Det er ikke BookTok-suksess alt som glitrer

Kanskje det største tabu innen barnelitteraturen er å fortelle barna at verden er urettferdig. Det er ikke alltid de beste som vinner til slutt.  Å arbeide hardt er ikke alltid nok. Noen får mer enn fortjent.

For mange barnebokforfattere vil suksess være uoppnåelig. Mange vil oppleve at verdenen de forsøker å vinne baseres på tidligere suksesser og et ønske om gjenkjennelse. I vinter kunne vi lese at pressen bare slapp til noen få, men kjente forfattere. Er det slik at noen trakk med seg stigen til toppen? Det er i så fall dårlig nytt for originalitet og variasjon.

Forsmådde og usynlige

Forsmådde og bitre forfattere finnes det nok av. Jeg har selv vært redaktør for flere av dem. Mang en gang har jeg blitt overrasket over hvilken bok som jeg fikk en hyggelig telefon om at var nominert til en høythengende pris, mens andre forfattere aldri fikk et skulderklapp en gang. Alle hadde de et håp om å klatre karrierestigen og oppnå det store Forfatterskapet, men ikke alt gikk som planlagt. Bøkene er gode, men som en romkapsel som skal tilbake til Jorden, handler det om å bryte gjennom atmosfæren helt kirurgisk riktig, eller risikere å sprette tilbake i verdensrommets evige glemsel. I verste fall kan feil inntreden gjør at de brenner opp i atmosfæren.

Filtrert

Forfatter Agnar Lirhus skal ha gitt de bitre forfatterne et ansikt da han skrev en mye omtalt kronikk i november 2022. Påstanden hans var at noen få forfattere og boktitler dominerte pressespaltene. Han mente dette begrenset mulighetene for andre forfattere til å oppnå suksess med tanke på salg og nedslagsfelt. Videre mente han at pressen gjorde det enkelt for seg selv, kopierte hverandre og forsterket en smal gruppe «kjendisforfattere».

Lirhus fikk en rekke svar på sin kronikk, men jeg savnet en litt rausere forståelse for hans bekymring. Hvilke andre eksponeringsfelt burde Lirhus og andre «mislykkete» forfattere (Lirhus sin betegnelse, ikke min) være urolig for? For selv om Lirhus i hovedsak rettet fokus på voksenlitteraturen, mener jeg at hans bekymring også gjelder barnelitteraturen. Også her kan man til tider tenke at noen slipper lettere til i mediene enn andre.

Men er pressen alt? Er tiden som fjerde statsmakt egentlig forbi? Er det å vinne priser eller bli en BookTok-hit viktigere? Og finnes det konvensjoner som gjør at denne viktige eksponeringen tilfaller noe få? Og kanskje i større grad i sosiale medier, enn i pressen?

Hvilke mekanismer ligger til grunn når noen bøker nomineres til flere priser, eller bestemte tema drukner bokhøsten og forlagslistene? Og er det slik at forlagsfilteret slipper gjennom det unge lesere faktisk vil ha? Eller er vi fanget i fortidens formler? Dette er noen tanker jeg har når jeg utdanner nye stemmer som til høsten skal banke på forlagsdøren for første gang.

Hvorfor er det noen få som stikker av med mest?

Musikk er et godt eksempel på at systemet ikke er meritokratisk (at makta fordeles likt). I musikkindustrien vil 1% av artistene stå for 80% av inntektene i 2023. Min frykt er at det samme skal skje med litteraturen. Det er ikke slik at de mest populære låtene er de beste, men siden de er populære, strømmes de oftere og oppnår derfor høyere salgstall. Målet er å treffe mange fort. Det kan kreve at du eier en stor radiokanal, får spilt musikken på TV eller i sosiale medier. Eksponering er nøkkelen. I boka Hit Makers (2017) formulerer Derek Thompson det slik: «Content is king, but distribution is the kingdom». Dermed er forlagenes iver etter å eie distribusjonsleddet enkelt å forstå, og kanskje også iveren etter å utgi bøker av mennesker som mer eller mindre eier sine egne reklamekanaler på TikTok og Instagram.

Nåtidsmennesket har en cirka 200.000 år lang historie. De siste 5.000 årene utviklet vi et skriftspråk som gjør at vi vet hva som har blitt fortalt og fortelles. Flere tusen år, og likevel de samme helte-fortellingene igjen og igjen. Navn endres og miljø i fortellingene likeså. Likevel: Det er lite som skiller Harry Potter fra Star Wars og historien om Moses fra greske myter. Helten må inspirere oss, vi må kunne se for oss selv som helten, og ikke minst må fortellingen inneholde spenning. Det oppleves som en naturlov. Hvorfor endres så lite?

