– Fiksjonen var ikke helt fiktiv

Hilde Hagerup har skrevet en roman basert på en film basert på en sann historie. 

Jeg satt på Kaffebrenneriet og stirret ut i lufta. Jeg hadde akkurat avsluttet en telefonsamtale med Iram Haq, og egentlig var jeg på vei til Nesoddbåten. Men det Iram hadde spurt om hadde sendt hele dagen i en annen retning.

Ville jeg være med å lage bok av filmen hennes?

Iram Haq, foto: Cappelen Damm

Iram Haq, foto: Cappelen Damm

Iram og jeg hadde kjent hverandre i noen år og etter hvert blitt nære venninner. Vi snakket sammen ofte, og veldig ofte kretset samtalene våre rundt jobb. Noen måneder før hun gikk i opptak med sin prisbelønte film Hva vil folk si hadde jeg fått lese manus. Historien om den norsk-pakistanske jenta som kidnappes av sin egen familie og sendes «hjem» til Pakistan slo meg i magen. Jeg visste dessuten at fortellingen om Nisha bygget på Irams egen historie. Som 14-åring hadde hun opplevd å bli satt i en bil og fraktet til en flyplass mot sin egen vilje. Jeg var ufattelig imponert over hvordan hun hadde omskapt dette stoffet til fiksjon, og helt sikker på at filmen kom til å bli god og viktig.

Filmen var enda sterkere enn manus

Det ble den. Og mens vi venta på buss til premierefesten snakket jeg med Steffen Sørum som på dette tidspunktet var redaktør i Cappelen barn og ungdom. Han var like begeistra som meg, og jeg sa at jeg hadde lest manus, men at filmen var enda sterkere enn jeg hadde sett for meg.

Tilbake på Kaffebrenneriet

Nå kom altså denne samtalen tilbake som en boomerang. Den dytta meg rett inn på Kaffebrenneriet, og der ble jeg sittende.

Bok fra film?

Hilde hagerup

Hilde Hagerup

Jeg tror jeg ba om å få tenke på det, men jeg visste at jeg kom til å si ja. For det første var det fryktelig fristende å jobbe med Iram. For det andre var denne historien så viktig at den fortjente flere plattformer. Men likevel – hvordan? På hvilken måte? Hva skulle inngangen være? Hvordan skulle vi adaptere dette stoffet?

Mange hensyn å ta

Romanen måtte være både gjenkjennelig for de som hadde sett filmen, samtidig som den skulle kunne stå på egne bein for et nytt publikum. Det skulle være en versjon av historien som både lå tett opp til originalen, men samtidig fortalte noe annet. Å lese boka skulle være som å se de samme hendelsene fra en annen vinkel, gjennom en annen prisme, et annet filter.

Å bruke ting jeg har lært av faren min

Dette var starten på den litt diffuse delen av prosessen som er forarbeidet. Det å sirkle inn det man skal ta tak i. Det å finne karakterens stemme. Hvordan ville Nisha selv fortalt sin historie? Kanskje sånn:

Ting jeg har lært av faren min:

  • Å sykle.
  • Å ikke løpe i trapper. (Man kan falle).
  • At makrell i tomat heter flykræsj.
  • Å samle tomflasker i poser under kjøkkenbenken.

Måtte skrives i jeg-form

Hva vil folk si, Cappelen Damm 2019

Hva vil folk si, Cappelen Damm 2019

Ganske raskt var både Iram og jeg sikre på at boka måtte skrives i førsteperson. Gjennom å gå helt inn i hovedkarakterens hode kunne vi gi leserne den samme historien, med en annen inngang.

Et spennende arbeid og samarbeid

Mens vi skreiv fulgte vi filmen scene for scene, og vi bygget også ut med ting fra manus som var klippet bort i den endelige versjonen. Og så diktet vi videre, utvidet barndommen, fordypet oss i enkelte vennskap. Det var spennende arbeid, ikke minst likte vi begge å nerde med selve språket. Skulle Nisha si vet ikke eller veit ikke? Skulle hun si døren eller døra? Vi leste høyt for hverandre og tygget på ord og slipte setninger.

Nishas stemme – variant av en virkelig stemme

Men det var jo en tvist her. Fiksjonen var ikke helt fiktiv. Nishas stemme var en litterær variant av en stemme som faktisk hadde eksistert, og en dag fant Iram fram gamle dokumenter som hun sendte meg. Brev til og fra konsulatet i Islamabad. Brev hun selv hadde skrevet til ei venninne den gangen hun var fanget hos egne slektninger.

Fra en fiksjonsform til en annen

Det slo meg at filmen også var en slags adaptasjon. Iram hadde brukt virkeligheten som springbrett. Nå brukte vi filmen og dro fortellingen inn i nok en fiksjonsform. Men utgangspunktet var den samme virkeligheten.

Det aller viktigste: At denne historien blir fortalt og gjenfortalt

Og kanskje er det ikke hvilke valg vi tok i adaptasjonsprosessen som er viktig, men at nettopp denne historien blir fortalt og gjenfortalt. Så ungdom som opplever ekstrem sosial kontroll skal tørre å si det videre. Og voksne som hører skal orke å lytte.

Teksten ble først publisert på Cappelen Damm sine nettsider, og er gjengitt med tillatelse fra forlaget. 

Relaterte innlegg