Debuterer som serieforfatter med masterprosjekt fra instituttet

Håkon Marcus tok vår masterutdanning i 2020–2022, og debuterer nå med en fantasyserie på Aschehoug.

Embla er en 13 år gammel jente som vokser opp på Hellerud i Oslo. Hun tror hun er et helt vanlig menneske inntil hun får beskjed om at hun tilhører et hemmelig samfunn av dyr, hamløperne, som kan gjøre seg om til mennesker. Nå blir hun nødt til å finne ut hva slags dyr hun er, og hun må gjennomgå en prøve for å bevise at hun er en fullverdig hamløper. I den andre enden av spekteret finner vi en ond ugle-orden ledet av den fæle heksefyrstinnen Kvitving, som har en merkelig interesse for Embla, og som prøver å kidnappe henne.

– Den er strukturert litt som en mysteriefortelling, og det er dette som er hovedmysteriet i boka. Hvem er egentlig Embla, og hvorfor vil alle ha tak i henne?

Dette forteller Håkon Marcus. Han debuterer denne høsten med boka Villdyr, som er første bok i en fantasyserie for barn i alderen 9–12 år. Han var student på første kull av Masterstudiet i barnelitterær skrivekunst og formidling her på instituttet, og ble uteksaminert i 2022. Boka ble lansert 1 september i år. Vi har tatt en prat med debutanten.

– Har du noen tanker om hvor mange bøker serien skal bestå av?
– Da jeg startet prøvde jeg å skrive noe som var én selvstendig bok. Det tok ikke veldig lang tid før jeg innså at det var altfor mye. Så da ble det to bøker, så tre og nå er vi på fire. Der hvor den første boka slutter er det planlagt tre bøker til, så får vi se om det holder eller ikke. Men bare det å skrive én bok har vært utrolig vanskelig, og har tatt mye tid. Å skrive fire vil bli en utfordring.

– Hvordan startet arbeidet med boka?
– Dette var en idé jeg fikk i 2018 som lå latent i bakhodet en stund. Etter et års tid begynte jeg å skrive, så vidt, og så hadde jeg tre eller fire kapitler da jeg søkte på masterstudiet ved Norsk barnebokinstitutt. Jeg søkte på studiet med et mål om å fullføre boka, forteller Marcus.

Han forteller også at mye av det første studieåret gikk med til å lære å skrive ordentlig. I det andre året velger studentene seg et masterprosjekt, og Håkon Marcus skulle skrive videre på fortellingen om Embla, da skjøt det også fart i skrivingen igjen.

– Hadde du et ferdig manus ved semesterslutt?
– Jeg var ferdig med kanskje 17 av 26 kapitler. Det var da rimelig klart at dette skulle bli en bokserie på fire bøker. Da jeg kontaktet forlagene sa jeg også at jeg hadde idéer til ytterligere tre bøker. 

– Hva tenkte forlagene om dette?
– Jeg sendte manuset til de fire store forlagene i Norge, og fikk tilbud fra alle fire, noe som var helt vanvittig. Det hadde nok sikkert noe å gjøre med at de var nysgjerrige på studenter fra den nyopprettede masterutdanningen. Men jeg liker, håper og tror at det også hadde noe med kvaliteten på det jeg sendte inn. Ja, så måtte jeg velge da, og gikk for Aschehoug til slutt. Jeg fikk en veldig god tone med hun som nå er redaktøren min. Det virket som vi hadde samme tanker om hvor historien skulle. 
– Jeg var livredd for at jeg skulle sende dette her av gårde og bare få et trekk på skuldrene tilbake. Så jeg var i ekstase, jeg har tenkt at jeg skulle skrive bok siden jeg var liten, jeg har prøvd mange ganger, og jeg her helt utrolig, vanvittig stolt over at jeg har fått det til.

Jeg sendte manuset til de fire store forlagene i Norge, og fikk tilbud fra alle fire, noe som var helt vanvittig.

