 Tidligere fagleder for masterstudiet i skrivekunst og formidling, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 8 minutter |
Intervju med Endre Lund Eriksen om refleksjoner rundt det å skrive. Intervjuet springer ut av arbeidet i skrivekunstgruppen i forskningsprosjektet Litteratur, litteraturformidling og kunstopplevelse. Fra tekstidé til publikum via tekst- og formidlingsprosesser 2016-2018.
Hva er kunstnerisk utviklingsarbeid?
Du kom inn i Skrivegruppa med et helt spesielt prosjekt – kan du si litt om bakgrunnen for det?
Jeg hadde et veldig personlig prosjekt basert på egne erfaringer som jeg hadde lyst til å utforske som en del av vårt prosjekt. Uten å gå i detalj kan jeg si at det dreide seg om erfaringer fra egen ungdomstid som jeg hadde lyst til å skrive ut i romanform og også formidle.
Og du hadde en helt spesiell formidlingstanke – fortell.
Jeg ønsket å fortelle en historie som jeg trodde kunne bety noe for andre – ungdommer som var i samme situasjon som jeg selv har vært. Jeg tenkte at historien kunne hjelpe dem til å finne språk for det de opplevde. Da måtte jeg fortelle historien som den var, uten noe fiksjonsfilter. Det er en kraft i det, å fortelle om virkeligheten som den har vært.
Men det oppstod et etisk dilemma for deg?
Ja. Da jeg skulle sjekke opplysninger med andre involverte var de helt imot at jeg skulle gå inn i dette prosjektet. Det viste seg også at våre opplevelser av det jeg så på som nøkkelepisoder var ganske ulike. Vi erindret rett og slett en del konkrete hendelser ulikt. Plutselig sto jeg midt i debatten om virkelighetslitteratur, og jeg måtte ta noen valg. Jeg valgte å legge det bort. Sett utenifra er det lett å tenke at man må få lov å skrive sin historie som man har opplevd den, men da jeg sto i det så det ikke så enkelt ut. Det har noen konsekvenser og kostnader.
De etiske problemstillingene ville fått konsekvenser for formidlingen også?
I begynnelsen skulle det være offentlig, men så kom tanken om å skrive det anonymt i stedet. Den tanken har jeg ikke parkert. Jeg har vært mye på turné i DKS og andre skolesammenhenger, og vi diskuterte også muligheten for at en annen enn meg selv kunne reise ut på turne – det kunne vært befriende å slippe å gjøre formidlinga av dette stoffet kanskje. Men så trakk jeg inn Baksiden i skrivegruppa i stedet, og det er den romanen jeg har formidlet som en del av dette prosjektet. Det har jeg likt å gjøre selv.
Vi jobbet mye med å teste ut ideer – kan du si noe om forskjellene og likhetene når det gjelder å jobbe i et skrivekollektiv og det å jobbe individuelt som forfatter?
Vi ga hverandre skriveoppgaver også, som utløste ideer som man kanskje ikke var klar over at man hadde. Oppgaver der man skal gjøre noe annet enn å arbeide med det man vanligvis sitter med kan starte ting som sender en i andre retninger. Det er deilig å kunne gå inn i og leke seg litt, og kanskje oppdage et nytt territorium. Jeg har satt pris på å være i et fagmiljø der man sitter med to andre kollegaer og diskuterer litteratur og hverandres tekster. Det er bevisstgjørende i forhold til egen metode men også fordi man ser hvordan andre jobber. Anna som jobber med illustrasjoner begynner for eksempel sine historier et annet sted enn meg, og det er lærerikt. Man kan feile og man kan gjøre noe dårlig, men man kan og se at noe annet skjer. Profesjonelle forfattere har mye å lære av hverandre, og det er noe annet enn et skrivekurs. Man er jo på et annet sted arbeidsmessig.
Men hvordan blir forfattere gode lesere av hverandres tekster?
Det som er viktig uansett er at man har respekt for premisset – hva slags tekst dette er, hva forfatteren vil med teksten. Av og til, hvis man jobber med film, kan det i prosesser dukke opp ideer som tar prosjektet i en annen retning. Det er ikke alltid det er så heldig. Det er viktig å prøve å forstå hva prosjektet går utpå og gi tilbakemelding som faktisk hjelper. Det er ingen vits i å lage en thriller ut av noe som egentlig er en personlig historie som må fortelles på en bestemt måte. Man kan lett rote det til hvis man ikke tar premisset i teksten på alvor. Og så er det også en kunst det å ta imot tilbakemeldingene – vite hva man skal lytte til og hva ikke. En ferskere forfatter eller forfatter in spe vil kanskje prøve å følge alle gode råd, men man må ha en balanse.
