Hopp til innholdet

Formidling i et flerkulturelt landskap

Vi har tidligere skrevet om hvordan ulike kurs og utdanninger kan bidra til at flere stemmer får mulighet til å nå unge lesere, og at skrivende med ulik bakgrunn får fortalt sine historier. Vi har også diskutert representasjon i forbindelse med skeivt kulturår. Mangfold i (barne-)litteraturen er viktig, både for at alle unge lesere skal få mulighet til å lese historier og møte karakterer de identifiserer seg med, samtidig som de også skal få muligheten til å lese om kulturer de ikke har førstehåndserfaring med, og mennesker som ikke er som dem selv. Behovet for et stort mangfold i litteraturen er altså tosidig. Og det er ekstra viktig i litteratur for barn og unge lesere, da dette er lesere som er i ferd med å lære om seg selv og verden rundt dem, og trenger historier som vil støtte dem på veien.

I denne artikkelen skal jeg se nærmere på formidlingsaspektet ved litteraturen, og hvordan det flerkulturelle mangfoldet når unge lesere. Debutant Teuta Dibrani forteller om VOKS tidsskrift, og sin nye roman Hvis dette var en film. Shanti Brahmachari forteller om hvordan TekstLab jobber både flerspråklig og tverrfaglig for å engasjere ungdom. Salamatu Winningah forteller om forlaget BedreVi, hennes første bok Mammas magiske hemmelighet og behovet for flerkulturell representasjon.

Teuta Dibrani, foto: Thea Camilla Jonassen
Omslag: Gyldendal

Minoritetsperspektivet & litteraturformidling

Teuta Dibrani startet VOKS tidsskrift sammen med Liridona Qaka i 2016. VOKS er et litterært non-profit-tidsskrift som utforsker minoritetsperspektivet gjennom ulike temaer, med to utgivelser i året og en redaksjon på 12 medlemmer. Dibrani forteller at de ønsket å skape et tidsskrift med fokus på minoriteter og erfaringer knyttet til det å være minoritet. «Vi fant likesinnede som også savnet en plattform der de kunne skrive og bli lest uten at vi eller erfaringene våre ble eksotifisert. Vår gylne regel er å fremme unge «up and coming»  minoritetskunstnere og skribenter. Som redaktører er vi opptatt av å veilede og fremme, men aldri ta fra kunstneren eierskapet over egen kunst. I praksis vil dette si at vi for eksempel trykker tekster på morsmål vi selv ikke kan, eller at vi setter til side regler om grammatikk og rettskrivning dersom det går på bekostning av teksten.» 

Dibrani forteller at de skriver for og til minoritetsungdommer og unge voksne. «Vi har fått en god del tekster opp gjennom åra fra ungdommer som har hørt om oss gjennom ungdomsklubber eller eldre søsken. Disse tekstene har blant annet vært de vi har hatt mest glede av å jobbe med, da de har en autentisk kjerne.»

I vår kom Dibranis debutroman, Hvis dette var en film som handler om 16 år gamle Arta som driver filmklubb på instagram med bestevenninnen Elise. Filmklubben gjør det kjempebra, og det er til og med noen jenter fra trinnet deres som vil bli med i redaksjonen. Arta har blandede følelser. Men så overskygger noen vanskelige nyheter om moren det meste som foregår i livet hennes. Hun får ikke helt til å snakke med bestevenninnen om det. «Hun strever da med å ta plass, både i vennegjengen og hjemme,» forteller Dibrani.

«Med denne boka ønska jeg å utforske hvordan kronisk sykdom rammer en lavinntektsfamilie, der foreldre behøver hjelp til å navigere seg i det norske velferdssystemet. Dette er ikke en uvanlig situasjon for minoritetsungdommer da de ofte behersker språket bedre enn foreldrene. Men boka handler også mye om identitet og følelser, og det å tørre å stå opp for seg selv.»

Et utvidet tekstbegrep og mangfoldige kunstuttrykk

Shanti Brahmachari er kunstnerisk leder i TekstLab, og startet organisasjonen i 2008, etter å ha jobbet som scenekunstkonsulent hos Kulturrådet. «Jeg opplevde at vi fikk inn mange søknader med gode ideer som aldri fikk støtte. Kunstnere og prosjekter med stort potensiale fikk ikke søknadene sine gjennom fordi prosjektideene ofte ikke var tilstrekkelig utviklet. Det gjaldt spesielt mange unge scenekunstnere, særlig de som jobbet tverrfaglig i det performative- og mange kunstnere og forfattere med en annen språklig og kulturell bakgrunn.»

