Grenseløs formidling?

Skrevet av Kaja Nordang, student ved nettstudiet i samtidslitteratur for barn og unge

Kaja Nordang, foto: privat

De første kommer springende inn døren. Gjemmer seg bak capser og hettegensere. Setter seg på bakerste rad. Bryr seg ikke. Deretter kommer resten. Læreren peker og organiserer. Sett deg helt inn, ikke sett deg midt i rekka. Det er flere som kommer. Lag plass. Så er vi stille!

Jeg har sneket meg inn på DKS-forestillingen Les for livet!, produsert av Nynorsk kultursentrum. Vi møter to fremtidsmennesker som har forlatt jorden og mistet seg selv på veien. For å kunne returnere må de komme i kontakt med ”kjenslene” sine. Inne i en tidskapsel ligger hjelpen. Litteraturen. Nærmere bestemt syv utdrag fra det Nynorsk kultursentrum beskriver som ”framifrå nynorsk barne – og ungdomslitteratur”. Gjennom ordene til blant annet Ruth Lillegraven, Terje Torkildsen og Maria Parr skal fremtidsmenneskene finne tilbake til sitt følelsesmessige opphav. I følge prosjektbeskrivelsen er dette en ”framsyning som formidlar barne-og ungdomslitteratur”. Hva betyr egentlig det? Hva kan formidling være eller bli når den skjer gjennom teaterets kommunikasjon? Det er høst og forestillingen er på turne for mellomtrinnet i Sogn og Fjordane.

Liker dere å lese? Elevene ser usikkert på hverandre. Skal de svare? De har jo fått beskjed om å være stille. Nei! Det kommer fra bakerste rad, etterfulgt av usikker fnising. Elevene skjønner at de faktisk skal svare på spørsmålet. De liker å lese. De leser mye forskjellig. Harry Potter, sier en. Amuletten, sier en annen. Faktabøker, sier den tredje. En gutt blir sittende med hånden i været. Utøveren som stilte spørsmålet ser ham ikke. Han tar ikke ned hånden. Utøverne gjør seg klare til å starte forestillingen. Hånden er fortsatt oppe. Utøver nummer to får nå øye på gutten. Hun spør om han ville si noe. Jeg elsker å lese, sier gutten. Jeg leser faktisk alt. Hver dag. Alle mulige forskjellige bøker. Guttene på bakerste rad fniser igjen. Den leseglade gutten er likeglad. Han liker å lese. For ham er det håp.

Jeg bestemmer meg for å ha de kule guttene i øyekroken. Les for livet! presenterer en annen måte å formidle litteratur. Formålet med forestillingen er å formidle nynorsk samtidslitteratur for barn og unge. Skolene tar i dag imot mange forfattere. Det faste programmet for DKS (Den kulturelle skolesekken) 2018/19 i Osloskolen rommer åtte forfatterbesøk. Foruten Go Bok!, som er elevenes møte med biblioteket, er det ingen litteraturproduksjoner i det faste programmet som utforsker grensene for formidling. Er dette godt nok? Jeg er ikke imot forfatterbesøk. Det finnes mange forfattere som er drivende gode formidlere og som klarer å skape gode autentiske møter. Elevene trenger å møte forfattere. Likevel synes jeg det er problematisk på flere områder: Er det nødvendigvis forfattere som formidler litteraturen på best måte? Og hva med litteraturen til alle de forfatterne som ikke reiser rundt med DKS? Widar Aspeli, forfatter og litteraturprodusent, sier det godt: ”Møtet med forfatteren er grunnfjellet”. Jeg legger beskjedent til at det ikke er alle elever som er skodd for fjelltur, at ikke alle fjell skal bestiges og at variert terreng er viktig for turopplevelsen. Dette tror jeg forøvrig Aspeli er ganske så enig i.

Heldigvis er litteraturfeltet i gang med å evaluere og utvikle hva litteratur i DKS kan være. Dersom man vender blikket mot andre fylker kan man se et bredt utvalg av litterære produksjoner, produksjoner som utforsker litteraturformidlingens virkemidler og metoder. I mai 2018 ble Komma gjennomført for første gang. Konferansen Komma er en visningsarena for litteraturproduksjoner i DKS og et møtested for litteraturfeltet. Ved å sette søkelys på variasjoner av formidling og reflektere over hva litteratur i DKS skal være, triller ballen videre i takt med tiden. Forhåpentligvis vil dette arbeidet gagne hovedpersonene, elevene. For selv om form og innhold er i bevegelse, må ikke feltet miste mandat og mål av syne. Litteraturproduksjoner i DKS skal fortsatt skape engasjement og nysgjerrighet, slik at elevene vil fortsette inn i litteraturen på egenhånd. Gjennom litteraturen kan barn og unge tre inn i en annen livsverden, få bekreftelse, finne tilhørighet og identitet. Litteraturen kan utvidehorisonter, i dette møtet kan det skapes estetiske erfaringer. Aspeli sier det godt igjen: ”Målet er at litteratur som kunst når flest mulig.” Også de kule capsguttene på bakerste rad.

For hva er egentlig litteraturformidling? Finnes det grenser for hva formidling kan være? Når blir formidling noe annet? Når blir det scenekunst? I forskningsprosjektet Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse har Norsk barnebokinstitutt forsket på hva som skjer med barnelitteraturen i DKS. Kristin Ørjasæter forteller i Periskop om bakgrunnen for prosjektet i form av en hypotese om at ”(…) de situasjonene DKS skaper er med på å løfte litteraturen ut av den skriftlige formen, ut av det mediet det litterære innholdet opprinnelig er formet i, og ”tilbakeføre” litteraturen til en kollektiv muntlig situasjon.” Det blir da naturlig å stille noen grunnleggende spørsmål i forholdet mellom litteratur og formidling. Er det slik at Les for livet! får sin egenverdi som en komplett teaterforestilling? Tar metoden for formidlingen, teaterkunsten, elevene bort fra litteraturen? Er det en litteraturproduksjon? Eller en teaterforestilling? Eller kan det være begge deler? Det blir spennende å lese hva forskerne har funnet ut. En ting er hvert fall sikkert: Les for livet! engasjerte.

Forestillingen er ferdig. Taklyset blir slått på. Vi er tilbake i skolens auditorium. De kule guttene springer ikke ut. De sitter litt til. Capsgutten i midten lener seg forsiktig over stolrekken. Der sitter den leseglade gutten. Hva skjedde med gutten? Drukna han? Og den leseglade gutten svarer som orakelet i Delfi; Det må du nesten lese boka for å finne ut..

Relaterte innlegg