Hva sier barnebøker om det å være trans?

De siste årene har transkjønn blitt tematisert i barnebøker for stadig yngre lesere, samtidig som flere forskere har interessert seg for denne litteraturen. I vår podkast Barnebokprat snakker vi om hvilke tendenser vi ser i fortellinger om transkjønn, og hvordan man kan snakke med barn om trans. Hvilke tendenser i barnelitteraturen peker forskningen på?

De siste tjue årene har transkjønn blitt tematisert i barnebøker for stadig yngre lesere, både her hjemme og internasjonalt. Bare de siste årene har det skjedd en endring. I Line Baugstøs Vi skulle vært løver (2018) og oppfølgeren Jeg er Leona (2020) følger vi transjenta Leona. Jeg er Leona vant Kulturdepartementets litteraturpris for beste barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2020. Samtidig fikk Gulraiz Sharif debutantprisen for ungdomsboka Hør her’a! (2020), der transkjønn også blir tematisert. Juryen trakk fram nettopp skeiv tematikk som en av tendensene i bokåret 2020. Samme år tematiserte Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus transidentitet for de yngste leserne i billedboka Ollianna (2020), og Jessica Loves Julian er en havfrue ble oversatt til norsk.

I akademia ser vi en lignende tendens. Forskninga på transtematikk i barne- og ungdomslitteraturen har vært et begrenset – men stadig voksende – felt. Her til lands leverte Silje Hernæs Linhart en doktorgradsavhandling om emnet ved UiO i 2016, samme år som Stortinget vedtok loven om den enkeltes rett til å skifte juridisk kjønn. I avhandlingen «A wild stream of eyes» undersøkte Linhart over 50 ungdomsbøker på skandinaviske og engelske språk, utgitt fra 1960-tallet til i dag. I ungdoms- og young adult-litteraturen finnes det altså en eldre tradisjon for transtematikk enn i bøker for de yngste leserne, også her hjemme. Det er i ferd med å endre seg. Men hva slags fortellinger er det snakk om, og hvilke ideer om kjønn er det de formidler?

Hvilke lesere tar bøkene hensyn til?

I ungdomslitteraturen er livet som trans jevnt over tøft og vanskelig, og da særlig på grunn av skam og sanksjoner som påføres av samfunnet. Barnebøker ender derimot stort sett med en lykkelig slutt, der transpersonen blir akseptert som den hen er. Det er ikke så overraskende. En lykkelig slutt kan fungere som en moralsk rettesnor for leseren, samtidig som den gir håp til leserne som har en kjønnsidentitet som avviker fra normen. Det skaper likevel et skeivt bilde av hvordan transpersoner blir møtt i det virkelige liv, og kan bidra til å minimere deres erfaringer. Catherine Butler ved Universitetet i Cardiff påpeker at translitteraturen både kan være en nyttig kunnskapsressurs for cis-personer, og et middel for at transpersoner kan forestille seg en ny og mulig framtid. Dét er imidlertid en vanskelig balansegang, all den tid bøkene må anerkjenne utfordringen det er å være trans, og samtidig tilby et bilde på hvordan et bedre liv kan se ut.

De fleste fortellingene gjør likevel mer for å berolige ciskjønnede lesere, enn å utfordre samfunnets antakelser om kjønn. Barnebøker om det å være trans har tross alt en langt større målgruppe enn transpersoner alene, slik at narrativene har et opplysende eller informerende element for ciskjønnede lesere (de av oss som identifiserer seg med sitt biologiske kjønn). Hensynet til disse leserne går på bekostning av mer nyanserte og flytende fortellinger.

I stedet for å feire det skeive, forsøker litteraturen å stabilisere det skeive i komfortable vendinger. Det kan gjøres ved at man fokuserer på transpersoner som har gjort noe enestående, og slik gjøres akseptabel, eller ved at mange av bøkene skildrer personer som enten er feminine eller maskuline. Det etterlater lite rom for en skeiv identitet. Bøkene hevder jo at barn har rett til å gjøre, like og se ut akkurat som de vil – uansett kjønn. Samtidig kodes nettopp det de gjør, liker og ser ut som enten feminint eller maskulint. For å sette det på spissen, kan man si at trans-litteraturen er full av transjenter som liker prinsessekjoler, og transgutter som liker fotball og går med capsen bak-fram. Dét er et paradoks blant disse bøkene, understreker Jamie Capuzza ved Universitetet Mount Union i Ohio, som har forsket på hvordan transkjønn framstilles i kultur og media. I stedet for å utfordre heteronormative og snevre kjønnsbåser, blir disse opprettholdt og bekreftet.