Shanti Brahmachari, foto Frederic Boudin

TekstLab er en tverrfaglig utviklingsarena som arbeider mot et mer mangfoldig kunst- og kulturliv. Målet er å gi flest mulig muligheten, og verktøyene, de trenger for å kunne uttrykke seg på sine egne premisser i kunst og samfunn. «I forbindelse med Mangfoldsåret i 2008 ble det etterlyst at vi ennå manglet de store romanene og ny dramatikk fra ‘våre nye landsmenn’. Det skapte en åpning for å finansiere TekstLab som et laboratorium for tekst- og konseptutvikling i interkulturelt perspektiv. Det skulle være en fri og åpen arena for å utvikle nye scenetekster og produksjoner som var en forutsetning for kunstnerisk og kulturelt mangfold på feltet.»

I 2012 ble TekstLab Ung opprettet, som et «frirom og laboratorium» for barn og unge. «Jeg savnet også en arena der barn og ungdom kunne være aktivt deltakere i kreative prosesser, skapende skriving og performativt uttrykk. Alt for mange barn og unge er ekskludert fra kunstfeltet på grunn av økonomi, klasse eller hudfarge og sosiale forehold. De har ikke reell mulighet til å delta,» forteller Brahmachari. I år feirer TekstLab Ung tiårsjubileum, noe som feires med blant annet nyskrevne tekster, musikk, performance og mer.

«Da vi startet TekstLab Ung med programmer i mange lokalsamfunn i Oslo øst og sør, ble det grunnlaget for et mangfold av nye historier og uttrykk. I disse delene av hovedstaden er utenforskapet til kunst og kultur stor. Hvert år er omkring 1500 barn og unge involvert i å skape egne historier og uttrykk med utgangspunkt i deres liv og opplevelser, ofte fra deres nærmiljø. Det er fortellinger om hvordan det oppleves å leve i lokalsamfunn som rommer hele verden, med et mangfold av språk, kulturtradisjoner, klær og mat. Vi ser at deres fortellinger, språk og form – i like stor grad som kunstnernes produksjoner – når et nytt publikum.Visningene blir møteplasser på tvers av generasjoner og etniske skillelinjer med samtaler om de unges historier, tekster og uttrykk. En sentral del i å engasjere unge i kunst og kultur er at de får rollemodeller. I TekstLab møter de kunstnere og pedagoger som har like mangfoldig bakgrunn som de har.»

Brahmachari forteller videre at arbeidet med skapende kunstprosesser med barn og ungdom endret måten de tenkte om «tekst» i TekstLab. «De fleste unge vi møter har et ønske om å uttrykke seg tverrfaglig de vil skrive, uttrykke seg muntlig, på norsk og andre språk, de bruker også kroppen – kroppsspråk – med bevegelse, dans og rytme, musikk og sang; de bruker tegning og video, kunst og digitale medier. Det er ikke naturlig for dem å tenke på at det de gjør er litteratur, dramatikk, dans, musikk, billedkunst. De velger fritt og kombinerer naturlig uten å tenke på at dette kalles flerfaglig, tverrkunstnerisk eller interkulturelt. For de alle fleste gir dette en frihet og reell mulighet til å uttrykke seg. Vi har tilpasset oss deres måtte å uttrykke seg på det  gir mulighet for at de skal kunne finne sitt språk, sitt eget uttrykk og form.»

Brahmachari forteller også at flerspråklighet er en stor ressurs for mange av deltakerne i TekstLabs programmer. «De bruker flere språk som del av den kunstneriske prosessen i søking etter nye uttrykk. Flere muntlige/skriftlige språk er på den måten en ytterligere ressurs for å skape nye særegne uttrykk. For barn og ungdom med lite norskkunnskap gjør metoden med at ‘tekst er mange ting’ at de kan kombinere bruk av kroppspråk, morsmål, norsk, bilder og lyd at de kan lage historier som forstås av andre. Språk står alltid sentralt, men i utvidet betydning, siden dans og bevegelse, musikk, og bilder også kan betraktes som en form for ‘språk’ eller kommunikasjon.»

«En viktig del av TekstLabs filosofi er å befinne oss der ungdommene selv allerede er; på skoler, i fritidsklubber, på mottak og andre arenaer. Dette er ett av mange bevisste grep for å minske avstanden mellom oss og dem. Vi trenger ikke å lete etter mangfoldet, vi slipper inn det mangfoldet som allerede eksisterer ved selv å være oppsøkende og tilstede. I tillegg er det selvsagt viktig at hele organisasjonen representerer mangfoldighet, slik at vi også på dette nivået minimerer den maktmessige ubalansen. I TekstLab er dette et bevisst, strukturelt grep.»

