Hopp til innholdet

Den ungdomslitterære tonen

Eller å følge en sommerfugl

Illustrasjonsfoto: Ravi Sangar via Unsplash

Hvorfor gjør jeg som jeg gjør når jeg skriver? Hvordan vet jeg om en idé har det som skal til for å bli en historie for barn eller ungdom? Hvis noen hadde spurt meg om det for noen år siden hadde jeg sagt at det er intuitivt. Det er ikke noe jeg tenker over eller kan forklare. Faktisk, ville jeg sagt, hvis jeg prøver å analysere prosessen står jeg i fare for å drepe skrivingen. Det nærmeste jeg kommer en forklaring på hva jeg gjør når jeg skriver, er at det er som å følge en oppdiktet sommerfugl i en imaginær blomsterhage. Å skrive handler om å gi seg hen og se hvor impulsen og innskytelsen fører en. Magefølelsen er alt. Den kommer ikke fra noe sted og jeg kan heller ikke redegjøre for den, ville jeg sagt for noen år siden. Men stemmer det?

I den delen av litteraturfeltet som primært forholder seg til et voksent publikum knyttes det en forventning om letthet ved det å skrive for barn og ungdom. En forventning om enkel tekst til umodne lesere. Et ungt publikum har ikke erfaring nok til å forvente mer enn en spenningskurve, og den kan godt være forutsigbar. Språket betyr ikke så mye når man skriver for unge lesere. Det ligger ingen intellektuelle utfordringer i småbarnslitteraturen, humorbøker for mellomtrinnet eller ungdomsromanen. Da Knausgård får beskjed av en venn om at det han har skrevet kanskje er en ungdomsroman faller han ned i et mørke av skam og fortvilelse. (Knausgård, 2009). Jeg forstår det. For slik ser barne- og ungdomslitteraturen ut utenfra. Du trenger dessverre neppe gå lenger enn til din nærmeste kjedebokhandel. Lettvinte utenlandske suksess-serier ligger i stabler på bordene og bekrefter fordommene.

Men jeg skal forsøke å gi et innenfra-blikk på skriveprosessen. Fra innsiden ser barnelitteraturen annerledes ut. Det barne- og ungdomslitterære har sine helt særegne utfordringer, sine ekstra lag av kompleksitet.

Jeg har snakket mye med studenter om det å gå nærmere det de skriver om. Gå nærmere karakteren din, bli i rommet, pleier jeg å si. I denne artikkelen skal jeg prøve å gå nærmere min egen prosess. Jeg skal forsøke å forklare hva jeg gjør når jeg løper etter den oppdiktede sommerfuglen. Hvordan vet jeg at idéen er verd å forfølge? Når ser jeg at den er eller kan bli barnelitterær? Jeg vil ta utgangspunkt i en eksempeltekst som jeg skal arbeide meg gjennom. Jeg skal notere hva jeg gjør, og forsøke, så langt det er mulig – å sette ord på det intuitive.

Å invitere en ung leser inn

Hva er det som avgjør om en litterær tekst hører hjemme i barne- og ungdomslitteraturen? Det er selvfølgelig sammensatt, men at teksten har et barne- eller ungdomsperspektiv hjelper. Barne- og ungdomsperspektivet handler til syvende og sist, mener jeg, om hvorvidt teksten inviterer en ung leser inn. Barne- og ungdomslitterære tekster henvender seg til den unge leseren, i øyehøyde, horisontalt, ofte med en fortrolighet mellom fortellerstemme og leser:

– Her er hånda mi, sier barne- og ungdomsboka. – Kom skal jeg fortelle deg noe helt spesielt.

Illustratør og barnebokforfatter Stian Hole har, med rette, vært skeptisk til en ukritisk bruk av metaforer som «å flytte sin indre kameravinkel» når man skal skrive eller illustrere for unge mennesker (Norsk Barnebokinstitutt 03.03.2022). Han mener, slik jeg forstår ham, at å gjøre et slikt perspektiv til en regel for barnelitteraturen forringer kompleksiteten både i litteraturen og i synet på de unge leserne.

