Black Lives Matter: Boktips for barn

Foto: Niklas R. Lello

De siste dagene har flere delt leselister i forbindelse med Black Lives Matter-demonstrasjonene, som har pågått verden over den siste tiden. Samtidig som voksne har delt sine boktips, har det skortet på forslag til barnebøker for de som ønsker å snakke med barn om rasisme. I denne lista finner du norske og oversatte barnebøker som kan åpne for samtale, for selv om hvite europeere har lett for å tenke på rasisme og politivold som et amerikansk problem, finnes det også her hjemme.

Det er voksnes ansvar å lære og lese seg opp på rasisme og konsekvenser av rasistiske strukturer, men det er også de voksnes ansvar å sørge for at barn har tilgang til god litteratur som speiler det samfunnet de vokser opp i. Det er ikke alltid like enkelt, når barnelitteraturen i stor grad er hvit og sentrert rundt majoritetsbefolkningen. Alle barn trenger bøker de kan kjenne seg igjen i, og alle barn trenger bøker de kan møte andre menneskers erfaringer i. Her har vi samlet et knippe barnebøker, for deg som vil snakke med barna om det som skjer i verden, for deg som leter etter gode leseopplevelser, og for deg som prøver å forstå, enten du er liten eller stor.

En fisk til Luna

av Lisa Aisato

En fisk til Luna av Lisa Aisato
Omslag: Gyldendal

Lisa Aisato har blitt en folkekjær illustratør utover 2000-tallet, samtidig som hun har skrevet flere bøker selv. Flere av billedbøkene hennes tematiserer utenforskap og lengsel etter tilhørighet, som i En fisk til Luna (Gyldendal), hvor hovedpersonen Luna møter en svevende fisk som hun forsøker å hjelpe hjem. Men der Luna blir glad i den merkelige fisken, reagerer de andre menneskene med avsky. Luna forsøker å kle ut og dekke til skapningen, for at fisken skal kunne passere blant menneskene rundt dem, mens de går rundt og prøver å finne fiskens hjem. Fortellingen får en dobbel betydning når Luna selv er tegnet som ei melaninrik jente med afro-strukturert hår, en hovedperson som skiller seg ut blant barnelitteraturens hvite helter. Det tematiseres aldri i boka, slik at fiskens annerledeshet får stå i sentrum av fortellinga, samtidig som boksen for hvilke hovedpersoner barnelitteraturen har plass til, utvides som den selvfølgeligheten det jo er. 

Aisato har også skrevet billedboka Mine to oldemødre (Gyldendal), der hun går nærmere inn på det å ha røtter i flere land, i ei jentes møte med oldemødrene sine i henholdsvis Norge og Gambia.

Rosa Parks

av Lisbet Kaiser og Marta Antelo

Rosa Parks av Lisbet Kaiser og Marta Antelo
Omslag: Gyldendal

Rosa Parks (Gyldendal) er en del av serien små folk, STORE drømmer, der kjente personer har fått sine biografier skrevet i form av billedbøker for barn i førskolealder. Her følger vi Rosa Parks fra oppveksten i et segregert USA, dagen hun nektet å reiste seg for de hvite passasjerene på en buss i Alabama i 1955, og afrikansk-amerikanske borgeres boikott av kollektivtrafikken i året som kom. Bussene ble stående tomme, og lovene om segregering ble til slutt endret. I den samme serien har også barnebiografiene om blant andre Ella Fitzgerald og Anne Frank blitt oversatt til norsk. På engelsk har flere sentrale personer fra borgerrettighetsbevegelsen blitt biografert, som Martin Luther King Jr., Maya Angelou, Harriet Tubman samt friidrettsutøveren Jesse Owens.

