 Formidlingskonsulent, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 5 minutter |
Hvilken rolle spiller sted og rom i barnelitteraturen? Det spørsmålet undersøkes i et nytt temanummer av Barnelitterært forskningstidsskrift, BLFT, hvor Tatjana Kielland Samoilow (førsteamanuensis NTNU, Norge) og Martin Blok Johansen (lektor ved VIA, Danmark) er gjesteredaktører. Her inviterer de forskere til å ta utgangspunkt i sted og rom, for å utforske spørsmål som bærekraft, avkolonisering, feminine og maskuline rom, moderne migrasjon og den sammenvevde verdenen vi lever i. Spesialnummeret har fått tittelen «Sted, rom og geografi i barnelitteratur», og her publiseres bidrag fra en rekke internasjonale barnebokforskere. De første artiklene har akkurat blitt publisert, og kaster lys på både eldre, kanoniserte verker så vel som ny barnelitteratur – som åpner for ulike perspektiver på stedets plass i barnebøker.
“I’ve never belonged to anybody – not really»
Du kjenner kanskje igjen sitatet fra Lucy M. Montgomerys klassiker Anne of Green Gables (1908), eller Anne fra Bjørkely på norsk, enten du har lest boka eller sett en av de mange adapsjonene (seinest i TV-serien Anne with an E, tilgjengelig på Netflix). Sitatet er også tittelen på en av de nye forskningsartiklene i BLFT, I’ve never belonged to anybody—not really”: Space, place, and the bildungsroman in L. M. Montgomery’s Anne of Green Gables (1908), hvor Ashley N. Reese (University of South Florida) og Erin Spring (University of Calgary) undersøker hvordan Annes identitet formes ut ifra rom og sted, og hva det forteller oss om boka som bildungsroman.
Du husker sikkert hvordan det hele begynner. Det middelaldrende søskenparet ønsker seg en gutt, for å hjelpe til med å drive gården Bjørkely. I stedet får de Anne. Med utgangspunkt i konsepter som sted, rom, rotfeste, indre og ytre rom, argumenterer artikkelforfatterne for at både hjemmet Bjørkely (huset) og naturen på Bjørkely (gården) er sentralt for Annes identitet. Og etter hvert som Anne vokser opp, går hun fra å være en foreldreløs heltinne til å både ha en familie og et hjem. I artikkelen leses dette opp mot jenter i bildungsromanen, og særlig engelskspråklige bildungsromaner fra 1800- og tidlig 1900-tall, hvor heltinnens eventyr ender i at hun vokser nedover («grows down») for å utfylle sin rolle som kvinne i hjemmet. Hjemmet er et feminint kodet sted, men selv om Anne velger vekk utdanningen sin til fordel for et liv hjemme på Bjørkely, påpeker artikkelforfatterne at dette er hennes eget valg. I tillegg henger tilbakekomsten sammen med Annes identitet som Anne fra Bjørkely, og ikke lenger som det foreldreløse barnet.
Lek og makt i Treasure Island
Sally Bushell, professor ved Universitetet i Lancaster, analyserer en annen klassiker: Robert Louis Stevensons Treasure Island (1883). I artikkelen Negative and positive PlaySpace in Treasure Island undersøker hun konseptet «PlaySpace», eller rommet for lek i fiksjonen. Hun foreslår at dette rommet kan fungere som en motsats til makthierarkiet mellom voksen og barn i barnelitteraturen.
I artikkelens første avsnitt viser forfatteren til at et typisk trekk ved kanonisert barnelitteratur, er det i disse bøkene finnes spesielle steder hvor bare barn har tilgang. Tenk for eksempel på Narnia og Neverland, steder hvor bare barn kommer inn, før de til slutt vokser seg for store, slik tilfellet er med både Wendy, Peter og Susan. Men slike steder kan likevel tolkes som projeksjoner av den voksnes lengsel etter sin egen tapte barndom, all den tid barnelitteraturen er underlagt et maktforhold mellom den voksne somskriver, utgir, selger og kjøper litteraturen, og barna den er ment for. Dette makthierarkiet har blitt problematisert av en rekke barnebokforskere, som Jacqueline Rose og Karin Lesnik-Oberstein. Men hva om argumentet om at barnet er fastlåst og kontrollert av den voksnes representasjon kan snus på hodet? Det foreslår nemlig Bushell i sin artikkel, gjennom å tenke på barnelitteraturen som et rom for lek, og som lek i seg selv, der voksen og barn er gjensidig avhengig av hverandre. Et slikt konsept kan gi en bundet frihet, hevder hun: Et trygt sted som lar barnet utforske, ut ifra de rammene den voksne har skapt, men hvor fantasifull og subversiv lek utgjør en motstand mot maktubalansen.
