Hvordan kan vi skrive om Holocaust for barn?

Inngangspartiet i Auschwitz representeres blant annet i illustrasjonene i billedboka Lejren. Foto: Jean Carlo Emer, via Unsplash.

Plutselig dukker en video av ei jente i Auschwitz opp på mobilskjermen min. Hun kikker rett inn i kamera, og forteller at hun ble drept av nazistene i 1942. Skjermen får et gråfarget filter, huden hennes er sminket full av sår, og i bakgrunnen spilles Locked out of heaven av Bruno Mars.

Denne høsten har lignende videoer florert på videodelings-appen TikTok, der ungdom iscenesetter seg selv som ofre for andre verdenskrig. Flere av dem kler seg i stripete skjorter, noen med ei gul Davidstjerne klistret til brystet. De hilser til oss fra himmelen for å fortelle hvordan de døde i nazistenes dødsleirer. Videoene lastes opp under utvalgte emneknagger: #Holocaustchallenge, #heaven og #specialeffects.

Traumeporno

Traumeporno, blir fenomenet kalt. Skepsisen mot fiksjonalisering av Holocaust er for så vidt ikke ny. I over 70 år har vi diskutert hvorvidt det er mulig å representere folkemordet i litteraturen. Mens vitnesbyrd fra mennesker som Primo Levi og Anne Frank har vært viktige for å forstå lidelsen, har det blitt stilt spørsmål ved hvorvidt skjønnlitteraturen er i stand til å fortelle om traumene uten å redusere dem til underholdning. Det samme gjelder barne- og ungdomslitteraturen, men de siste 20 årene har diskusjonen endret seg. I stedet for å spørre om Holocaust kan framstilles i fiksjonen, spør man nå hvordan: Vi trenger fantasien for at Holocaust i det hele tatt skal være mulig å forestille seg.

Så hva er det som stritter i oss, når en ny generasjon ungdom tyr til sine egne medier for å fortelle om Holocaust? I et twitter-innlegg skriver museet i Auschwitz at fenomenet er sårende og at videoene er på grensa til en trivialisering av historien.

– Lærere må opplyse barn og ungdom med fakta og historier fra Holocaust, men også diskutere hvordan vi kan minnes Holocaust på en meningsfull og respektfull måte, fortsetter museet for den største av nazistenes dødsleirer, hvor over 1.1 millioner mennesker ble tilintetgjort.

Men hvordan kan vi fortelle om traumene fra Holocaust på en meningsfull og respektfull måte? Kanskje kan barne- og ungdomslitteraturen gi oss en pekepinn. Hvordan lidelsen kan framstilles på en etisk forsvarlig måte, er nemlig spørsmålet som stilles i to forskningsartikler i de seneste utgavene av både Barnelitterært forskningstidsskrift og det svenske tidsskriftet Barnboken.

Oppslag fra Lejren av Oscar K og Dorte Karrebæk, Gyldendal. Illustrasjonen speiler inngangspartiet i Auschwitz, der «Arbeit macht frei» står skrevet på skiltet. Skyggene kan samtidig minne om en ribbevegg i en gymsal.

Å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk

Du har sikkert hørt det før. «Å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk». Theodor Adornos sitat har blitt oppfattet som et forbud mot å skrive om Holocaust, fordi lidelsene er for store til at språket kan strekke til. Det er en misforståelse, skal vi tro Tatjana Kielland Samoilow, som har forsket på Holocaust i billedbøker i siste nummer av BLFT. Ifølge henne ønsket aldri Adorno et forbud, men viste til at poetene må finne nye uttrykksformer for å formidle en slik katastrofe. Det er nettopp uttrykksformene i barne- og ungdomslitteraturen, og hvilke etiske implikasjoner disse har, som undersøkes nærmere i de to tidsskriftene.

Når vi snakker om Holocaust-litteratur, har vi ofte to motstridende utgangspunkt: Vi må aldri glemme, og vi kan aldri forstå. I barne- og ungdomslitteraturen er det første utsagnet prekært, når forskning viser at 22 prosent av amerikanske millennials ikke kjenner til Holocaust. Studier fra Frankrike, Canada og Østerrike peker i samme retning. Statistikken gjør det altså enklere å parkere de som måtte mene at Holocaust er et emne som ikke passer seg for unge lesere. Men hvordan kan man skrive om traumer vi ikke er i stand til å forstå?