Salamatu Winningah, foto: BedreVi
Mammas magiske hemmelighet, omslag: BedreVi forlag

Lavere terskel for kunstneriske uttrykk

Salamatu Winningah startet BedreVi forlag, og har skrevet Mammas magiske hemmelighet (2021) som er forlagets første utgivelse, og hennes debut som forfatter. Boken er illustrert av Elif Zeynep Türkoglu, som også debuterer som illustratør med denne utgivelsen.

Winningah forteller at hun hadde en personlig grunn til å starte forlaget: «Selv vokste jeg opp i Norge på 90- tallet, og opplevde at jeg hadde lite tilgang til bøker og karakterer som jeg kunne gjenspeile meg i. Selv om mangfoldet i barnelitteraturen har blitt litt bedre siden den gang, har vi fortsatt en lang vei å gå, og jeg ønsker å bidra aktivt i dette arbeidet. Forhåpentligvis kan BedreVi gi flere som er opptatt av tema mulighet til å gi ut bøker til barn.» 

BedreVi har en visjon om å bidra til kulturelt mangfold i barnelitteraturen. «Først og fremst handler det om å bidra til økt bevisstgjøring blant skoler, barnehager og andre samfunnsinstitusjoner der barn ferdes,» forteller Winningah. «Det er viktig med bevissthet rundt hvordan litteraturen er viktig for barns identitetsforståelse, samt hvordan manglende representasjon i litteraturen kan påvirke selvbildet til barn og unge. Det er derfor en viktig del av vår misjon å holde foredrag og bidra til mer kompetanse på dette området.»

Illustrasjon: Elif Zeynep Türkoğlu

Bedrevi Forlag ønsker også å gi flere med flerkulturell bakgrunn mulighet til å skrive bøker for barn, og de bidrar med veiledning, ideutvikling, kursing og støtte i forfatterskapet. «Vår erfaring er at det er mange med bakgrunn fra andre kulturer som ønsker å skrive bøker for barn, men at terskelen for enkelte er høy. Mange vet rett og slett ikke hvor de skal starte. Vi ønsker derfor å være et lavterskeltilbud som folk kan henvende seg til for litt råd og veiledning,» forteller Winningah.

I Mammas magiske hemmelighet møter vi Selma og mammaen hennes. Illustrasjonene viser mammaen ikledd fargerike hijaber, og vi får etterhvert vite at hijaben er magisk – den snakker til moren og forteller henne at hun er en superhelt, akkurat slik Selma oppfatter henne. Winningah forteller at ideen til boken «vokste frem etter jeg oppdaget at mange små barn er nysgjerrig på kvinner som bruker hodeplagget hijab. Derfor ville jeg skrive en feelgood fortelling som kunne utforske relasjonen noen kvinner har til dette plagget, uten å adressere det teologiske aspektet. Samtidig ønsker jeg med denne fortellingen å hylle mødre og kvinner som superhelter som står på for andre hver dag. Fortellingen er enkel og oppbyggende. Den har som formål å bidra til refleksjoner rundt tema som vennskap, hverdagshelter og ikke minst mangfold.» 

Mot en mer mangfoldig barne- og ungdomslitteratur

Shanti Brahmachari forteller at for henne er det opplagt at ekskluderingen av store grupper barn, ungdom, talenter og kunstnere i kunst og kultur, er vår store demokratisk utfordring. «Situasjonen skyldes måten kunstliv er organisert på og maktstrukturer som definerer hva slags kunst som blir utviklet, produsert og vist. For å lykkes med å være en åpen og fri arena, jobber vi derfor systematisk med å snu opp ned på etablerte maktstrukturer i alt vi gjør, og spesielt i skapende kunstprosesser. Vi trenger mange flere nye historier for å få frem kompleksiteten i vår globale verden i dag, og det må skje ved at vi får nye stemmer fra gruppene som i dag ikke blir sett og hørt i kunsten. Det er vårt ansvar å sørge for ar den delen av kulturarven blir en realitet. Å gi alle, uansett kulturell og språklig bakgrunn, reell rett til å uttrykke seg kunstnerisk, må man anerkjenne verdien av interkulturelle kunstuttrykk, perspektiver og stemmer som ikke tilhører majoritetsnarrativet.

