Hopp til innholdet

Illustrasjoner er ikke til pynt

Det er en økende internasjonal trend at bøker er illustrerte. Dette ble påpekt av juryen for Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomsbøker for 2015. Besøkende på bokmessen i Bologna i april rapporterte det samme. Av 14 nominerte til Nordisk Råds barne- og ungdomspris var 9 bøker illustrerte. Ikke bare bildebøker, men også bøker som tradisjonelt har vært rene tekstbøker får nå illustrasjoner, uavhengig om dette er barnebøker, ungdomsbøker eller bøker for de unge voksne. Er det bare en motesving, eller er det en reell endring i bruk av illustrasjoner?

Vi er omgitt av bildefortellinger fra film, tv og apper, og det er vel naturlig at dette smitter over på litteraturen. Det er allikevel få utgivelser som fullt ut utnytter det potensialet som ligger i samspillet mellom tekst og bilde. Illustrasjonen blir oftest en bekreftelse av teksten, og kan sånn sett påstås å være mest til pynt.

Det er faglitteraturen som lettest utnytter muligheten illustrasjonene gir. Tenk deg at du skal beskrive øyene og grunnene på Hvaler for en som skal gjennom området med båt, og har tenkt å finne havneplass et par netter. Det vil være så å si umulig uten å bruke kart som illustrerer både hvor grunnene er, og som har leia inntegnet. Deretter kan teksten beskrive fordelene ved den ene eller andre leia, eller kvaliteten ved overnattingshavna, uten å måtte gjenta i tekst det kartet viser. At leseren så kan finne egne turer på kartet er en bonus.

Hvorfor gis ikke illustrasjonene rom til å fortelle en tilsvarende selvstendig historie i skjønnlitterære bøker?

Svært mange illustratører gir en litterær tekst en tilleggsdimensjon, utdyper det usagte, legger til humor og skråblikk, eller forsterker en stemning. Illustratøren kan gi figurer og personer gestalt, karakter og følelser. Kvaliteten på denne måten å bruke illustrasjon har vært i kraftig utvikling, og illustratørene jobber i dag ganske fritt i sin tolkning av teksten innenfor denne rammen.

Men kun sjelden blir illustratøren gitt tillit til å skape deler av fortellingen. Heller ikke når forfatteren selv er illustratør, eller omvendt, brytes tradisjonen med at bildene følger teksten. Hierarkiet mellom forfatter og illustratør har alltid gått i forfatterens favør. De illustratørene som også er forfattere; lager de illustrasjonene først, og teksten etterpå, eller følger de malen med å lage teksten først?

Noen illustratører har faktisk laget bøker helt uten tekst, som Kristoffer Kjølbergs Pokalen, som kom ut i år; det er enkelte som prøver å gjøre noe annerledes.

Mari Kanstad Johnsen har i Livredd i syden fra 2013 brukt illustrasjon for å uttrykke sinnstilstander som ikke beskrives med ord.

Livredd i syden 2Livredd i syden 3

Fra Livredd i syden av Mari Kanstad Johnsen, Gyldendal 2013

Hun forteller om pappa og Maja som reiser til Syden. Pappa er kjempestor og trygg, og Maja er bitte liten. Pappa leker seg i vannet, gjør salto og plasker, og Maja kan sitte trygt på skuldrene hans. Men i dyrehagen tar han feil, han er så opptatt av å vise Maja alt det rare, at han ikke ser hvem han leier med seg videre, og leier med seg en ape. Maja blir redd når hun oppdager at hun er alene, og leter etter pappa en stund. Underveis slår hun seg allikevel til ro med at han nok dukker opp igjen. Hun går tilbake til stranda, kjemper seg gjennom køen som var så skummelt ugjennomtrengelig i går, og kjøper seg en is. Og vokser på sine selvstendige handlinger.

Pappa blir kjemperedd når han ikke finner Maja, og leter over alt. Og jo reddere og mer fortvilt han blir, dess mindre blir han. Til slutt er han mindre enn Maja, og det er hun som finner ham, i dukkestørrelse, på stranda. Boken avsluttes med en forsikring: … Så blir de sittende og spise burgere og prate og le, til pappa blir sånn passe stor igjen.