Rosas buss

av Fabrizio Silei og Maurizio A. C. Quarello

Rosas buss av Fabrizio Silei og Maurizio A. C. Quarello
Omslag: Samlaget

Denne boka forteller også historien om Rosa Parks, men gjennom en fiktiv fortelling om den lille afrikansk-amerikanske gutten Ben og hans bestefar. Når de to går på museum sammen for å se en gammel buss, forteller bestefaren historien om Rosa Parks, og at han selv satt på den samme bussen som henne – men ikke turte å støtte hennes protest. Fortellingen er en viktig del av historien, og en påminnelse om å tørre å stå opp imot undertrykkelse, også når det er skremmende (oversatt av Guri Vesaas, Samlaget).

Den har ikke helt tålt tidens tann, barnesangen mange av oss vokste opp med, der det slås fast at noen barn er hvite og noen nesten blå

Samira og skjelettene

av Camilla Kuhn

Samira og skjelettene av Camilla Kuhn
Omslag: Cappelen Damm

Den har ikke helt tålt tidens tann, barnesangen mange av oss vokste opp med, der det slås fast at noen barn er hvite og noen nesten blå, etterfulgt av refrenget: «meget er forskjellig, men det er utenpå». I Samira og skjelettene (Cappelen Damm) finner vi det samme budskapet, med en humoristisk vri. For bestevennene Samira og Frida er deres ulike hudfarge uinteressant, men skrekken for deres identiske innside driver fortellingen framover. En dag forteller nemlig læreren at alle har skjelett på innsiden av kroppen. Og at alle går rundt med skjelett, som hermer etter alt vi gjør, er mer enn Samira orker å tenke på. Alle blir ekle, til og med Skjelett-Frida. Camilla Kuhn har skapt en morsom fortelling om at alle er like på innsida, samtidig som karakterenes ulike utsider normaliseres.

Den norske slavehandelen

av Anders Totland og Kristian Krohg-Sørensen

Den norske slavehandelen av Anders Totland og Kristian Krohg-Sørensen
Omslag: Gyldendal

Rasisme er ikke et amerikansk problem. Slavetida er heller ikke begrensa til andre kolonimakters historie, men vi snakker sjeldent om den norske slavehandelen, og ringvirkningene av den i dag. Anders Totland belyser Norges mindre kjente fortid som kolonimakt i denne sakprosaboka, som tar for seg historien til noen historiske mennesker. Vi følger sjømenn fra Danmark-Norge, afrikanske mennesker som ble tatt til fange av nordmennene, og norske skip som reiste til De vestindiske øyer (Gyldendal).

vi snakker sjeldent om den norske slavehandelen

Reisen

av Veronica Salinas og Camilla Engman

Reisen av Veronika Salinas og Camilla Engman
Omslag: Magikon

«Det kan hende at du må reise. Og at det blåser så mye at du glemmer hvem du er og hvor du kommer fra.» Fortellingen om den lille anda som blir blåst bort og ender opp på et ukjent sted, handler ikke eksplisitt om rasisme eller diskriminering. Men den lille boka om migrasjon forteller likevel mye om hvordan det er å være annerledes og å ikke høre til. Fortelleren henvender seg til leseren i du-form, slik at også vi som aldri har måttet reise bort, lever oss inn i hvordan det føles å være fremmed på et nytt sted, og hva vi kan gjøre for å inkludere de som ligner på oss, men også litt forskjellige (Magikon).

Blant norske barnebøker som går mer eksplisitt inn på krig og flukt, kan du også lese Fargene som forsvant av Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin (Ena) og Samir og den lange reisa av Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl (Forlaget Manifest). Hans Sande og Silje Granhaug skriver om Israel-Palestina-konflikten i et barneperspektiv, i Pappa er sjørøvar (Cappelen Damm). Boka er ei fortelling om norske Tuva og pappaen hennes, som kjører en tankbil fylt med vann for å hjelpe den palestinske befolkningen på Vestbredden.

