter, blir det sosiale arbeidet og den politiske overbevisningen hennes utelatt fra fortellingen, sier hun.

Frida Kahlo var en aktiv kommunist fram til hun døde, og den politiske overbevisningen er sterkt til stede i kunstnerskapet hennes. Ved siden av malerienes sykdomsmotiver finner vi for eksempel kritikk av amerikansk materialisme, kirka og kapitalismen, og Kahlo smykket både seg selv og maleriene sine med symboler for et selvstendig Mexico. Hun endret til og med sin egen fødselsdato, for at den skulle samsvare med den meksikanske revolusjonen. Likevel vektlegges sykdommen i historiene om henne. Det ligner lidelsesfortellinger som trekker på en typisk amerikansk idé om at helten må overkomme kroppslig lidelse for å være motstandsdyktig. Slik kan fortellingene om Frida Kahlo være med på å redusere henne til en stereotypi. Samtidig forsterker illustrasjonsstilen det naive og barnlige ved henne:

– Det ser ut som om hun aldri vokser opp, sier Bjørlo.

Små folk, store drømmer. Frida Kahlo.
Faksimile av oppslag fra biografien om Frida Kahlo i serien Små folk, store drømmer (Gyldendal 2018)

Hvitvasking

Bjørlo etterlyser kunstnerens livslange politiske arbeid og kommunistiske overbevisning, nærheten hennes til naturen og den skeive legningen hennes. For mens kunstneren Diego Rivera blir nevnt i biografiene, får vi ikke vite at Kahlo hadde flere partnere ved siden av ekteskapet med Rivera, og at disse både var menn og kvinner. Det er lett å forstå at Frida Kahlo ble et kultfenomen etter sin død, og at det særegne utseendet hennes gjør henne til en ettertrakta kommersiell figur i dag. Utseendet var likevel et uttrykk for hele identiteten hennes, men i fortellingene som skrives om henne gis ikke dette mangfoldet plass.

Bjørlo peker på Hayden Herreras innflytelsesrike biografi Frida (1983), som har påvirka mange av de seinere bøkene om henne, som en av årsakene til likheten mellom biografiene. Og på tross av at biografiene tematiserer sykdommen og lidelsene Kahlo levde med, er det lett å tenke seg at de mindre belyste sidene av livet hennes er utelatt på grunn av målgruppas alder. Bildet som tegnes av henne i biografiene bidrar likevel til å redusere Kahlo til den stereotypen vi finner i kommersialiseringen av henne. Det kan ligne på en form for hvitvasking, hvor Frida Kahlo blir forskjønnet og forenklet, slik Mattel omskaper henne til en pyntelig barbiedukke.

Feministiske forenklinger

På tross av at mye av det spesielle med Frida Kahlo skrelles vekk, finner Bjørlo påstander om Kahlos originalitet i bøkene hun analyserer. I Små folk, store drømmer-biografien finner hun den særegne lille Frida allerede på første oppslag: «Det er lett å se at hun var spesiell». Akkurat hvordan det er lett å se, får vi imidlertid ikke vite noe om. Vektleggingen av at hun er spesiell allerede som liten, kan kanskje tolkes som en legitimering av hvorfor historien om Frida Kahlo fortjener å bli fortalt. Men er det ikke egentlig grunn nok at Kahlo var en av forrige århundrets største kunstnere?

Og trenger vi egentlig flere bøker nå?

Ja, svarer Bjørlo. Vi trenger flere Frida Kahlo-biografier – så fremt at de forteller den hele historien om henne, og ikke begrenser henne til en stereotypi.

Kan man oversette et maleri?

Det Bjørlo er mest interessert i, er likevel ikke hvordan Frida Kahlo blir fremstilt i billedbøkene, men hvordan kunsten hennes fremstilles. Mens biografien tradisjonelt har vært en verbal sjanger, har de siste åra vist en dreining mot billedboka, forteller Bjørlo. Men hvordan kan kunstverk formidles gjennom illustrasjoner? spør hun.

Både Bjørlo og flere av foredragsholderne tyr til den kanadiske litteraturprofessoren Linda Hutcheon, for å forstå hvordan et kunstverk kan oversettes til et nytt medium som billedboka. Hutcheon har utarbeida en teori om hvordan adaptation, eller tilpasning, fungerer mellom ulike verk, sjangrer og medier. Med utgangspunkt i Hutcheons teori, ser Bjørlo på hvordan billedbøkene framstiller to av Frida Kahlos malerier: De to Fridaene (1939) og Frida og Diego Rivera (1931). Hvordan, spør hun, framstilles, beskrives og refereres de to verkene til i de tre biografiene for barn? Det hun kommer fram til er at illustrasjonene ikke etterligner, men utvider, originalen.