I andre halvdel av artikkelen undersøker Sally Bushell konseptet PlaySpace gjennom en analyse av Treasure Island, fortellingen om Jims farefulle utforskning av skatteøya idet Long John Silver viser seg å være en annen enn den farsfiguren han har trodd. Det er også et poeng i Bushells analyse, for hva skjer når den voksne ikke er den hen utgir seg for å være? Hun viser hvordan et PlaySpace i barnelitteraturen kan fungere både positivt og negativt, og spenner fra trygg utforskning til et mørkt og skrudd univers, hvor barn tvinges til å opptre som voksne – og potensielt slutter å være barnelitteratur i det hele tatt. Her er det også viktig å skille mellom leken for barnekarakteren i boka, og barnet som leser boka. Denne dobbeltheten er til stede i PlaySpace, noe Bushell viser i analysen av Treasure Island, og bokas problematisering av Jims forhold til øya og leserens forhold til Jim.
Avkolonisering ved å tegne nye kart av «Country»
I artikkelen Mapping, Countermapping, and Country in Trace Balla’s Graphic Novels undersøker Melanie Duckworth, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, tre tegneserieromaner av den australske forfatteren og illustratøren Trace Balla. Balla tegner inn kart i alle sine bøker, og bruker kartet for å visualisere barneprotagonisten sitt møte med og forhold til landet de er i. Landet er imidlertid ikke et dekkende ord. Duckworth skriver om framstillingen av og forholdet til «Country», et begrep hun låner fra det australske urfolket. For aboriginer er Country et ladet ord, som omfatter land, kultur, økosystem, historie, spiritualitet og identitet. I sin analyse av de tre bøkene Rivertime (2014), Rockhopping (2016) og Landing with Wings (2020), tar Duckworth utgangspunkt i økokritikk, postkolonial teori og urfolkets epistemologi, og viser hvordan opptegningen av kart i disse tegneseriene utgjør en form for avkolonisering av det australske landskapet – i kontrast til det Australia som en gang ble «oppdaget», før «tomme» felt kunne fylles ut i vestlige kart.
Fra Hundremeterskogen til fantasy-sjangeren: Kart finnes det mange av i barnelitteraturen. Men der kartet som regel plasseres på innsidepermen, og gjerne før fortellingen begynner, plasserer Balla kartene mot slutten av bøkene sine. Her representerer kartet nemlig ikke et land som skal oppdages eller erobres, og de avgrenser heller ikke karakterenes forhold til sted. I stedet er de refleksjoner over individet og fellesskapets samhandlinger med Country. Barnekaraktene (ned)tegner sine egne bevegelser gjennom landet, og kartene gir agens til både mennesker og ikke-menneskelige elementer: Andre barn, urfolk, dyr, vann, stjerner og steiner skrives inn i kartene, hvor et sted ikke tegnes opp ved sitt faktiske navn, men for eksempel som «Running Koala Camp» eller «Chain of Ponds».
Duckworth foreslår at bøkene til Trace Balla avkoloniserer selve karttegningen, og at kartene i bøkene forestiller seg et mindre invaderende og mer respektfullt forhold til det australske landskapet, planter og dyr. Duckworth hevder at det er nettopp urbefolkningens begrep om Country som best kan sammenfatte Ballas kart, fordi de kartlegger både ulike tider, uventede reiser og oppdagelsen av et hjem.
Alle BLFTs artikler er gratis tilgjengelig på Idunn
