Fiksjonsmåleren og andre verktøy for å forstå sakprosa

Det blir stille i auditoriet når den kanadiske litteraturforskeren Nikola von Merveldt går fram til talerstolen for å snakke om sakprosa for barn. I hendene holder hun et blinkende apparat: Fiksjonsmåleren.
Foto: Sarah Hoem Iversen

Det blir stille i auditoriet når den kanadiske litteraturforskeren Nikola von Merveldt går fram til talerstolen for å snakke om sakprosa for barn. I hendene holder hun et blinkende apparat: Fiksjonsmåleren. Hun tar opp ei barnebok, og lar apparatet langsomt gli over bokomslaget. I noen sekunder lyser forsida i et rødt skjær, og så har apparatet scannet ferdig. Boka er 60 prosent fiksjon. Merveldt løfter opp ei ny bok, denne gangen ei billedbok for de yngste leserne, og gjentar bevegelsen. Det blinker i rødt. 95 prosent fakta, dette er nesten ei rein sakprosabok.

apparatet den kanadiske forskeren nettopp demonstrerte for oss, er en nal for vindusvask teipet fast til en blinkende sykkellykt

Vi sitter i et auditorium på Kronstad i Bergen, hvor Høgskulen på Vestlandet arrangerer årets internasjonale konferanse om sakprosa-billedbøker. Temaet er de verbale og visuelle strategiene i disse bøkene, og apparatet den kanadiske forskeren nettopp demonstrerte for oss, er en nal for vindusvask teipet fast til en blinkende sykkellykt. Det er nemlig ikke så enkelt å skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur for barn, heller ikke for internasjonale forskere på feltet. For hvor går egentlig grensen for sakprosa, i en litteratur hvor faktafortellinger låner av fiktive og fantastiske elementer, og tendensen det siste tiåret har vært stadig flere hybridformer som bryter dikotomien mellom fakta og fiksjon?

Fiksjonsmåleren til sides, Nikola von Merveldt har gått pragmatisk til verks i forsøket på å utarbeide en typologi. Hun skiller først og fremst mellom faktuelt eller fiktivt språk og innhold, og ser videre på historiske narrativ og litterære elementer – og mulige kombinasjoner av alle disse fremstillingsformene. Hun er særlig interessert i sakprosa som bruker en fiktiv førstepersonsforteller som deler faktakunnskap om seg selv, og slik bryter med forestillinga vår om identifikasjon mellom forteller og forfatter i faktuelle narrativ. I bøkene møter vi en plante eller et dyr som snakker, og disse bøkene ser Merveldt stadig flere av. Fortellergrepet utfordrer forestillingene vi har om sakprosa, siden en løvetann tross alt ikke kan fortelle om seg selv.

Slike bøker kan hjelpe barn og ungdom til å navigere blant fake news på nett, påpeker Merveldt. Den kritiske refleksjonen barneleseren tar i bruk i møtet mellom de ulike framstillingsformene, er nettopp en viktig del av den lesekompetansen barn trenger for å navigere mellom sant og usant i en stadig mer forvirrende informasjonsstrøm. Samtidig etterlyser hun mer forskning på den visuelle delen av sakprosaen. I møte med både billedbøker og billedmanipulasjon på nett, trenger vi å vurdere bildenes grad av fiksjon og fakta utover det at vi er kulturelt trent opp til å si at noen bilder er mer realistiske enn andre. At sakprosaen kan spille en viktig rolle i å lære barn og ungdom å forholde seg til nyhetsstrømmer på internett, vektla også Nina Goga og Anders Johansen i vårens temanummer av tidsskriftet Sakprosa, som fokuserte på barne- og ungdomslitteraturen. Barn og ungdom trenger trening i å skille fakta fra fiksjon, og å lære seg å leve med usikkerhet uten å søke seg mot enkle verdensbilder, ekkokammer eller konspirasjonsteorier. Kanskje er nettopp sakprosa – også i form av billedbøker for de yngste – et godt utgangspunkt for å øve opp den ferdigheten?

Innlegget har tidligere vært publisert i tidsskriftet Norsklæreren

Relaterte innlegg