Frida Kahlo. Små folk, store drømmer
Faksimile av oppslag fra biografien om Frida Kahlo i serien Små folk, store drømmer (Gyldendal 2018)

Berit Westergaard Bjørlo finner både direkte og indirekte referanser til Kahlos kunstverk i illustrasjonene i billedbokbiografiene hun har studert. Motivet overfor er en referanse til maleriet Frida og Diego Rivera. Foto: Gyldendal

Maleriene kan fremstilles gjennom ekfrase, som vil si en språklig beskrivelse av kunstverket. Det motsatte er også mulig, som Maria Casado viser i foredraget hun holder under konferansen. Hun er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, og har analysert to biografier om de amerikanske poetene E. E. Cummings og William Carlos Williams: Enormous smallness (2011) og A river of words (2008). Mens litterære ekfraser er skriftlige beskrivelser av billedkunst, finner hun i disse biografiene illustrasjoner som er billedlige tolkninger av skriftlige dikt. Resultatet er ikke bare en utvidelse av originalverket, men også at det blir vanskeligere å skille mellom fakta og tolkning, og at skillet mellom pedagogiske og kunstneriske uttrykk i sakprosaen brytes ned.

Illustrasjoner som fremstiller malerier i billedboka er også tolkninger, enten referansen gjøres direkte eller indirekte. En leser med kjennskap til Kahlos kunstnerskap vil plukke opp disse referansene. Ved å sammenligne fremstillinger av maleriene De to Fridaene og Frida og Diego Rivera, viser Berit Westergaard Bjørlo at kunstverkene kan adapteres til nye illustrasjonsstiler og teknikker. Uavhengig av hvordan illustratørene har løst oversettelsen av maleriene til billedboka, har vi å gjøre med både intertekstuelle og intervisuelle dialoger med kilder utenfor boka. Denne dialogen er like viktig som dialogen innad i boka, understreker Bjørlo.

Å veve inn kunsten i boka

Cloth Lullaby
Cloth Lullaby. Foto: Abrams Books

Når kanadiske Lesley D. Clement skal holde sitt foredrag i Bergen, er det Louise Bourgeois som blir gått nærmere etter i sømmene. Den franske kunstneren var både skulptør og billedkunstner, men er best kjent for sine mange tekstilarbeid. Det antydes også i tittelen i Amy Novesky og Isabelle Arsenaults billedbokbiografi Cloth Lullaby, som Clement har tatt utgangspunkt i.
– Og tekstilkunsten er tydelig til stede i billedboka, påpeker Clement.

Det er nesten så vi kan følge teksturen av vevduken i Arsenault sine illustrasjoner, og blyantstreken ligner på de samme stingene som Bourgeois sydde i tråd. Slik framheves materialiteten i både bok og de originale verkene, i en billedbokbiografi som viser hvordan bøker om kunst ikke trenger å etterligne originalverket, men har potensial til å imitere, informere og inspirere på innovativt vis.

Cloth Lullaby
Illustratør Isabelle Arsenault har en strek som ligner på sømmen i Louise Bourgeois sin tekstilkunst, i billedbokbiografien om kunstneren. Foto: Abrams Books, Amazon

– Et enestående eksemplar

Clement holder fram Cloth Lullaby som et enestående eksemplar av sin sjanger, nettopp fordi forfatter og illustratør fletter sammen ulike elementer til en sammenhengende helhet, på et vis som tydelig henspiller på Bourgeois’ kunstnerskap. I motsetning til bøkene om Frida Kahlo, er det ingenting som hvitvaskes i Novesky og Arsenaults biografi. Louise Bourgeois’ far hadde en mangeårig affære med barnepiken som bodde i familiens hjem, og sviket datteren følte var trippelt: Hun følte seg forrådt av både faren, barnepiken og moren. I stedet for at tematikken forbigås i stillhet, fordi den er for vanskelig for barneleseren, har forfatter og illustratør valgt å tematisere traumene gjennom metaforer. Det er Clement positiv til, og trekker fram at boka også har blitt brukt i skolen:
–Barn kan lære å forstå metaforer og symboler gjennom å lese slike bøker, sier hun.

I likhet med tekstilkunstneren som bøter på tøystoff, blir forfatteren og illustratøren kunstnere som bøter sammen deler av Bourgeois’ liv til en helhetlig fortelling. Slik både gjenspeiles, og gjenskapes, Bourgeois som kunstner i boka. Resultatet er slett ikke en etterligning, men en biografi som utvider kunstnerskapet, uten at kunstneren selv blir redusert til en stereotypi.

Relaterte innlegg