I denne fortellingen beskrives hverken pappas hjelpeløshet eller Majas ro og vekst i tekst, den bare illustreres. Til tross for at det er nettopp dette som er kjernen i fortellingen.

Oya Hovdenak

Foto: Øya av Eli Hovdenak, Cappelen Damm 2014

Det finnes også bøker som har parallelle fortellinger som gir mulighet til å gå ut over teksten. Som Eli Hovdenaks Øya fra 2014. Her er Bertil og Bettina på fisketur og utveksler hverdagsbemerkninger om landskapet de ser, og kommenterer det de opplever, med naiv undring. Men under overflaten er historien en helt annen, der broen de seiler under egentlig er en elefantsnabel, bustegresset på øya er nøkkens hår og der besøket i dryppsteinsgrotten egentlig er en tur gjennom kjempekrokodillens mage. Flere slike hendelser, der vi som lesere ser hele bildet mens Bertil og Bettina bare ser overflaten, gjør at også denne boka kan sies å ha tatt i bruk virkemidler som utnytter potensialet i kombinasjonen illustrasjon og tekst til å skape noe som yter begge kunstformer rettferdighet, og gir leseren en større leseopplevelse.

Både Eli Hovdenak og Mari Kanstad Johnsen er illustratører som har blitt forfattere, og det kan hende det er derfor de får det til. Det krever stor tillit mellom forfatter og illustratør når man skal overlate fortellergrepet til en annen, med en annen profesjon.

Gry Moursund har illustrert Bjørn F. Rørviks tekster i bøkene om Bukkene Bruse. Hun følger Rørviks tekst, men har samtidig lagt til en dimensjon der leseren selv kan finne andre småhistorier blant alle myldrefigurene. Disse historiene er ikke gitt. De involverer et persongalleri fra andre bøker og tegneserier som ikke er skrevet inn i teksten, men som leserne kjenner og kan skape egne fortellinger rundt.

Det er ikke gitt én måte å bruke illustrasjon i bøker; hver fortelling krever sin løsning, og hver illustratør vil lage sin forskjellige løsning på fortellingen.

Både Livredd i Syden, Øya og bøkene om Bukkene Bruse er bildebøker, og det er naturlig at det er der utviklingen skjer først. I bildebøkene er tekst og bilde nært sammenbundet i utgangspunktet, og det er fra bildeboka mange apper har oppstått. Det å eksperimentere med bildeboka er en naturlig utvikling som beriker disse bøkene.

Hva så med de bøkene som tradisjonelt har vært rene tekstbøker, men som nå illustreres? Er det mulig å tenke seg de samme grepene her?

apefjes

Foto: Apefjes av Tor Erling Naas, Cappelen Damm 2011

I serien Apefjes, av Tor Erling Naas og Sigbjørn Lilleeng veksles det mellom tekstkapitler og tegneserie. Det er en veksling som også andre har brukt med hell. Det er derimot ingen som til nå har funnet metoden for å la illustrasjonene fortelle noe selvstendig i en skjønnlitterær tekstbok.

Min bonusdatter nektet å lese illustrerte bøker da hun var barn. Hun begrunnet det med at illustrasjonene ødela hennes egen fantasi og muligheten til å lage egne bilder i hodet. For meg er det en bekreftelse på at illustrasjonene ikke ga noe eget til boka, annet enn pynt.

Kanskje er det ikke mulig? Hvorfor gis disse bøkene da ut med illustrasjoner? Er ikke illustrasjoner uten funksjon en infantilisering av bøkene for de eldre leserne?

Hvis romantekst skal illustreres på en måte som beriker boka utover det å gi leseren noe pent å pause i, må illustratørens status justeres til å bli lik forfatterens. Først da vil det bli mulig å skape noe nytt i samspillet mellom tekst og illustrasjon, som går utover den enkelte teksten og illustrasjonen.

Relaterte innlegg