– Hva er ditt bidrag til unge lesere i 2023?
– Det er mange ting jeg har lyst til å komme med. I utgangspunktet har jeg skrevet dette med stor kjærlighet til fantasysjangeren, men det er en kjærlighet med modifikasjoner. Jeg synes mye fantasy som skrives for barn, særlig de store utenlandske seriene, kan være litt problematisk, og inneholder en del elementer som bare er der fordi fantasy alltid har vært sånn. 

– Hva tenker du på da?
– Det er litt vanskelig å komme inn på det uten å røpe for mye, men det er noen ting jeg gjør annerledes enn i alle andre fantasybøker.  Jeg har ikke sett det før noe annet sted i hvert fall. Det er noe jeg tror er litt sunt for sjangeren, å rive litt i ting som er blitt litt morkne, gamle og harske. Ellers så har jeg bare prøvd å skrive noe som er skikkelig gøy, med mye humor og litt mørke. Ett eksempel er at jeg synes mye fantasy for denne aldersgruppa ikke speiler det samme som de bøkene som er sosialrealistiske. De tar ikke opp de samme problemene, alt er mye mer sukkersøtt og enklere, og alle oppfører seg yngre. 

– I fantasybøkene?
– Ja, yngre i fantasybøkene, enn de gjør i tilsvarende verk som er satt til virkeligheten. I Harry Potter-bøkene for eksempel, så blir han 14–15 år før han kysser noen, og alle tankene rundt det er veldig uskyldige og enkle. Og hvis alkohol nevnes, så er det voksne som drikker. Men dét er ikke det faktiske ungdomslivet som møter vanlige barn i dag når de skal opp i tenårene. I min bok rører jeg borti ekte problemer som de kanskje kjenner seg igjen i.

– En skulle tro det var omvendt, at fantasysjangeren kunne ta opp større problemer enn den realistiske litteraturen siden den har et ekstra lag med abstraksjon.
– Fantasylitteratur er jo, som du sier, ypperlig til å snakke om samfunnsproblemer, det er jo på sett og vis det den er til for. Hele sjangeren handler om å ta noe vi kjenner og å snakke om det fra en ny vinkel, sett gjennom en eventyrlig linse. Men det er mange som egentlig ikke har turt det i det siste, føler jeg.
– Det blir også vanskelige politiske spørsmål i Villdyr-serien. Mye mer enn bare «fascisme er ille», som de fleste drister seg til å tørre å si. Jeg vil prøve å gå litt dypere i purra. Det synes jeg er spennende.

– Det snakkes ofte om tendenser i barnelitteraturen. Hvilken tendens er Villdyr en del av?
– Jeg har vært ganske opptatt av begrepet metamodernisme i det siste. Der modernismen har en helt som går imot systemet, men vinner gjennom på tross av utradisjonelle metoder, river postmodernismen i stykker idéen om den glorifiserte heltefiguren og sier at ingenting har noen mening. I metamodernismen klarer man å rive alt i stykker, men så samle det sammen igjen for så å få en slags livsbejaende utgang til slutt. Den tendensen har jeg sett i en del av de kule, annerledes verkene som kommer ut.

– Har du noen eksempler?
– De beste eksemplene jeg har er egentlig fra film. Everything Everywhere All at Once er definitivt den typen verk. Get Out vil jeg også kanskje beskrive i den retningen, hvor man tar sjangertroper, river de fra hverandre og setter de sammen igjen til slutt, til å allikevel gi mening. Det er jeg veldig glad i. Jeg er glad i mening. Jeg er glad i moral som et historieverktøy, ikke som i moraliserende. Moral som i at det er noe å lære for hovedpersonene til slutt, at deres motivasjon har endret seg i løpet av deres karakterreise. De har forstått noe nytt ved verden. Det tror jeg er viktig.