– Jeg kjenner ikke alle barn, sier han.

Og det er sant. Ingen gjør det. Og derfor kan man heller ikke vite hva det hvert enkelt barn leser eller ser gjør med dem.

Jeg synes dette er et viktig poeng, men jeg fastholder likevel at jeg i min egen skriving leter etter noe bestemt når jeg skriver for unge lesere.  Ikke nødvendigvis bevisst, men absolutt som en del av min intuitive prosess. Faren min, barnebokforfatteren Klaus Hagerup, sa at han ikke ville skrive til barn, men som barn (Majorstuen skole, 25.04.2017).  Jeg synes det er både åpent og presist. Hva gjør at jeg kjenner at jeg ikke skriver til ungdom, men som ungdom?

Tone og puls

For meg er det tonen eller pulsen det kommer an på. Jeg leter bestandig etter fortellerstemmens egenart og hjerterytme. Jeg planlegger ikke for dette i forkant, jeg skriver meg intuitivt inn, men når jeg leser mine egne tekster er tonen alt. Den bestemmer om jeg synes de er verdt å gå videre teksten, og uten at jeg liker å dvele for mye ved det, ligger også premisset for målgruppen nettopp her.

Jeg begynner på en tekst som jeg i forkant vil skal være for ungdom. Det føles litt kunstig, jeg pleier ikke å tenke på målgruppe før jeg setter i gang, men jeg prøver likevel. Dette er det jeg skriver:

Nøkkelen, sa mamma.

Drosjen hadde kjørt. Det var den første tabben. Jeg visste at det ikke ville bli den siste.

Du har vel nøkkel? sa jeg.
Jada, sa hun. – Eller… det skulle ligge en…. Her.

Vi sto utenfor den gamle smijernsporten. På begge sider av porten var det mosegrodde stolper. En av de nederste steinene på venstre stolpe var løs. Det stemte. Men da mamma løftet den ut og begynte å lete med fingrene i skiten fant hun ingenting. Hun så på meg med det oppgitte, tafatte blikket jeg hatet.

Vi har ikke nøkkel? sa jeg.
Det ser ikke sånn ut, sa hun. – Men vet du hva? Kanskje døren er åpen.
Jeg gadd ikke svare. Hun løftet de to koffertene, ryggsekken og veska og slepte de med seg, opp mot det store, gamle, hvite huset. Jeg ble stående og se etter henne. Kåpa hennes hang skeivt, håret var bustete, stien var gjengrodd og hun måtte tråkke seg gjennom det høye gresset for å komme frem. Jeg hadde ikke tenkt å hjelpe henne.

Jeg ber Helene Uri, min gode forfatterkollega ved instituttet, om å lese dette utkastet som bare så vidt er en skisse av et arbeid. Synes hun at denne teksten er ungdomslitterær, og i så fall hvorfor?

Helene mener at teksten jeg har skrevet ikke nødvendigvis er ungdomslitterær. Det er for lite tekst til at det er tydelig, sier hun.

– Men den kan bli det.
– Hvorfor?

Hun trekker frem den siste setningen: «Jeg hadde ikke tenkt å hjelpe henne». Helene sier at denne setningen peker mot en yngre målgruppe. Jeg tror hun har rett. Ikke bare sier den setningen noe om en ungdom i opprør og trass, men den trekker også leseren nær den trassige ungdommen. Den er med å sette tonen, som i denne teksten er litt aggressiv kjenner jeg. Stemmen er sur og avventende, slik den ofte blir når jeg forsøker å skrive fram en jentekarakter. Intuitivt tenker jeg at denne karakteren er 14-15 år og jeg vet noe om henne: hun står i en konflikt med moren sin som hun oppfatter som irriterende ivrig og entusiastisk. Det er tekstens tone som gir meg dette, og jeg synes det hjelper meg på vei.