Kanskje må vi forsone oss med at språket ikke strekker til. For det er nettopp da, når språket ikke lenger strekker til, at ungdomslitteraturen åpner for at Holocaust kan representeres på et etisk vis, skriver Talia E. Crockett i Barnboken. Hun er stipendiat ved Universitetet i Wellington, og i artikkelen The silence of fragmentation viser hun at stillhet kan komme til uttrykk gjennom fragmentering, der informasjon blir tilbakeholdt eller antydet, for å gjenspeile traumene til ofrene av Holocaust.

Når teksten etterligner traumer

Simon och ekerna av Marianne Fredriksson, Wahlström & Widstrand 1985

Talia E. Crockett analysert Marianne Fredrikssons Simon och ekerna (1985), Jane Yolens Briar Rose (1992) og Sharon Hart-Greens Come back for me (2017). I de tre ungdomsromanene brukes stillhet både for å skåne de unge leserne fra brutaliteten i utryddelsen av mer enn seks millioner jøder, samtidig som stillheten også unngår å redusere lidelsen. Hovedpoenget hennes er imidlertid at bruken av stillhet kan etterligne hvordan traumer oppleves for offeret, slik at lidelsene av Holocaust kan representeres på en etisk måte.

Når historien fragmenteres og rulles opp underveis i fortellinga, fremstår traumene som oppstykkede og tilbakevendende på leseren, slik de også virker kaotiske på offeret som er rammet av dem. Dette finner Crockett eksempler på i de tre ungdomsbøkene, der viktig informasjon enten blir tilbakeholdt, eller avslørt mot slutten av boka, slik at leseren forstår fortellinga i et nytt lys. For eksempel blir handlingen i Simon och ekorna fortalt gjennom de jødiske guttene Simon og Isaks synsvinkel. Slik får leseren tilgang til informasjonen de to fikk som barn, og dermed beskyttes vi fra Holocausts grusomhet i foreldrenes forsøk på å skåne barna sine.

Samtidig anerkjenner teksten sin egen tilkortkommenhet. Karakteren Iza er den eneste personen i boka som har overlevd konsentrasjonsleirene. Når hun sier at hun ikke vil huske erfaringene fra andre verdenskrig, svarer Isaks pappa at han forstår henne:

Svaret kom lynraskt: «Nei, du kan ikke forstå noen ting.»

Romanen anerkjenner det umulige i å virkelig forstå traumet for de utenforstående, og likevel forsøker den å portrettere traumet. Slik kan stillheten tas i bruk for å beskytte leseren: Ikke bare fra traumenes brutalitet, men også fra det groteske i å forsøke å representere et traume det ikke finnes ord for.

Provoserende metafor

Lejren av Oscar K og Dorte Karrebæk, Gyldendal

Holocaust er en hendelse uten metaforer, hvor språket ikke lenger strekker til. Men hva skjer når Holocaust selv blir en metafor? Det spørsmålet stiller Tatjana Kielland Samoilow i artikkelen Konsentrasjonsleir som metafor i skandinaviske bildebøker i Barnelitterært forskningstidsskrift. I artikkelen analyserer hun den norske grafiske romanen Dagen vi drømte om (2013) av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger og den danske billedboka Lejren (2011) av Oskar K. og Dorthe Karrebæk. Handlingen i begge bøkene utspiller seg på et ubestemt sted, men felles er referansene til nazistenes konsentrasjonsleirer i både verbaltekst og illustrasjoner. Vi gjenkjenner jernbaneskinnene, som nærmest har blitt ensbetydende med deportasjonen av jøder under andre verdenskrig, og ikoniske fotografier av dødsleirene tatt like etter frigjøringen.

Dagen vi drømte om av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger, Cappelen Damm

Visuell litteratur har reprodusert fotografiene fra dødsleirene i litteraturen tidligere. Best kjent er kanskje Art Spiegelmans grafiske roman Maus (1986), hvor jødene framstilles som små mus og tyskerne som katter. Forskjellen er at bildene av Holocaust her blir brukt til å representere noe annet. I Dagen vi drømte om blir Holocaust en metafor for hvordan vi behandler mindreårige asylsøkere, mens Lejren – hakket mer kontroversielt – tematiserer barndommen som en undertrykkende institusjon. Her utfordres altså ikke bare måten vi tenker om barndom på, eller samtidas flyktningepolitikk. Det som virkelig står på spill, er hvordan vi kan framstille dødsleirene fra andre verdenskrig på en etisk forsvarlig måte. Dét aspektet har vært bemerkelsesverdig lite diskutert i mottakelsen av disse bøkene, skriver Samoilow, tatt i betraktning at vi i over sytti år har diskutert hvorvidt Holocaust kan og bør representeres i kunsten.

