Hurra for Pippi Langstrømpe, 70 år!

Ved Agnes-Margrethe Bjorvand, universitetslektor ved Universitetet i Agder

26. november 2015 er det 70 år siden den første boka om Pippi Langstrømpe kom ut i Sverige. Bøkene om Pippi er solgt i 56 millioner eksemplarer og er oversatt til 65 språk, og Pippi selv er like energisk og fantastisk som da hun første gang dukket opp på sengekanten til Astrid Lindgrens feberhete datter Karin i 1941.

Alle som kjenner Astrid Lindgrens forfatterskap vet at hun har en forkjærlighet for ensomme og utsatte barn. Vi er mange som har felt tårer over det uelskede fosterbarnet Bosse (Mio, min Mio 1954), den foreldreløse barnehjemsgutten Rasmus (Rasmus på loffen 1956) og den dødssyke Kavring (Brødrene Løvehjerte 1973). Men hvordan er det med Pippi? Er hun også et ensomt og utsatt barn?

Pippi er ei ni år gammel jente som bor helt alene i et gammelt og nokså forfallent hus på et fremmed sted. Mammaen hennes «døde da Pippi bare var et lite, lite barn som lå i vogga og skrek så forskrekkelig at ingen kunne være i nærheten» (Pippi Langstrømpe 1945/2015, s. 7). Pappaen hennes må vel også sies å være nokså fraværende. Først er han forsvunnet på havet, antatt druknet av alle bortsett fra Pippi. Og da Pippi og faren endelig gjenforenes for alvor på Kurrekurreduttøya i den tredje boka – Pippi Langstrømpe går til sjøs – reiser han gjerne fra Pippi i flere dager bare fordi han vil på villsvinjakt (1948/2015, s. 76).

I det store og hele er Pippi fullstendig overlatt til seg selv, enten det er i «den lille, lille byen» eller på ei sydhavsøy ute i den store verden. Rammefaktorene tilsier altså at vi burde felle mange tårer over Pippis nokså – sett utenfra – traumatiske livssituasjon.

I anledning 70-årsjubileet er de tre bøkene om Pippi oversatt på nytt av Lindgren-forsker Agnes-Margrethe Bjorvand.
Foto: Cappelen Damm.

Men opplever Pippi seg selv som ensom og utsatt? Det er vanskelig å si med Pippi. Hun snakker ikke veldig gjerne om følelser – hun er snarere en person som handler. I løpet av de tre bøkene om Pippi, Pippi Langstrømpe (1945) Pippi Langstrømpe går om bord (1946) og Pippi Langstrømpe går til sjøs (1948) gråter hun bare fire ganger, og ingen av gangene handler det om at hun synes synd på seg selv. Det som bringer tårer i Pippis øyne er en død fugl, et skuespill med den tragiske grevinnen Aurora (Pippi skiller som kjent ikke mellom fiksjon og virkelighet), ei papegøye Pippi selv dikter opp, og en hai som må svømme sulten av sted fordi Pippi redder Tommy fra å bli haimat.

Astrid Lindgren selv hadde et ambivalent forhold til ensomhet. På den ene siden var hun livredd for å bli alene – noe som ble tydelig da ektemannen Sture Lindgren truet med skilsmisse sommeren 1944, en handling som mest sannsynlig satte fart på Astrid Lindgrens gryende forfatterkarriere – og på den andre siden satte hun umåtelig stor pris på den formen for ensomhet som vi på norsk gjerne kaller «alenetid» eller «uforstyrrethet», med tid til å tenke og skrive. Jo eldre hun ble, jo mer lengtet hun etter å bare «sitte som et ensomt lite dyr i skogen» (brev til Louise Hartung, 13. februar 1957) – helt uforstyrret, ute i naturen, hennes fremste inspirasjonskilde.

Pippi ser ikke ut til å ha den samme ambivalensen som sin forfatter. Tvert imot velger hun flere ganger ensomheten, og hun har en klokkeklar tro på at pappa Efraim er der for henne samme hvor i verden han fysisk befinner seg. Hun har imidlertid det til felles med sin forfatter at hun flere ganger aktivt oppsøker ensomheten for å kunne fordype seg i sine egne prosjekter.

I begynnelsen av den første boka ber hun for eksempel Tommy og Annika om å gå hjem «sånn at dere kan komme tilbake i morgen» (1945/2015, s. 19), og da de tre barna kommer hjem fra det lange oppholdet på Kurrekurreduttøya og Villa Villekulla ligger der «helt mørk og nedsnødd» (1948/2015, s. 108) takker Pippi «nei» til å bli med hjem til Tommy og Annika. I stedet bruker hun sin alenetid til å gjøre i stand til en litt forsinket, men svært omsorgsfull og overdådig, julefeiring for sine to venner.

Hva er det som redder Pippi fra å være ulykkelig i all sin ensomhet? Og hvorfor gråter verken hun selv eller vi over hennes livssituasjon? Det har selvsagt å gjøre med hennes fantastiske skikkelse. Hun er fysisk, psykisk og språklig overlegen både barn og voksne. Hun er rett og slett et veldig trygt barn, og hun er et barn med makt. Hun bestemmer helt og fullt over seg selv.

Som niåring lever hun ut barns drøm om makt, deres begjær etter å bli voksen sånn at de kan «bestemme selv» – og hun gjør det NÅ. Hun trenger ikke, som andre barn, å vente i årevis. Tvert imot er hun så fornøyd med sin barnetilværelse at hun tar ei krummelurpille for å kunne leve i en evig barndom.

«– Ikke vær engstelig! Jeg klarer meg alltid», sier Pippi til moren oppe i himmelen (1945/2015, s. 7). I en slags ekstremvariant lever Pippi ut den friheten og tryggheten som Astrid Lindgren selv alltid framhevet at hadde preget hennes egen lykkelige barndom på gården Näs i Vimmerby. En barndom med foreldrene Hanna og Samuel August som alltid var der, men som ikke blandet seg inn i barnas lekeliv dersom det ikke var helt nødvendig.

Pippi har alltid vært og vil alltid være suveren og uovervinnelig og – i hvert fall tilsynelatende – lykkelig. Hun er på alle måter verdens sterkeste jente! Men ett sted i trilogien om Pippi får jeg likevel alltid litt klump i halsen. Og jeg tenker selvsagt på den siste scenen i den tredje boka – Pippi Langstrømpe går til sjøs. Tommy og Annika har gått hjem, og fra soveromsvinduet sitt kan de se inn på kjøkkenet i Villa Villekulla. Der sitter Pippi alene ved bordet og støtter hodet i hendene mens hun stirrer drømmende inn i flammene fra det lille lyset som står foran henne. «– Hun … hun ser på en måte så ensom ut», sier Annika med skjelvende stemme – og så slutter boka med at Pippi bare sitter sånn. Kanskje som et ensomt og lykkelig lite dyr langt ute i skogen, eller kanskje som et lite barn som lengter etter noe eller noen. Det vil vi aldri kunne vite sikkert. Og så blåser hun ut lyset!

Relaterte innlegg