Identifikasjon

 At teksten har et barne- eller i dette tilfellet ungdomsperspektiv betyr, tenker jeg, at den forlanger av leseren at hen stiller seg på hovedpersonens side. Dette er ikke en tekst som skaper avstand mellom leser og karakter, slik tilfellet kan være i litteratur for et voksent publikum. Som ungdomsbokforfatter bruker jeg tvert imot tid på å skape bånd og fellesskap mellom de jeg skriver om og de som skal lese. Det er det som er å skrive som og ikke for ungdom. Ubevisst vil jeg at andre lesere skal ta min hovedkarakters parti. Identifikasjonen er selve ungdomsperspektivet kommer jeg på. Det er det som er kontrakten jeg lager med de jeg håper vil være publikum.

Jeg skriver videre:

Utrolig og ufattelig nok hadde hun rett. Døren var åpen. Hva er sjansen for det? Jeg sto ved porten og så etter henne da hun forsvant inn. Uten å snu seg. Uten å vinke på meg. Uten å gjøre noe som helst for å vise at dette var vi sammen om, dette var vår sommerferie i huset som vi hadde arvet som vi hadde gledet oss til. Sånn var det heller ikke. Det var mammas prosjekt. Som vanlig.

Allerede da jeg åpnet døren kjente jeg at noe var galt.

I mine tekster jobber mye med å legge til rette for identifikasjon. Det skjer ubevisst, men det skjer hele tiden. Jeg vil ikke ha noen ironisk distanse til leseren eller hovedkarakteren, jeg vil ikke ha latterliggjøring. Jeg vil heller ikke ha en allvitende forteller, jeg trives absolutt best i førsteperson, og jeg forsvarer mine karakterer. For meg er det her ungdomsperspektivet ligger. Jeg er ikke nødvendigvis i øyehøyde med alle leserne, men jeg vil at teksten skal ta de leserne den snakker til på alvor, jeg vil at de skal føle seg sett.

Samtidig skjer det noe mer i arbeidet med denne eksempelteksten. Det handler om ideen. Jeg blir gående og tenke på landskapet, den gamle hagen og det gamle huset. Tone, stemme og perspektiv betyr ingenting hvis jeg ikke har noe reelt å fortelle. Hva slags historie skal dette være? Hvor er jeg på vei?

Hva slags historie er det?

I barne- og ungdomslitterær prosa er fortellingen sentral. Hva handler det om? Hva er historien? Dette er selvfølgelig ikke spørsmål forbeholdt oss som skriver for et ungt publikum, men dersom det finnes en usynlig vekt med språklig eksperimentering i den ene skåla og historiefortelling i den andre, så veier historieskåla litt mer i romaner for barn og ungdom, uten at det betyr at det ikke er rom for begge deler.

Hva slags historie vil jeg fortelle? Det vet jeg sjelden når jeg starter arbeidet. Hvis jeg har en så detaljert plan i forkant, er jeg nesten garantert å bryte den. Historien må komme intuitivt, men det betyr ikke at den ikke er viktig. I mitt arbeid trer historien frem gjennom språket. Det er letingen etter tone og perspektiv som setter fortellingen i gang. Sånn er det nå også. Jeg har introdusert en datter og et hus og en hage, og en mor som har gått inn en dør og ikke kommet ut igjen. Jeg blir gående og tenke på setningen:  

Allerede da jeg åpnet døren kjente jeg at noe var galt.

I dette huset skal det skje noe forferdelig, tenker jeg. Språket legger opp til det. Tonen bærer med seg løfte om noe grusomt. Hva? Skal moren forsvinne inn i mørket? Kanskje. Er hun allerede død? Og datteren vet det ikke? Er det en tekst som skal spille på angst og dårlig samvittighet, men også ha et element av noe overraskende? En slags spøkelsesfortelling?

Når jeg leser de to delene tekst i sammenheng ser helheten sånn ut:

Nøkkelen, sa mamma.

Drosjen hadde kjørt. Det var den første tabben. Jeg visste at det ikke ville bli den siste.