Du la bort ideen om det biografiske prosjektet og vi fikk i stedet være med i siste fase og lese manus på fjorårets bok, Baksiden. Hvorfor tenkte du at nettopp denne boka ville egne seg til formidling?
Jeg tenkte at dette var interessant fordi det er en bok som er vanskelig å formidle. Boken er en thriller, har mange lag og tar opp store spørsmål som datasikkerhet, terrorisme og overvåkingssamfunnet. Hvordan skulle jeg klare å snakke om denne boka på en måte som skapte interesse og fenget – sånn at publikum fikk noe igjen for det og dessuten fikk lyst til å lese?
Kan du si litt om hvordan du løste dette?
Jeg valgte å filmatisere deler av handlinga når hovedpersonen Katrine blir overvåka. Kjernen i boka tar opp hva det betyr at vi potensielt kan bli utsatt for overvåking i stor skala. Det ville jeg diskutere med ungdommene.
Høsten 2017 og vinteren 2018 testet jeg et opplegg på noen skoleklasser. Jeg hadde månelandingsbilder og leste og forklarte, men jeg snakket nok litt mye, og jeg fortalte for mye av historien, for jeg opplevde at de datt av. Det ble litt langtekkelig. Dette var før jeg hadde laget hele produksjonen – alt jeg hadde var boken og noen bilder. Det fungerte ikke helt, og jeg endret det. I stedet bestemte jeg meg for å lage et opplegg med filmsnutter. Nå blandes opplesning med film, jeg har en film som går: vi overvåker Katrine mens hun opplever seg mer og mer overvåket. Jeg snakker og leser litt over bildene. Da jeg testet det opprinnelige formidlingsopplegget opplevde jeg at jeg avslørte for mye av selve historien. Jeg har landet på et konsept der jeg trekker opp hovedlinjer og slår an tonen. Jeg forteller at boken handler om terror, mormoner, en far på baksiden av månen, og selvfølgelig; overvåkning. Men jeg forteller ikke for mye om hva som skjer – dvs jeg forteller litt, men bare opp til et visst punkt. Så går jeg litt ut av historien og har en faktadel om Snowden og hans avsløringer. Så går jeg tilbake til fiksjonen og avslutter den på et spennende punkt der Katrine er overvåket og tror at noen kommer etter henne. Deretter har jeg en bolk om datasikkerhet – hacking og virus osv.
Hvordan har det fungert?
Det har fungert veldig bra. Jeg har vært på en ukes turné med dette og skal også ut i neste uke, og opplegget har den funksjonen jeg hadde håpet: Ungdomsskoleelevene blir obs på overvåkning og skremt av det, men samtidig interessert i historien.
Ja, hva vil du at elevene skulle få ut av formidlingen?
Dette opplegget er laget for ungdomstrinnet, gjerne 9. klasse. Jeg ville gi dem en bevissthet rundt hva slags overvåkning som er mulig i dag og en reflekjon i forhold til det. Jeg ville også bevisstgjøre dem når det gjelder datasikkerhet. Jeg håper selvfølgelig de blir interesserte i historien og ønsker å lese boka. Jeg synes engasjementet jeg har blitt møtt med vitner om at denne formidlingen fungerer mye bedre enn når jeg bare står med boka og leser.
Kan det ha noe å gjøre med at filmen er et medium de kjenner godt? De har kanskje større kompetanse som filmpublikum enn som lesere?
Ja, kanskje. Pluss variasjonen i forestillinga. Det er tungt å høre på noen som bare leser. I tillegg til filmsnutter viser jeg bilder – jeg har slides fra månen og bilder som illustrerer overvåkning på ulike måter – som kameraet gjemt i bamser og røykvarslere. Det krever kanskje ikke fullt så mye av tilhøreren når det er så mye variasjon.
Hva med den kunstneriske opplevelsen?