Forklarende klisjeer

I sin studie av 21 barnebøker, fant Butler ut at alle bøkene til en viss grad starter på scratch. Når litteraturen ikke kan ta (cis-)leserens erfaring og kunnskap om det å være trans for gitt, blir nemlig alle transbøker et «teaching moment», skriver hun. Det kan ha en viktig funksjon, siden det hjelper oss med å forstå transpersoners erfaringer. Samtidig stopper det fortellingene fra å gå forbi tropene om å komme ut som trans.

Butler sammenligner utviklingen av trans-fortellinger med motivene i litteratur og film om homofile. Disse kan deles inn i en utvikling over tre stadier: 1) den tragiske skeive personen (som lærer hovedpersonen noe om sitt eget liv), 2) den skeive protagonisten (som overkommer utfordringer og blir lykkelig), og 3) en eller flere personer er skeive (men skeivheten er ikke kjernen i fortellingen). Trans-litteratur for barn kan plasseres under det andre stadiet. Fortellingene ender ikke i tragedie, men mye av handlingen er sentrert rundt de praktiske og emosjonelle utfordringene i det å være trans. Blant motivene som går igjen, finner vi tilgang til helsehjelp, hormoner, operasjoner eller hjelpemidler som binder for å skjule bryster, hemmelighold og å komme ut, aksept og avvisning, familie, skole, vennskap og mobbing. Handlingene kretser rundt disse motivene, som utgjør hindre som transpersonen må overkomme for å leve et dagligdags liv.

Kjønnsskiftet og det å komme ut som trans, er som regel konflikten som driver handlingen framover. Det fører til at barna i disse bøkene ikke får gjøre det samme som barn i andre bøker. Det kan ha uheldige konsekvenser. At det dominerende narrativet i disse bøkene er å komme ut, forsterker inntrykket av at kjønn som bryter med normen er et problem som må løses, hevder Capuzza. En kropp og en kjønnsidentitet som ikke samsvarer, blir en utfordring som hovedpersonen må overvinne, noe som igjen forsterkes av at trans-karakterer ofte framstilles som modige. I tillegg går selve avsløringen, eller plot twisten hvor en persons transidentitet kommer til syne, igjen i mye av litteraturen. Den er med på å utgjøre den transkjønnede personen for et annengjørende blikk, eller othering, som framhever et ujevnt maktforhold.

Håp om utvikling

Så lenge kunnskap om transspørsmål øker i befolkningen, er det naturlig å tro at fortellingene også vil utvikle seg. De siste årene har en kjønnsmangfoldig barnelitteratur vokst fram, men studiene av den viser at flere fortellinger trengs. Ikke bare fordi litteraturen som finnes i dag står i et spenningsforhold mellom å opplyse majoriteten, og å bekrefte minoritetens erfaringer. Men også fordi mesteparten av den internasjonale trans-litteraturen skildrer en hvit middelklasse. Vi trenger med andre ord flere og forskjellige fortellinger om det å være trans, og fortellinger om transpersoner som bare er, akkurat som alle andre barn.

Referanser

• Linhart, Silje Hernæs. 2016, og Universitetet i Oslo, Institutt for lingvistiske og nordiske studier. «A Wild Stream of Eyes»: Affect and Identity in Male-to-Female Transgender Narratives for Children and Young Adults.
• Butler, Catherine. 2020. «Portraying Trans People in Children’s and Young Adult Literature: Problems and Challanges». Journal of Literary Education 3, s. 10-24
• Capuzza, Jamie C.  2019. «»T» is for «Transgender» an Analysis of Children’s Picture Books featuring Transgender Protagonists and Narrators», Journal of Children and Media, 14:3 s. 324-342

En versjon av denne teksten ble først publisert i Norsk barnebokinstitutts spalte i tidsskriftet Norsklæreren, 2/21

Relaterte innlegg