Ikke vær så neofobisk!

Ett svar kan være at det nye skremmer. Vi kaller det å være neofobisk, og fobien gir motstand for endring. Thompsons tese er at konsumenter har en dyp uro for det som er nytt og de beste hitmakere skaper suksess ved å sy sammen gammelt og nytt, angst og mening – eller det han kaller «familiar surprises». Vi ønsker å fremstå som neofile – folk som elsker det nye, men sannheten er at vi er trygghetssøkende. Vi liker det vi kjenner fra før. Dette forklarer serie-konsepter og hvorfor Netflix ønsker å bygge videre på Roald Dahl sitt univers fremfor å skape noe helt nytt. Slik et forlag kunne solgt inn nye konsepter som: «Det er akkurat som Game of Thrones, bare i en ishockeyhall.»

Spotify har satt en alder på tidspunktet da folk slutter å finne ny musikk og snur platesamlingen sin for gjenbruk. Det er vel ingen bombe at dette ligger rundt 33 år. Ønsket om det samme om igjen er ikke bare forbundet med voksne. De fleste observerer tilsvarende hos egne småbarn som vil lese den samme bildeboka hver bidige kveld – til foreldrenes store frustrasjon.

Historier vi kjenner fra før

Vincent Bruzzese har forsket på hvilke historier folk vil ha. Hans teori overlapper med Thompsons påstand. De fleste elsker en original fortelling, men ønsker at narrativet spores til historier vi kjenner fra før. Videre mener han at disse historiene er noe vi ønsker å fortelle oss selv. Derfor klamrer filmindustrien seg til remakes eller filmatisering av kjente og populære bøker.

Forlagene kannibaliserer den andre veien. De forsøker å dra nytte av strømmetjeneste-suksesser med å pakke inn originalboka med film-cover. Eller de dytter frem influensere eller kjendiser vi kjenner (godt hjulpet av kyndige ghostwritere). Innholdet føles nytt, men samtidig kjent. Derfor vil man bygge videre på allerede etablerte suksesser.

Nå medieundersøkelsene viser at ungdom velger bort boka, lurer jeg  på om ungdommen ikke finner historier de ønsker å fortelle seg selv?  Eller finner de ikke fortellinger som bygger på noe de kjenner fra før? Eller er det rett og slett slik at ungdom ikke finner frem i mylderet av utgivelser?

Eksponering er ikke bare presse. Barne- og ungdomslitteraturen er heller ikke særlig bortskjemt med presseoppslag. Jeg tror sosiale medier og prisnominasjoner har større nedslagskraft for unge lesere. Eksempelvis kan en TikTok-video få flere hundre tusen tittere, og bane vei for «bokfenomen». Jeg har derfor kikket nærmere på disse to faktorene: Sosiale medier med BookTok og prisnominasjoner.

Eksponering er mer enn presse

Å bli nominert til en pris øker sjansen for eksponering, og dermed nå flere lesere. De senere år har det vært en tendens til at mange av de samme titlene nomineres til flere priser. I 2020 vant ungdomsromanen Hør her’a! av Gulraiz Sharif Kulturdepartementets debutantpris og samtidig ble boka nominert til Brageprisen, U-prisen, Bokhandlerprisen, bokbloggerprisen. I 2022 var det Julia Kahrs sin roman Familien Brattbakk som fikk god uttelling.

Forklaringen kan være så enkel som at disse titlene er eksepsjonelt gode og sparker beina under alle konkurrentene. Med tanke på mengden bøker som utgis i Norge årlig, syns jeg ikke det holder som forklaring. Uten at jeg dermed sier at de nevnte titlene ikke fortjener nominasjonene. Jeg sier bare at det ikke nødvendigvis er så soleklart, og at en del av svaret ligger i hvordan utvelgelsen til prisene håndteres.