Salamatu Winningah poengterer at det viktig at de store etablerte forlagene tar et mer aktivt ansvar på dette området. «Det er på tide å sette fokus på den flerkulturelle representasjonen i bransjen. Jeg anser det som en strukturell utfordring at bransjen har få ansatte med flerkulturell bakgrunn. Dette påvirker naturligvis hvilke stemmer, temaer og perspektiver som anses som innafor. For å få en varig forbedring på dette området, er det viktig å skille mellom dekorativt mangfold, som i hovedsak fokuseres på hudfarge og utsende, til et mer reelt mangfold gjennom tematisering og tydelige kulturmarkører. Her tenker jeg at bransjen generelt har en lang vei å gå.»

Teuta Dibrani trekker frem en artikkel av Dilani Vamapahan som bok365 trykket i 2020. Vamapahan skriver at når hun forlater norsk forlagsbransje, blir det en nedgang på 25 % i folk med flerkulturell bakgrunn. Videre i artikkelen stiller Vamaphan spørsmål ved hva det gjør for litteraturen at de som bearbeider og velger manus er hvit middelklasse. Dibrani sier at hun tenker mye på dette spørsmålet. «Jeg jobber i barnehage og har derfor privilegiet av å lese enormt mye med barnelitteratur, og jeg opplever at det har vært en enorm økning på minoritetsforfattere de siste åra. Heldigvis. Men hva gjør det når det i stor grad er minoritetsforfattere som tar for seg temaer som inkludering og mangfold, og norske forlag utgir en så liten andel av minoritetsforfattere? Samtalene forfattere som Nhu Diep, Synne Sun Løes og Lisa Aisato har gitt meg over årene i barnehageyrket ville jeg ikke vært foruten. Jeg kjenner ingen som elsker eller eksponeres for bøker like mye som barn gjør. Og bøker har den fantastiske evnen til å forme oss, vi bærer de med oss resten av livet. Det er gjennom bøker barn får svar på spørsmålene sine. Tar du barnelitteraturen på alvor, så tar du barn på alvor. Og barn fortjener bøker som tar for seg alle livets nyanser, ikke nekt dem viktigheten av mangfold.»

Avslutningsvis spurte jeg Brahmachari, Dibrani og Winningah om de ville trekke frem noen institusjoner som jobber bra med mangfold i barne- og ungdomslitteraturen.

Brahmachari: «Jeg opplever at det er en ung generasjon kunstnere med flerkulturell bakgrunn som etablerer seg og er markante stemmer i kunst- og kulturlivet. Det skjer i alle kunstfelt – og det er nytt! De har ulik kunstnerisk bakgrunn og mange kombinerer kunsten med utdanning i pedagogisk formidling, eller praksis som ‘teaching artists’. Jeg tror det er noe i ferd med å skje på bred front i et møte mellom formidler-kunstnere og barn og unge – og de når også nye deltakere og publikumsgrupper på flere arenaer og institusjoner.»

Dibrani: «På stående fot: Det flerspråklige bibliotek! Og dere, Norsk barnebokinstitutt. Blant annet ved å tilby stipend til minoritetsforfattere, noe som gjør det lettere å kunne fokusere på litteraturen. Samtalene Ingeborg Sivertsen Landfald har i podcasten deres har jeg også hatt mye glede av. I tillegg tror jeg veldig på at det vil komme flere institusjoner som utfordrer dette i større grad. Det nyoppstarta biblioteket Assata jobber hardt med å finne aktivistiske og mangfoldige barnebøker som ikke er på engelsk eller oversatt på engelsk, og de er godt i gang.»

Winningah: «Jeg synes Norsk barnebokinstitutt gjør mye bra på dette området, både ved å bidra til mer forskning, utdanning av forfattere med flerkulturell bakgrunn og ikke minst sette søkelyset på temaet i bransjen.»

I fjor skrev Periskop om hvordan norske forlag jobber med mangfold. Her kommer det frem at norsk forlagsbransje sliter med manglende representasjon blant de ansatte, akkurat som Vamapahan poengterte i 2020. Johanne Hille-Walle, redaktør for barne- og ungdomsbøker i Vigmostad & Bjørke, sier til Periskop at dette krever en enda større bevissthet i jakten på manus og nye forfattere. Det kommer også frem at forlagene forsøker å lete utenfor boksen med «hvite kvinner fra sentrale strøk» når de rekrutterer nye ansatte.

For mangfold må jobbes med i alle ledd. Fra teksten skrives, til den velges ut og bearbeides, til den møter publikum. Barn og unge som vokser opp i Norge fortjener at bokbransjen tar dette ansvaret på alvor.

Relaterte innlegg