– Er dette noe du allerede ser i barnelitteraturen eller er det noe nytt du bringer til bordet?
– Jeg er definitivt ikke den eneste som gjør det, bøker som jeg er veldig glad i, som Den onde greven-bøkene, plukker fra hverandre forventningene dine. Og hvis du leser hele den serien så sitter du igjen med en dekonstruert moral, hvor skurkene egentlig ikke er skurker likevel, og hvor heltene egentlig ikke er så heltemodige likevel. Det synes jeg er veldig verdifullt, for det lar oss se på de tingene vi tar for gitt i fortellinger. Men jeg skulle ønske den tok det siste steget og satte det sammen igjen på en måte vi faktisk kan bruke til å guide oss videre i livet.
– Jeg tror ikke på å si til barn at ting er meningsløst, for det tror jeg ikke at ting er, selv om det også er mange gode grunner til å tenke slik.

– Har du tenkt mye på målgruppe?
– Jeg har testa masse. Jeg er jo gammel westerdøl. Målgruppearbeid er definitivt noe som jeg har fått inn over lang tid. Jeg startet ganske tidlig. Altså, etter bare første kapittel startet jeg med å sende dette til 10-11-åringer for å se hva de syntes. Jeg gjorde også intervjuer med målgruppen, spurte «hva er det som er viktig i livet ditt» og «hva er det som ikke er viktig i livet ditt». Og da får man ganske mye innsikt som jeg tror man går glipp av hvis man bare stikker fingeren i lufta og sier «jeg kjenner noen barn», «jeg husker hvordan det var å være barn selv», «jeg regner med at de liker dette» og «de forstår nok ikke dette». De forstår ganske mye. Og så er det noen ting de ikke er helt klare for å forstå ennå, og det er jo også greit å få med seg.

– Er det vanskelig å ta tilbakemeldingene og generalisere så du kan bruke det i skrivingen?
– Ja, det er veldig vanskelig å generalisere. Det er mye bedre å skrive til et ekte barn, fordi det finnes garantert flere barn som tenker samme tanker. Ingen barn likner på det der generelle barnet du har laget, det barnet finnes ikke. Jeg har snakket med barn som sier at «Jeg er egentlig litt redd for skumle ting og vold. Men jeg ser ganske mye på Squid Game». Det er motsetninger som du ikke vil finne i en generalmodell. Det er veldig mange valg i boka som er inspirert av direkte utsagn fra barn.

Ingen barn likner på det der generelle barnet du har laget, det barnet finnes ikke.

– Har arbeidet med målgruppe også hjulpet deg med å få plass inne i hodet til en tretten år gammel jente?
– Ja, absolutt. Og mye av Embla er også fra meg, fra meg på den alderen. Mye av henne er sitater jeg har fått fra barn om hvordan de synes det er vanskelig å passe inn. Hele historien om at Embla skal prøve å finne ut hvilket dyr hun er handler om å finne et sted å passe inn. Det er en stor identitetsparallell ved det her.

– På hvilken måte lager du scener som leseren kan kjenne seg igjen i?
– Det er en sekvens i boka der disse magiske folkene skal ut på en prøve i en villmark og leve og jakte og være dyr, overleve der alene. Da hadde jeg et ønske om å vise noen idealer. Det er en liten sekvens der de får utdelt utstyret de skal ha, der en av instruktørene som sier «her har vi et silkebånd som man kan bruke til den månedlige blødninga». For selvfølgelig så kommer disse trettenåringene til å få mensen. Hovedpersonen tenker at dette her er noe som menneskebarn som hun har hengt med tidligere kanskje ville fnist og ledd av, og så blir hun positivt overrasket over at alle hamløperne bare tenker at sånt er naturlig og helt greit, og at det ikke blir noe mer ut av det. Og så går det bare videre. Slike ting prøver jeg å vise at går an.
– Også et problem er gutter som ikke leser, fordi veldig mye litteratur er veldig jentefokusert – eller litteraturen er veldig jentefokusert fordi gutter ikke leser. Jeg har i hvert fall forsøkt å skrive en relativt kjønnsnøytral bok. Den skal være lett å lese for gutter også, uten at de opplever at det er noen barrierer.