Noen bokpriser har forsøkt å kutte arbeidet til juryen ved at forlaget selv nominerer, noe som drastisk smalner inn arbeidsmengden for juryen. Valget av nominerte, eller vinner, styres i stor grad av hva forlagene har valgt på forhånd. Dette gjelder for eksempel Riksmålsprisen, der jeg selv har sittet i juryen. Forlagene må ta noen vanskelige valg. En mulighet er naturligvis å se på hvilke bøker som har vunnet prisen tidligere. En annen er å bestemme seg for et knippe satsningstitler. Poenget er at overvekten av årets utgivelser ikke vurderes i flere tilfeller.

Avhengige av suksess

Noen priser krever også påmeldingsavgift (Brageprisen), eller store utgifter knyttet til forsendelse og frieksemplarer av bøker (Arks barnebokpris). Da må forlagene plukke de bøkene som de mener kan få en kommersiell suksess for at en prisvinner i det hele tatt skal lønne seg. Småforlag må i mange tilfeller telle på knappene og la være å sende inn.

Ikke alle priser fungerer på denne måten, men de samme grepene benyttes av flere og kan være årsaken til at de samme bøkene går igjen. Utvalget gjort av forlagene er ikke nødvendigvis de bøkene juryen ville valgt om de leste alle årets utgivelser. Derfor er en viktig forutsetning å ha en våken jury som selv henter inn titler de mener mangler, slik blant annet Riksmålsprisen gjør.

Juryene leser heller ikke isolert. Hvis en bok allerede har vunnet flere priser, da må den jo være god? Det er naivt å tro at juryer ikke påvirkes. Pris gir presse. Priser i flertall skaper mer presse og snøballen ruller for noen få. Fortjent eller ikke – det er ikke poenget. Det finnes selvfølgelig unntak. Noen priser tar for seg alle bøker som utgis og dermed bør det være rom for variasjon. I år nominerte for eksempel ikke Kulturdepartementets barnebokpris verken Julia Kahrs eller Tyra Tronstad som hadde hentet inn flere andre priser.

Å vinne er ikke alt

Man kan naturligvis ikke sminke en død gris og tro at den vinner årets fotofjes. En roman må ha visse kvaliteter for å nå lesere og vinne priser. Men i en tid hvor mangfold og likhetsprinsipper står høyt, er det viktig å se at systemet påvirker suksess.

En undersøkelse basert på Goodreads-anmeldelser (Balazs og Sharkey 2014) viser at bøker som vant priser oftere fikk strengere anmeldelser enn dem som bare ble nominert. Gull hever forventningene hos leseren. Vi krever mer av en prisvinner. Det tiltrekker et større og bredere publikum som kanskje har annen smak, men uansett vil nye lesere gi mersalg og en plass i solen.

Hvilke bøker som eksponeres, har stor betydning for hva som leses. Hvis juryer har mindre oversikt, vil det naturligvis ha betydning på bredden i utvalget. En oppfordring til juryenes oppdragsgivere, kan være: 1) Spisse kriterier og 2) statutter som skaper tydelige forskjeller mellom prisene, slik at litteraturen får bredde, og kanskje gir et videre bilde av kvalitetene i norske bokutgivelser for barn og unge.

Kvinner på BookTok og mangel på mannlige helter

Den danske leserundersøkelsen blant 6.- og 8. klassinger i Danmark, referert til som Silkeborg-undersøkelsen (2022), viser at det er store kjønnsforskjeller mellom hvem som bruker sosiale medier som referanse for litteratur, hvem som spiller spill og hvem som leser om litteratur på YouTube.

#BookTok hadde over 77 milliarder visninger i 2022, og er uten tvil en viktig aktør for unge lesere, men alle unge lesere? De mest populære brukerne og bøkene på BookTok retter seg mot kvinnelige lesere. Basert på tidligere suksesser vil dette påvirke ikke bare hva som leses, men også hva som utgis. På et leselystseminar ved Norsk barnebokinstitutt i januar 2023 viste Caroline Heitmann, markedssjef hos Norli, en spørreundersøkelse blant Norlis kunder mellom 16-21 år. 93% av de som besvarte undersøkelsen, var kvinner. BookTok har en meget stor andel unge kvinner som brukere. Det er en snever gruppe, selv om BookTok-veggen hos bokhandleren gir uttrykk av noe annet.

Relaterbar identifikasjon

Skal vi ta Silkeborg-undersøkelsen alvorlig, er ønsket hos danske barn å lese med «udgangspunkt i eget liv/hobby/sport». Det er prioritet nummer en, mens «Livet som børn/ung og empowerment» som en solid nummer to. Relaterbar identifikasjon står med andre ord høyt på lista hos danske tweens og ungdom.