For meg er det viktig at formidlingen er en kunstnerisk opplevelse i seg sjøl. Derfor vektlegger jeg veldig lesingen. Jeg er bevisst hvordan jeg formilder teksten, lager ulike stemmer, bygger opp stemningen mens jeg leser.
Så må man huske på at man kommer til ulike rom når man er og formidler. Noen ganger skal jeg til en kinosal eller auditorium, der jeg har kontroll over lys og lyd, andre ganger et klasserom med teknisk viss vass eller en tavle jeg må koble meg til. Jeg skal også til bittesmå plasser der det bare er seks elever i rommet. Jeg må ta det jeg får.
Hvordan møter du rommet da?
Når jeg kommer inn i et rom hilser jeg på klassen, kobler meg på, og så introduserer meg selv eller får læreren til å gjøre det. På den måten skapes det en ramme. Nå som skjerm er en del av formidlinga sørger jeg for at folk flytter seg så alle ser godt. Kan lyset slukkes så er det bedre – da er det noen koder de tar med en gang – det blir ro og stille.
I dine øyne – hva kjennetegner en god formidler?
Man må ta publikum på alvor og innrette seg etter deres modenhetsnivå og prøve å nå dem der de er, prøve å være hipp og kul er det dummeste man gjør når man er 41 år.
Det gjelder å ha og vise respekt for de du snakker til, og er det små barn skal man ha respekt for deres undring og spørsmål. Jeg vil være i deres øyehøyde og snakke til dem som om de var voksne, men med enklere ord så klart. Og uten at de må ta voksenansvar.
Du har lang erfaring som formidler – har du endret noe underveis?
Jeg har lært hvordan man skal bygge opp en time, og takle utfordringer som kan oppstå, jeg føler alltid at jeg kan trekke fram Pitbull Terje og lese det første utdraget og det kan jeg formidle og få bra respons på det. Det er noe der som fortsatt funker. Det handler om opplesning og en tekst som treffer publikum og blir formidla på en måte som blir levende.
Så pleier jeg å ha med litt ulike opplegg som kan fungere for ulike målgrupper, det er fint å kunne dra fram noen bøker som passer. Det handler om at man må ha en plan og en struktur og oppbygging som er planlagt og gjennomtenkt og har en dramaturgi. Hva slags utdrag skal jeg lese, hvordan skal jeg bygge det opp. Det har jeg tenkt igjennom på forhånd. På en måte kan dramaturgien i et godt formidlingsopplegg sammenliknes med filmdramaturgi – jeg forteller opp mot en spenningstopp – et viktig punkt i historien. Men jeg slutter gjerne med en cliffhanger. Så synes jeg at jeg må gi noe positivt på slutten, noe som gir håp. Det bør barne- og ungdomslitteratur gjøre, mener jeg.
Er det noe du mener en formidler ikke bør gjøre?
Ikke gjør narr av eller le av et rart spørsmål eller noen som dummer seg ut. Aldri ta for gitt at de har forhåndskunnskaper om deg eller dine bøker eller om å skrive. Lytt til den kompetansen de har, prøv å forstå hvor de er. For de minste er det et mysterium at man kan lage en bok – fysisk.
Jeg er heller ikke så glad i lærere som drar ned hender eller prøver å styre de som er ivrige, da stanser de engasjementet som altså ikke får utløp. Man kan heller få stille spørsmålene sine. Det er viktig at alle får bidra med sitt.
I skrivegruppa ble etiske problemstillinger et tilbakevennende tema. Mange av oss skriver om alvorlige ting. I hvilken grad har vi forfattere ansvar for de prosessene vi setter i gang med et forfatterbesøk?
Man har et ansvar med det man uttrykker, man sprer eller åpner opp i noe, man kan sette i gang prosesser som man ikke vet hvor går. Jeg har ikke noe opplegg som jeg legger igjen til læreren for hvordan de skal snakke om det i etterkant. Etterarbeidet er boka jeg legger igjen – det er en helhetlig historie der jeg tror at det man setter i gang får en avslutning. De utdragene jeg leser fra Pitbullterje handler mobbing og har et direkte språk som voksne kan oppfatte som mobbing. Men leser man boka ser man at selv om Jim i begynnelsen omtaler Terje som et fleskeberg så endrer det seg etter hvert som de blir venner, og han omtaler ham mer som en person. Jeg tror leseren også vil gå igjennom den forandringen som Jim gjør. Jeg slutter aldri med et åpent sår.