– Men tror du at det kan være et hinder for gutter at protagonisten er jente?
– Kanskje, men jeg håper ikke det. Det var mange jenter som kunne lese om Harry Potter, så da tipper jeg at mange gutter kan lese om Embla Villseid.

– Er det noe fra masterstudiet ved instituttet som har vært helt vesentlig for at du klarte å skrive denne boka?
– Ja, mange, mange, mange ting. Men først og fremst tiden og samvittigheten til å sette meg ordentlig ned med dette prosjektet, fordi det har vært som del av en utdannelse. Tilbakemeldingene fra de andre studentene har også vært vesentlig. Den klassen jeg kom i var helt fantastisk, den var full av folk som hadde gitt ut bøker tidligere. Jeg har lært utrolig mye av dem. Jeg hadde aldri kommet i mål, og jeg hadde aldri fått skrevet denne boka hvis jeg ikke kontinuerlig var i den sfæren av flinke, flinke, flinke barnebokforfattere. Det gjelder også Hilde Hagerup, som var fagleder for studiet, og hele lærerkollegiet.

– Hvordan har de hjulpet deg frem?
– Å få ordentlig tilbakemelding er så viktig, å skrive tekst og skjønne at dette her er dårlig, denne delen her er dårlig. Jeg tror det er en tendens i skrivesirkler og i skrivemiljøer generelt til å være litt for snille med hverandre, en slags giftig positivitet rundt tekst, hvor alle bare sier «det her er kjempebra, jeg elsker det». Men det jeg har fått mest ut av var da jeg ba Hilde «kan du gå over denne siden her, og markere med rødt alt du ikke liker». Da fikk jeg en blodig side tilbake igjen, men også med mange personlige synspunkt som jeg ikke alltid var enig i. Men så lenge du har noe å ta tak i, og skjønner at det finnes dårlig og det finnes bra, så kan du komme deg videre. Og man må alltid prøve å bli bedre. Jeg har blitt utrolig mye bedre til å skrive. Også fordi det i studiet var skriveøvelser hele tiden. Det hjalp meg mye.

– Du nevnte at du har en kjærlighet til fantasysjangeren, hva har vært dine favoritter?
– En av de viktigste referansene mine er vel Roald Dahl. Det begynner med hans humoristiske og litt mørke prosa. Den var viktig. Etter Roald Dahl begynte jeg på Michael Ende, nå går jeg kronologisk oppover fra seksårsalderen. Av Michael Ende leste jeg Jim Knapp og Den uendelige historien. Da begynte jeg vel også å lese Narnia. Så kom Harry Potter ut. Den var jo enormt for en gutt som var akkurat samme alder som Harry Potter, for hver bok. De er også sabla gode krimhistorier – hver av de bøkene er jo egentlig bare mysterier, hvem er det som er ute etter hvem, veldig etter Agatha Christie-mål. Du kan gjette det på forhånd hvis du følger med. Etter det begynte jeg på Ringenes herre, som jo er det store fantasyverket, og som jeg opplever at også i dag har en relevans for absolutt alt annet i sjangeren. Ellers har Den mørke materien-bøkene til Phillip Pullman vært viktige for meg. Det å kunne bruke fantasy til å debattere filosofi, eksistens og religion er noe som har hatt innflytelse på boka mi også, og som kommer til å bli mer viktig videre i serien. Dette er i alle fall barndomsinspirasjonen. Jeg har fortsatt å lese bøker etter det også, men jeg kan jo ikke nevne alle. 

– Skulle dette hele tiden bli en fantasyroman, eller var du innom andre formater?
– Grunnidéen var at det finnes en verden av dyr som kan gjøre seg om til mennesker, det var der det startet, og da måtte det jo bli fantasy. Jeg tror jeg var ganske klar over at det var denne målgruppa, og denne typen historie det skulle være, hele veien. Det startet som en roadtrip, så det skulle være en litt enklere fortelling, og så ble det til en stasjonær, tyngre verden. Jeg er redd at jeg dras mot det alltid. Det har senket flere av de andre fantasybøkene jeg har forsøkt å skrive – for mye «world building» – så det var en risiko her også, men jeg klarte å komme meg gjennom. 