Du har vel nøkkel? sa jeg.
– Jada, sa hun. – Eller… det skulle ligge en…. Her.

Vi sto utenfor den gamle smijernsporten. På begge sider av porten var det mosegrodde stolper. En av de nederste steinene på venstre stolpe var løs. Det stemte. Men da mamma løftet den ut og begynte å lete med fingrene i skiten fant hun ingenting. Hun så på meg med det oppgitte, tafatte blikket jeg hatet.

– Vi har ikke nøkkel? sa jeg.
Det ser ikke sånn ut, sa hun. – Men vet du hva? Kanskje døren er åpen.
Jeg gadd ikke svare. Hun løftet de to koffertene, ryggsekken og veska og slepte de med seg, opp mot det store, gamle, hvite huset. Jeg ble stående og se etter henne. Kåpa hennes hang skeivt, håret var bustete, stien var gjengrodd og hun måtte tråkke seg gjennom det høye gresset for å komme frem. Jeg hadde ikke tenkt å hjelpe henne.

Utrolig og ufattelig nok hadde hun rett. Døren var åpen. Hva er sjansen for det? Jeg sto ved porten og så etter henne da hun forsvant inn. Uten å snu seg. Uten å vinke på meg. Uten å gjøre noe som helst for å vise at dette var vi sammen om, dette var vår sommerferie i huset som vi hadde arvet som vi hadde gledet oss til. Sånn var det heller ikke. Det var mammas prosjekt. Som vanlig.

Allerede da jeg åpnet døren kjente jeg at noe var galt.

Å stryke seg nærmere

Jo. Kanskje dette kan bli en spøkelsesfortelling eller grøsser. Men jeg ser også at teksten er full av feil. Jeg irriterer meg over sekvensen der jeg-personen forteller om at moren forsvinner inn døren. Er den ikke i overkant lett? Ligger det ikke noe friksjonsfritt i at datteren er sint på moren for sin selvopptatthet, nettopp fordi denne relasjonen er forventet å være sånn? Jeg har lagt opp til det selv, men nå angrer jeg.

Jeg trenger at det er vanskelig.  Det må lugge for at jeg skal tro på det. Både språket og historien må ha noe litt uavklart ved seg. Her tror jeg egentlig ikke at det å skrive for ungdom skiller seg stort fra det å skrive for voksne lesere. Hvis arbeidet flyter for lett føles det som juks.

Jeg stryker. Det vil si – egentlig stryker jeg hele tiden, men nå ser jeg kritisk på alt det jeg tidligere likte ganske godt. Setninger som underbygger tonen jeg jobber med må likevel forkastes hvis de framstår som lettvinte. Veldig ofte synes jeg ting jeg har skrevet framstår lettvint når jeg leser det med litt avstand. Jeg stryker egentlig bestandig det meste av det jeg skriver.

Utrolig og ufattelig nok hadde hun rett. Døren var åpen. Hva er sjansen for det? Jeg sto ved porten og så etter henne da hun forsvant inn. Uten å snu seg. Uten å vinke på meg. Uten å gjøre noe som helst for å vise at dette var vi sammen om, dette var vår sommerferie i huset som vi hadde arvet som vi hadde gledet oss til. Sånn var det heller ikke. Det var mammas prosjekt. Som vanlig.

Allerede da jeg åpnet døren kjente jeg at noe var galt.

Hjalp det? Gjorde det teksten bedre? Mer tydelig ungdomslitterær? Jeg vet ikke. Jeg synes, merker jeg, egentlig ikke at dette er en spesielt god tekst. Jeg har aller mest lyst til å legge den bort og begynne på noe nytt. Det er en tilbakevendende impuls hos meg. Likevel lar jeg det ufullstendige stå og ser om jeg kan komme meg videre, lengre inn i både historien og det ungdomslitterære ved den.

Allerede da kjente jeg at noe var galt.

Jeg burde selvfølgelig ha snudd. Et fornuftig menneske ville gjort det. Men hvor skulle jeg gå? Bak var meg var bare den lange grusveien som snodde seg inn i skogen.

