 Formidlingskonsulent, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 5 minutter |
Historien om hvordan den fredelige oksen Ferdinand ble en brikke i den kalde krigen – og lot en amerikansk forfatter sette sitt preg på asiatisk barnelitteratur lenge etter at jernteppet falt.
Du kjenner kanskje den lille oksen Ferdinand best fra Disneys tegnefilm, som NRK sender i sin årlige julekavalkade omtrent på denne tida. Barneboka Historien om Ferdinand ble først utgitt i 1936, og ble snart en klassiker. Boka har blitt oversatt til mer enn 60 språk, brent av Adolf Hitler, og mens vi skriver 2020 har den ennå ikke vært ute av trykk. Fortellinga om oksen som heller vil sitte i fred under korktreet sitt og lukte på blomstene enn å slåss med Madrids matadorer, ble skrevet like før den spanske borgerkrigen brøt ut, og har blitt lest som en allegori for både pasifisme og kommunisme. Boka ble elsket av Ghandi, forbudt i Francos Spania så vel som i Nazi-Tyskland, og etter at andre verdenskrig tok slutt ble 30.000 eksemplarer trykket opp og delt ut til tyske barn for å fremme fred.
Selv avviste forfatteren politiske lesninger av boka. Munro Leaf mente han hadde skrevet ei enkel fortelling om å være seg selv. Teksten tok visstnok bare en knapp time å skrive, før Leaf ga den videre til sin venn Robert Lawson. Lawson var illustratør, og i hans svart-hvite tegninger har Ferdinand blitt stående som en banebrytende karakter. For de politiske lesningene har ofte ignorert det radikale ved Ferdinand da han så dagens lys på 1930-tallet: I Lawsons strek ble den fredelige oksen tegnet fram som en stor og sterk tyr. Slik fikk Ferdinand være både mild og maskulin, i kontrast til mer feminiserte versjoner i seinere utgaver – eller kritiske omskrivinger som Ernest Hemingways barnebok Den trofaste oksen fra 1951 (åpningssetningen taler for seg selv: «One time there was a bull and his name was not Ferdinand and he cared nothing for flowers»). Så hvordan gikk det seg til at Robert Lawson ble skrevet ut av historien, et halvt århundre etterpå?
Det er spørsmålet litteraturprofessor Andrea Mei-Ying Wu stiller seg selv, en dag hun sitter på kontoret sitt i Taiwan og blar i en bok. Boka hun holder i hendene er det største taiwanske oppslagsverket over barnelitteraturens historie, skrevet av fagpersoner fra flere asiatiske land. Men på siden som ligger åpen foran henne har hun oppdaget en feil. Det er ingen stor feil: bokstavelig talt en parentes, og en omskriving av historien. Svart på hvitt står det skrevet at amerikaneren Munro Leaf var forfatter og illustratør av Historien om Ferdinand fra 1936.
Men forfatteren Munro Leaf illustrerte jo aldri Ferdinand: Han kunne knapt tegne strekmenn. Utviskingen av Robert Lawson har ført Wu over Stillehavet og til Munro Leaf-arkivene i Philadelphia, og svarene hun finner tar oss tilbake i tid.
I 1961 var verden delt mellom øst og vest, men det fantes flenger i jernteppet hvor kulturuttrykk kunne sive gjennom. Den amerikanske regjeringen sendte såkalte kulturambassadører til østblokkland, der de var ment å spre amerikansk ideologi under den kalde krigen. En av disse var Munro Leaf. I fire år reiste han rundt i Asia, Midtøsten og Europa, der han holdt foredrag om barnelitteratur og hvordan man bør skrive for små lesere. Hvorfor sendte de akkurat Munro Leaf? Et opplagt svar er hans nære bånd til den politiske makta, som en venn av president Eisenhower. Men Wu peker også på Historien om Ferdinand som en av grunnene til at Leaf fikk tale på vegne av en amerikansk barnelitteratur. Ikke bare tronet boka over Tatt av vinden på amerikanske bestselgerlister, slik også Disney-versjonen vant Oscar for beste animerte kortfilm i 1938. Ferdinands suksess strakk seg også langt utover egne landegrenser. Selv Stalin tillot boka i salg i sovjetiske Polen, som den eneste tilgjengelige barneboka fra USA under den kalde krigen.
Under reisene i Asia snakket Munro Leaf om barnelitteratur, og ofte var publikummet skolebarn. Siden de sjeldent snakket engelsk, kommuniserte forfatteren ved hjelp av enkle strektegninger på ei tavle. At han slett ikke kunne tegne, spilte ingen rolle. Leaf var nemlig stolt av sin egen evne til å tale og tegne på barnlig vis. Hans manglende tegneferdigheter var sånn sett i tråd med hans eget ideal for barnelitteraturen, der den voksne kunstneren og barneleseren skulle være jevnbyrdige. Leafs strektegninger på tavla traff barna. Og, oppdager Wu, et voksent publikum under besøket i hennes hjemland Taiwan, på et tidspunkt der barnebokfeltet var i emning. I Taiwan fikk Leaf muligheten til å snakke for lærere og barnebokforfattere ved en rekke universiteter, samtidig som barnebøker begynte å få innpass både hos forlag og i høyere utdanning i landet. Plutselig fikk kulturambassadøren en mer direkte involvering i hvordan Taiwans barnelitteratur skulle utvikle seg i etterkrigstida, der Wu finner likhetstrekk mellom Leafs idealer og bøker som ble utgitt etter reisene hans.
Strekmennene han tegnet under tavlemøtene i Taiwan kastet lange skygger lenge etter at Munro Leafs reiser var over og jernteppet falt – og kanskje visket de på samme tid Robert Lawson ut av historien. Neste år fyller Ferdinand 85 år, og på tross av utallige nyversjoner er den lille, store oksen vi kjenner fra Lawsons illustrasjoner fremdeles i salg. Ferdinand er fremdeles med oss, slik slutten på Munro Leaf og Robert Lawsons klassiker kan fortelle oss:
«Og for alt jeg vet sitter han der ennå under korktreet sitt og lukter på blomstene.»
En tidligere versjon av teksten ble publisert i Klassekampen 23. desember 2020
Teksten er basert på Andrea Mei-Ying Wus forelesning under IRSCL-konferansen i Stockholm i 2019, der hun var en av hovedtalerne. Wu er professor i barnelitteratur og taiwansk litteratur ved Cheng Kung Universitet i Taiwan