– Du jobber med film og TV, og har jobbet med narrativer før du studiene ved instituttet. Hva har det gjort for skrivingen din?
– Jeg har egentlig forsøkt å skrive historier i veldig mange år, og det er nok det mest narrative jeg har jobbet med. Den reisen har ført meg inn i filmstudier og ført meg forbi mange dramaturgiske strukturmodeller. Jeg har forsøkt veldig mange ganger å sette plot inn i systemer og båser og sånt, med varierende hell. Av og til dreper det kreativiteten fullstendig, og så er det ganske nyttig å ha prøvd så lenge at det begynner å sitte litt i margen. Selv om du ikke trenger å skrive historien skjematisk inn i dramaturgiske systemer, så tar du kanskje intuitivt riktigere valg for å ta historien til neste nivå når du skriver etter å ha vært gjennom en god del narrative systemer. Så det er verdifullt. 

–  har du et lite håp om å ta med Embla til skjermen?
– Ideen var vel egentlig først ment for TV. Jeg tenkte det var smart å ha karakterer som var dyr, men som så ut som mennesker. For da slipper man billigere unna med spesialeffekter. Og hvis man har to mennesker i et rom, og man vet at den ene egentlig er en hoggorm, og den andre en mus, så lager det en dramatisk spenning og en magisk spenning som du ikke trenger å vise med en eneste spesialeffekt. Og så ballet det på seg med «world building», og det ble et magisk univers som passet godt inn i en bok likevel. Jeg tror det hadde sett bra ut som en film, men det blir en dyr film, da.

Jeg tror det hadde sett bra ut som en film, men det blir en dyr film, da

–  Har du generelt behov for å ha kontroll på det du lager?
– Det kommer litt an på, jeg vil si at det viktigste i kreativt arbeid er at alle som jobber med et prosjekt har mulighet til å tilføre noe. Så i et samarbeidsprosjekt, som film og TV jo er, så må det være rom for at alle kan få gjøre sitt fag, unntatt kanskje markedsstrategene. De kan gå hjem.

–  Når det er ferdig så kan de…
– Da kan de begynne å markedsføre, ja. Jeg sier det som utdannet Art Director.

– Da er det kanskje tryggere med bok? Der begrenser det seg stort sett til omslag og baksidetekst. Har du skrevet den selv?
– Nja, med veldig god veiledning fra redaktøren min og alle de flinke folka på Aschehoug. Men jeg fant omslagsillustratør selv, og gjorde det grafiske designet på boka selv.

–  Men var du egentlig forfatter allerede før du studerte på Westerdals?
– Jeg har alltid forsøkt å skrive. Jeg har også alltid prøvd utrolig mange kreative disipliner. Alt fra sang og dans til det å skrive og tegne og annet rart. Da jeg søkte på Westerdals så trodde jeg at det var et illustratørstudium, jeg misforsto. Men jeg fant til min glede at det var et idéstudium, som jo er enda gøyere. Og jeg fant kjærligheten til film, TV, historier og narrativ der egentlig, selv om jeg hadde vært borti det tidligere. Det var da jeg fant ut at det var dette jeg skulle satse på.
– Men jeg har også skrevet tidligere. Jeg startet på min første bok da jeg var sju år. Jeg har startet mange Word-dokumenter med ambisiøse titler. 

–  Har du fortsatt kontakt med klassen din fra masterstudiet?
– Vi har reunion praktisk talt hver andre måned. Nå er et ett år siden vi gikk ut, og vi har sikkert hatt seks reunions, så det er ikke verst. Det var en klasse som ble utrolig sammensveiset.

Håkon Marcus sin debutbok, Villdyr, er ute nå på Aschehoug forlag.