Hopp til innholdet

Flerspråklig stemme

Veronica Salinas formidler til barn, foto: Nikolaj Blegvad

Veronica Salinas sin norske stemme er preget av hennes spanske morsmål, men det er ikke noen ulempe i møte med barn.

I dag, 21. februar, markerer vi morsmåldagen, og hvor viktig språk er for verden. I Norge har vi snakket og skrevet om viktigheten av flerspråklige bøker. «Språk, og særskilt morsmål, er en grunnstein i ulike folks kulturhistorie og tradisjoner» sier vi i kor sammen med FN-sambandet. Vi jobber kontinuerlig for å styrke minoritetsspråk, urspråk og utrydningstruede språk. Vi har jobbet og jobber for å øke forståelse og toleranse mellom mennesker gjennom å støtte et levende språkmangfold. Engasjementet tar ofte utgangspunkt i det skriftlige språket, men hva med de muntlige flerspråklige stemmene?

Jeg er ikke født og oppvokst i Norge, og måten jeg snakker norsk på er preget av min bakgrunn. Jeg er en formidler som snakker norsk med aksent. Jeg overfører bevegelsesmønstre fra morsmålet mitt: Fra spansk til norsk. Spansken min skinner gjennom i det norske språket.

Tidligere ble jeg usikker og redd for å si noen ord på feil måte, redd for å bli misforstått og for å ikke bli tatt på alvor. Noen ganger følte jeg meg som en bedrager. Dette til tross for at jeg hadde studert ved Universitetet i Oslo og på forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt, og hadde jobbet masse med norsken min på et akademisk nivå. Selv om jeg var kunnskapsrik og dyktig i oppgavene mine, tvilte jeg på mine evner og min kompetanse hver gang jeg hørte meg selv snakke norsk. Hver gang jeg sto og strevde med å finne de riktige ordene på norsk foran en forsamling, spurte jeg meg selv: Hva gjør du nå? Jeg gjennomførte alle oppgavene mine med gode resultater, men jeg var konstant usikker på hvordan norsken min hørtes ut. Jeg hørte meg selv for godt. Jeg hørte jeg snakket med aksent.

I tilleggsgutdanningene i Norge, hadde jeg heldigvis også fullført en skuespillerutdanning i Argentina, hvor jeg lærte av de beste lærerne. Jeg lærte meg å bruke den stemmen og den kroppen jeg har. Å gjøre det beste ut av instrumentet mitt. Og jeg lærte en arbeidsmetode: Observasjon. En god skuespiller skal være en god observatør. En god observatør i verden, men også en som kunne observere seg selv. Så en dag var jeg så sliten av å være usikker og redd for hvordan norsken min hørtes ut at jeg bestemte meg for å observere. Kunne jeg observere stemmen min som om jeg hørte den for første gang? Som om jeg aldri hadde hørt den? Kunne jeg kvitte meg med tidligere og kritiske tanker og bare observere? Hvordan er stemmen min? Hvordan oppforer den seg når jeg snakker norsk? Hva kunne jeg finne ut om møtet mellom stemmen min og barna i publikum?

Da jeg sluttet å dømme meg selv for å snakke norsk med aksent, og bare observerte, skjedde det noe. Jeg fikk en lang liste med tanker om hva stemmen min gjorde og hvordan den ble tatt imot. Jeg la merke til at det gjør noe med de som hører på at jeg snakker norsk med aksent. Mange ganger etter høytlesinger kunne barna komme til meg og si: «Du er morsom!» «Du er rar!» «Du likner på mammaen min!» «Du likner på bestemoren min!». «Jeg liker hvordan du ler!». Jeg begynte å få andre tanker om min måte å snakke norsk: Muligens skapte aksenten min nærhet eller identifikasjon? Kanskje den var med på å gjøre meg ufarlig? Opplevde barna min måte å snakke norsk på som morsom, friere, fordi jeg ikke kjente de kulturelle kodene? Morsom eller friere fordi jeg var voksen, men noen ganger snakket feil? Etter hvert lærte jeg meg å bruke dette i møte med barna.

Jeg har etter mine observasjoner brukt aktivt min måte å snakke «feil» på, til å invitere barna til å hjelpe meg, for eksempel. Jeg kan plutselig høre at ordstillingen i setningene jeg uttaler, ikke er grammatikalsk riktige. Jeg kan flytte verbet bakover i setningen eller uttale noen ord som om jeg snakker spansk. Skillet mellom lang og kort vokal kan være utfordrende for meg. Jeg benytter ofte denne sjansen til å be barna si setningene mine på nytt eller fullføre dem. Jeg leker at jeg ikke kan alle ordene. Jeg kan overdrive og late som om jeg snakker «feil» for å invitere dem inn i leken. De blir med. Og de liker det.

Jeg har erfart at jeg, fordi jeg snakker norsk med preg av eget morsmål, bryter ned avstanden mellom voksen og barn. Jeg blir med i dialogen som «en lekende voksen». Barn opererer ikke med de samme kategoriene som vi voksne gjør. De tenker ikke «riktig» og «galt». At jeg uttaler et ord feil behøver ikke være negativt, snarere tvert imot. Muligens ufarliggjør min måte å snakke norsk på det å gjøre feil. Jeg kan invitere til et rom hvor det er lov å være forskjellig og at nettopp det å være forskjellig kan være morsomt, lekende og befriende.

Jeg holdt et foredrag her om dagen der jeg snakket om dette. Tilhørerne var barnehagelærerstudenter, lærerstudenter, lærere, og bibliotekarer. Da jeg var ferdig, var det lunsjtid. Jeg snudde meg for å hente ryggsekken og tenkte: «Var det nødvendig å snakke om flerspråklig stemme for denne forsamlingen?» Jeg ble plutselig usikker på meg selv igjen.  Salen var mørk. Jeg kunne ikke se hvem som satt i salen. Jeg visste bare at det var en sal som hadde plass til 450 personer, og at den var ganske full. «Ja, ja» sa jeg til meg. «Det var kanskje ikke nødvending å si det om flerspråklig stemme. Men det gjorde du,» tenkte jeg mens jeg stoppet litt opp der hvor jeg var. Jeg tok et dypt åndedrag, slapp luften langsomt ut, og sa til meg selv: «Slipp taket nå. Det går bra».

Når jeg gikk ut sto mange i kø og ventet på meg. En som hadde tårer i øynene fortalte at det jeg sa om den flerspråklige stemmen traff henne veldig. Hun følte seg beveget. «Jeg skal i praksis i neste uke! Jeg skal tenke på dette! Jeg skal bruke stemmen min. Jeg lover deg!». Flere andre ville si «Takk!».

Vi som samfunn og barn som enkeltmennesker har behov for formidlere som kan speile alle slags mennesker. Noen ganger er det nettopp slik «uperfekt» språkbruk som er perfekt for å skape gjenkjennelse og resonans. For å skape et lekende og utforskende rom. Et rom hvor vi kan møtes slik vi er. Men da må vi med annet morsmål enn norsk tørre å stå fram med det språket vi har, den stemmen vi har. Så kjære barnehagearbeidere, skolearbeidere og bibliotekansatte: Les høyt sammen med barn og unge. Bruk stemmen du har. Vær stolt over stemmen du har. Og god morsmålsdag til alle sammen!


Denne teksten ble publisert på den internasjonale morsmålsdagen, 21. februar. Vi markerte også dagen den 14. februar på Deichman Lambertseter med en flerspråklig fortellerstund og verksted sammen med Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO), Nasjonalbiblioteket, Leser søker bok og Deichman.

Relaterte innlegg