Julian er en havfrue

av Jessica Love

Julian er en havfrue av Jessica Love
Omslag: Mangschou

Samtidig som demonstranter verden over går til gatene for Black Lives Matter og imot politivold, går vi inn i Pride-måneden, som heller ikke kan forstås separat fra BLM-bevegelsen. Afrikansk-amerikanske transkvinner har stått på barrikadene i kampen for skeives rettigheter, og under Stonewall-opprøret i 1969, var noen av nøkkelpersonene lesbiske og melaninrike transkvinner, som Marsha P. Johnson, Sylvia Rivera og Stormé DeLarverie. Samtidig er afrikansk-amerikanske transkjønnede kvinner på toppen av drapsstatistikken i USA: forventet levealder for kvinnene er 35 år. Samtidig som transrettigheter sakte blir inkludert i kampen mot homofobi og rasisme, har det vært lite representasjon av transpersoner i barnebøker. Det bryter Jessica Love med i sin bok om den lille gutten Julian, som drømmer om å være havfrue men er redd for hva bestemoren skal si. Hva Julians lengsler betyr, blir aldri uttalt i verbalteksten, men Loves illustrasjoner av kvinner på t-banen og den ikoniske havfrueparaden i New York, bruker havfruene som en metafor for Julians egentlige kjønn (Mangschou).

Der Agnes bor

av Marit Larsen og Jenny Løvlie

Der Agnes bor av Marit Larsen og Jenny Løvlie
Omslag: Cappelen Damm

Marit Larsens barnebokdebut fra i fjor handler om Agnes, ei jente som bryter med to tendenser i norsk barnelitteratur: hun er ikke hvit, og hun vokser ikke opp i rurale omgivelser. Ingen av delene tematiseres i boka, som på selvfølgelig vis slår fast at også dette er barndomserfaringer som hører hjemme i en mangfoldig barnelitteratur. Vi følger Agnes der hun bor i blokka si, som eneste barn i leilighetene som ligger ved trikkeskinner og lokale forretninger, og gjennom ensomheten som oppstår når ei ny jente flytter inn i blokka, men som ikke vil leke med Agnes (Cappelen Damm).

også dette er barndomserfaringer som hører hjemme i en mangfoldig barnelitteratur

Da snøen kom

av Ezra Jack Keats

Da snøen kom av Ezra Jack Keats
Omslag: Bokklubbens barn

En morgen for nesten 80 år siden, våkner lille Peter opp og ser at Brooklyn er forvandlet: Det har snødd. Barnets oppdagelsesferd i den første snøen er en allmenn erfaring, men boka stikker seg likevel ut. Lille Peter, som leiker i det hvite landskapet i sin røde kjeledress med spiss lue på, er afrikansk-amerikansk. Det fantes allerede bøker med melaninrike hovedpersoner da boka kom ut i 1962, men disse var som regel karikerte, eller regna for å tilhøre et nisjemarked. Fortellingen om Peter ble derimot en salgssuksess: Keats ble tildelt Caldecott-prisen for beste billedbok året etter, og den ikoniske gutten i rød kjeledress har blant annet figurert på amerikanske frimerker (oversatt av Jo Tenfjord, Bokklubbens barn).

Boka går ofte igjen blant lister over barnebøker om afrikansk-amerikansk barndom, på tross av at forfatteren, sønnen av polsk-jødiske innvandrere, er hvit. Deler av borgerrettighetsbevegelsen kritiserte også Keats for ikke å ha tematisert Peters hudfarge i boka. Keats hadde lenge arbeidet som illustratør, hvor de ikke-hvite personene var begrenset til å være bifigurer i bakgrunnen. Valget om å la Peter være afrikansk-amerikansk, som attpåtil leker på gata midt i Brooklyn i en barnelitteratur preget av landlig idyll, var likevel ikke et overordna politisk valg. Den lille gutten Peter var inspirert av en ikke navngitt afrikansk-amerikansk gutt som Keats hadde sett i et ukeblad nesten 20 år tidligere, og som han hadde klipt ut og spart på siden. For ham var det selvsagt å plassere Peter i sentrum av fortellinga av sin første barnebok: «My book would have him there simply because he should have been there all along».

Den norske oversettelsen kan være vanskelig å få tak i på papir, men boka er tilgjengelig digitalt gjennom Nasjonalbiblioteket.

Les også

Relaterte innlegg