Prosaens dramaturgiske virkemidler

Mye av det jeg gjør når jeg skriver handler om å utforske hva teksten kan bli. Jeg skriver meg inn. Jeg prøver ulike scener til jeg får omrisset av noe jeg har lyst til å beholde.

På den måten knar jeg både historien og språket. Det er et pirkearbeid som handler om å få teksten under huden. Jeg må kjenne alle ordene, jeg må lese den så mange ganger at jeg kan den utenat. Det er nesten en slags tvangslidelse, men helt nødvendig for mitt arbeid. Jeg leser teksten igjen og igjen og igjen, det gir et overblikk over både helhet og detaljer. Helheten må ha en bue som føles tilfredsstillende. Det må kjennes riktig at ting skjer når de skjer. Det handler om dramaturgi, men dramaturgi er mer enn bare handlingsforløp. På film dveler kameraet ved ansikt regissøren vil at seerne skal bry seg om, filmens dramaturgi understrekkes av musikk og lyssetting, kryssklipping og flashbacks. Regissøren har grep for å få seerne til å gråte eller skvette. Prosaens dramaturgiske virkemidler er knytta til språket. Rytme og temposkift. Korte eller lange setningen. Musikalitet og ordspill. Regelbrudd og setningsbrudd. Språklige grep kan styre en tekst inn i en bestemt sjanger, nærmere en bestemt leser.

Bak var meg var bare den lange grusveien som snodde seg inn i skogen.

Har ikke samme effekt som:

Bak var meg. Var bare. Den lange grusveien. Som snodde seg inn i skogen.

Det stakkato oppsettet forskyver leserytmen og understreker det litt uhyggelige. Men samtidig – satt opp på denne måten blir siste del smør på flesk. Det er tydeligere, mer nakent og – synes jeg – mer guffent uten:

Bak var meg. Var bare. Den lange grusveien. Som snodde seg inn i skogen.

Jeg er altså på jakt etter en ubehagelig stemning.

Språket har dyttet denne starten på en historie et sted jeg er interessert i å forfølge den – inn i noe skummelt, spøkelsesaktig, en grøsser. Hårene reiser seg litt i nakken min bare ved tanken. Det er et godt tegn. Det gir arbeidslyst. Det er jeg avhengig av.

Å følge en sommerfugl

Å følge en sommerfugl gir assosiasjoner til å være barn, barbeint, om sommeren, ikke skulle noen ting, ikke ha noe som haster, å kunne følge impulsen og innskytelsen, se hvor den fører meg, lett og blidt og uten innsats utover det at man hengir seg. Men egentlig vet jeg ikke om jeg liker bildet. For det underbygger myten om at det å skrive er noe litt magisk, noe som bare skjer, ikke på grunn av arbeid, men i et vakuum og på grunn av noe du enten har eller ikke har, altså talent. Slik er det nok ikke.

Jeg fortsetter å pirke i språket. Ikke bare må det kle historien og leserne, men det må være presist. Det må beskrive det som skjer på logisk vis, det må være mulig å følge setningene og se det for seg. Hva tenkte jeg på da jeg lot hovedkarakteren åpne døra med en gang moren var forsvunnet inn? Sto hun ikke egentlig fortsatt ved porten? Hun hadde jo nettopp sett… «…etter henne da hun forsvant inn.» Da kan hun ikke sekundet etter åpne døren og kjenne at noe er galt! Godt det er strøket. Hun står altså fortsatt ved porten. Og bak henne. Er bare. Den lange grusveien.  Hun skal fortsatt velge. Skal noe lokke henne inn? Ja! Dette er en grøsserfortelling. Noe lokker henne inn.

Jeg skriver:

Alle mennesker blunker. Øynene trenger det. Å ikke kunne blunke tørker dem ut. Det er en medisinsk tilstand. De som lider av det, må ta dråper. Det er ikke min skyld at jeg blunket. Hadde jeg ikke blunket, ville det vært tegn på noe alvorlig galt. Jeg måtte blunke. Og da jeg hadde blunket, måtte jeg åpne øynene igjen.