–Katastrofen som mangler metaforer, er selv blitt en metafor, skriver Samoilow. Hvilke etiske problemer innebærer det? Ved å reprodusere bilder av Holocaust, setter de to bøkene et likhetstegn mellom nazistenes utryddelse på den ene siden, og flyktningpolitikk og barndom på den andre. Når bildene av Holocaust brukes i nye sammenhenger på denne måten, bærer de med seg assosiasjonene fra krigen, men samtidig oppstår en meningsforskyvning, ifølge Samoilow. De metaforiske bildene har en samfunnskritisk funksjon, som gjør oss bevisste på den undertrykkende konsekvensen av barndomsinstitusjoner eller dehumaniseringen av mindreårige asylsøkere. Av disse to sammenligningene, er det konsentrasjonsleiren som metafor for barndom i Lejren, som er den mest rystende, konkluderer hun. Koblingen mellom Holocaust og flyktningeleiren er tross alt ikke like overraskende. Å sette barndommen ved siden av masseutryddelse er vanskeligere å akseptere, men samtidig er det nettopp sjokket i denne sammenligningen som gjør metaforbruken i Lejren så virkningsfull, og som leder til refleksjon, ifølge Samoilow.

Oppslag fra Lejren av Oscar K og Dorte Karrebæk, Gyldendal. Tatjana Kielland Samoilow påpeker at illustrasjonene av barnas sovesaler i Lejren minner om fotografier av nazistenes dødsleirer, som dette fotoet av fanger fra Buchenwald, tatt i 1945.

Men er det en etisk representasjon? Illustrasjonene i bøkene er estetisk vakre, noe som skaper et spenningsforhold mellom avgrunnen i fotografiene av Holocaust, og den estetiske representasjonen av dem i billedboka. Ifølge Samoilow setter dette leseren i en voyeuristisk posisjon, en titter-rolle som ofte har blitt betraktet som uetisk.

Oppslag fra Dagen vi drømte om av Bjørn Arild Ersland og Lillian Brøgger, Cappelen Damm. Illustrasjonene av jernbaneskinner har blitt ensbetydende med deportasjonene under andre verdenskrig, skriver Tatjana Kielland Samoilow

Men er vi ikke egentlig alle voyeurer, i dagens visuelle offentlighet? spør Samoilow. Vi blir stadig eksponert for bilder av krig, katastrofer og elendighet. Og selv om ryggmargsrefleksen kanskje er å se vekk, inviterer disse bøkene oss til å la blikket hvile på illustrasjonene, og studere bildene mer inngående. I On photography (1977) hevdet Susan Sontag at fotografiene av Holocaust mister sjokk-karakteren sin når vi har sett dem ofte nok. Senere har hun moderert seg, og kommet fram til at fotografiene fortsatt kan sjokkere oss, hvis de blir satt i nye sammenhenger. Og det er nettopp denne sammenstillingen av det grufulle i Holocaust, og det skjønne i barndommen i Lejren, som tilbakefører noe av sjokk-karakteren i bildene av Holocaust, hevder Samoilow.

Slik kan billedbøkene la oss reflektere over undertrykkelse i vår egen samtid, samtidig som de bidrar til å holde den kulturelle hukommelsen om Holocaust og dets ofre ved like.

Litteraturen som rettesnor

Hva så med videoene som florerer på Tik-Tok? Videosnuttene av ungdom som ikler seg rollen som Holocaust-offer, evner helt klart å sjokkere. Men det er ikke lidelsene i seg selv som sjokkerer, så mye som videoenes lettvinte omgang med dem. Kanskje er det fordi at ungdommene stiller seg selv i fokus, der de snakker direkte til oss gjennom kameraet. Kanskje er det fordi lidelsene er alt for store til at de lar seg representeres i en kortvarig filmsnutt. Kanskje er ryggmargsrefleksen vår å la oss sjokkere, idet traumet representeres i et ukjent format, i et nytt og ukjent medium. For hvis språket ikke strekker til, er ikke videoformatet stort bedre. Her er det ikke rom for stillhet, hverken for traumet eller umuligheten i å formidle det. Når den oppvoksende generasjonen ikke kjenner til historien, er det likevel nødvendig å fortelle, også i de mediene der ungdom er. Men da kan vi ikke si oss fornøyde med å bare lære bort historien til barn og unge: Vi er nødt til å snakke med dem om hvordan vi kan minnes Holocaust på etisk vis. Å lese barne- og ungdomsbøker sammen, kan føre oss i riktig retning.

Relaterte innlegg