Utgangspunkt i eget liv vil ikke begrense seg til kjønn, hudfarge eller hobby. Samtidig vil det være dumt å ikke ta inn over seg at kjønn og bakgrunn er viktige identitetsmarkører. Det er færre mannlige helter i ungdomsbøkene, og det å kjenne seg igjen i helten er, som tidligere nevnt, viktig for leseren. Manglende mannlige rollemodeller også her vil ha konsekvenser. Alle lesere bør finne bøker de kan identifisere seg med. Å lese om andres livsvilkår er i Silkeborg-undersøkelsen lenger ned på listen (nummer åtte).

Bøker om alle?

Foreningen !les gjør en viktig jobb for synliggjøring av litteratur for unge lesere, blant annet med utdelingen av Uprisen for beste ungdomsbok. Prisen tar utgangspunkt i årets ungdomsbøker, og nettsiden har anmeldelser fra ungdommene selv som i en viss grad påvirker hvilke bøker som til slutt nomineres.

I 2022 var det 35 titler som kunne nomineres til Uprisen. Av disse var 22 skrevet av kvinnelige forfattere med jente som hovedperson. Kun to romaner er skrevet av menn og med gutt som hovedperson. Interessant nok er det en mannlig protagonist i seks av romanene skrevet av kvinner. Totalt er 28 romaner av 35 skrevet av kvinner. At kun to mannlige forfattere har valgt seg gutt som (eneste) hovedperson, mens flere mannlige forfattere har søkt å forstå historien gjennom en jente er interessant og fortjener mer oppmerksomhet. Bare en av de fem som ble nominert, er forøvrig skrevet av en mannlig forfatter.

Det er selvsagt farlig å konkludere ut fra dette grunnlaget. Men det indikerer kanskje at mannlige forfattere som skriver om gutter ikke er hva forlagene er ute etter. Jeg er nysgjerrig på hvilke bøker som refuseres og hvilke historier som forlag ikke tror på. Er det dramatisk nedgang av historier med gutt som hovedperson fordi det selger dårlig?

Vårens barne- og ungdomstitler hos Aschehoug hadde for eksempel ikke funnet plass til en eneste norsk mannlig forfatter eller illustratør. Tenker bransjen at ønsket om å lese om «eget liv», slik det vises i Silkeborg-undersøkelsen, ikke er relevant for alle? Uprisens liste med 35 titler har hvert fall en ubalanse jeg tror flere burde funnet interessant. At det mangler mannlige forfattere som skriver kan det umulig være. Medlemslisten til Norsk Barne- og ungdomsforfattere (NBU) er temmelig balansert.

Lesetips fra sterke menn

Jeg skal ikke begi meg inn på noen vurdering om det er de beste bøkene som eksponeres eller ikke. Men jeg ønsker slike debatter velkommen. Vi kan godt tåle mer uenighet om både utgivelser, nominasjoner og salgsvinnere. Om ungdomsbøkene som utgis representerer den faktiske bredden av lesere er en ting. Om bøkene representerer de potensielle leserne er noe ganske annet. Min kritikk er ikke av det som finnes, snarere en kritikk av det som mangler.

Under Nordisk barnebokkonferanse i Stavanger tidligere i år hadde Foreningen !les et panel med unge gutter som definerte seg som boklesere. Titlene de leste, skilte seg fra BookTok-listene som olje og vann. Samtlige hadde valgt bøker med mannlig protagonist. De savnet lesetips fra «sterke menn», som de kalte det. For tilhørerne i salen var det ingen tvil om at gutter leser, men flere burde stille seg spørsmålet om guttene finner de bøkene de savner i samtidslitteraturen. Tre av fire leste nemlig bøker av klassiker-status skrevet før de selv var født.

Tidligere suksesser baner vei for neste års strategier. Det er ikke bare pressen som påvirker hvilke bøker og forfattere som vinner julesalget. Andre kriterier er også avgjørende for hvem som får oppmerksomhet. Styrken som ofte vises til i norsk barne- og ungdomslitteratur er nettopp mangfold og bredde, men kanskje bredden er mer sårbar enn vi tror? Litteraturfeltet kan i større grad ta debatten om de selv skaper den frustrasjonen Agnar Lirhus føler på. At media har skylden utgjør absolutt ikke hele bildet.

Denne kronikken ble også publisert på Periskop.no 21. mars 2023.

Relaterte innlegg