Jeg liker det ganske godt. Kanskje kan det faktisk bli til noe?

 I denne artikkelen har jeg forsøkt å si noe om hva jeg gjør når jeg starter arbeidet med en barne- eller ungdomslitterær tekst. I mine tekster handler ungdomsperspektivet om å legge til rette for identifikasjon. Jeg skriver i førsteperson fordi jeg identifiserer meg hovedpersonene mine, jeg vil ikke ha noe ironisk filter mellom meg selv om den jeg skriver om. For meg er det en måte å invitere ungdomsleseren inn. Jeg jobber intenst med språket og gjennom det også med dramaturgien, det er to sider av samme sak for meg. På jakt etter en historie er språket det beste redskapet jeg har, språket dytter fortellingen i en retning jeg blir interessert i. Mens en film kan bruke både visuelle og auditive virkemidler må alt prosaen gjør bæres av ordene. Jeg leser det jeg skriver så mange ganger at jeg har det under huden, at jeg nesten kan det utenat. Og så stryker jeg. Jeg legger det bort en stund og tar det fram og leser på nytt og stryker enda mer, til det er skakt på den riktige måten. Jeg vil ikke ha en sommerfugl som flyr i en rett bue, jeg vil ikke at det skal være forutsigbart, setningene må dirre. Når jeg skriver for barn og ungdom er jeg opptatt av intensitet. Jeg har nok en underbevisst fornemmelse av at et intenst språk som støtter opp om spenningskurven i større grad vil klare å dra med seg yngre lesere. Kanskje jeg forventer større tålmodighet av et voksent publikum. Bevisst eller ubevisst har jeg unge menneskers fragmenterte internett-liv i bakhodet, og jeg legger til rette for den utålmodigheten jeg tror at en ung person møter boka med. Jeg innbiller meg at korte setninger og korte kapitler gjør teksten mer overkommelig. Hva om jeg tar feil? Igjen blir jeg minnet på Stian Holes kloke protest, jeg gjør den til min egen: Jeg kjenner ikke alle ungdommer. Jeg tar det for gitt at voksne lesere har et helt spekter av preferanser og lesevaner. Noen liker utenlandske mursteiner på originalspråket, andre liker lyrikk, andre foretrekker bestialsk krim. Kanskje jeg undervurderer ungdomsleserne når også jeg tillegger dem behov for lett, kort språk og tydelig spenningskurve, nettopp den fordommen jeg kritiserer de som ikke kjenner det barnelitterære feltet for. Betyr det at jeg ser ungdomslitteraturen, til en viss grad, på voksenlitteraturens premisser?  Jeg kommer tilbake til utgangspunktet, mine viktigste redskap og våpen: tonen. Den ungdomslitterære stemmen Hvilke unge lesere skal jeg nå? De er like ulike som de voksne leserne. De har hatt mindre tid på jorda og derfor har de mindre erfaring, men utover det lever de sine liv. Jeg kjenner dem ikke alle sammen. Men jeg vil at teksten skal ha en tone som ikke latterliggjør dem, men ser dem og inviterer dem inn. Det, tror jeg, må være den ungdomslitterære tekstens start og springbrett og forutsetning.

Kilder

  • Knausgård, Karl Ove (2009-2011): Min Kamp 1-6, Oktober: Oslo
  • Norsk Barnebokinstitutt (03.03.2022): Digital skandinavisk samtale om det kunstneriske samarbeidet mellom Kim Fupz Aakeson og Stian Hole. Seminar. I samtale med Alice Lima de Faria og Hilde Hagerup.
  • Majorstuen skole (25.04.2017): Softis, kjærlighet og nye vennskap. Tilgjengelig fra: Softis, kjærlighet og nye vennskap (osloskolen.no) (Hentet: 24.06.22)

Relaterte innlegg