Kan fagbøker kurere fake news?

Det er sant at det er barn som er framtida – men hvilken framtid får vi når barn ikke vet hva som er sant og hva som er fake news?

Fake news, ekkokammer – og sakprosa

I ei tid hvor de fleste av oss finner fram til informasjon på internett, hvor informasjon florerer uten redaksjonelt ansvar eller kildebruk, er det vanskeligere å skille mellom pålitelig og upålitelig kunnskap. Det er bare å vise til Innovasjon Norges pr-stunt om Sommarøy som tidsfri sone – som var hovedsak på forsiden av Aftenposten Junior nylig, i tillegg til hos en rekke andre medier. I siste nummer av tidsskriftet Sakprosa, vender redaktørene Anders Johansen og Nina Goga blikket mot sakprosa skrevet for barn og ungdom – en sjanger de mener kan være med på å utruste målgruppa for å håndtere informasjonsstrømmen på internett, og motvirke at framtidige borgere tyr til forenklede konspirasjonsteorier.

Redaktørene begrunner fokuset på målgruppa med at barn og ungdom er særlig dårlig rustet til å møte og vurdere informasjon på nett, samtidig som de i stor grad er digitalt til stede og i liten grad får nyheter via tradisjonelle medier.  Det er et naturlig utgangspunkt for nummeret, selv om det er verdt å bemerke at det er den eldste generasjonen som kommer dårligst ut i undersøkelser av hvem som deler fake news på nett. Når redaktørene løfter fram sakprosa for de yngste leserne, er det også fordi de etterlyser forskning på feltet – på tross av at det her utgis original og prisbelønt litteratur. Nina Goga foreslår da også sakprosaens nærhet til den «utdaterte» didaktiske barnelitteraturen som årsak til at sjangeren har vært holdt på en armlengdes avstand fra litteraturforskere, og bidrar selv med forslag til et analyseverktøy i artikkelen «Hvordan kan vi analysere sakprosa for barn og unge?».

Nina Goga, Kristan Krogh-Sørensen og Hilde Dybvik
Nina Goga, Kristan Krogh-Sørensen og Hilde Dybvik i samtala under lanseringen av Sakprosa 18. juni

Å bryte tabuer

Det er imidlertid ikke bare spredning av fake news som er et demokratisk problem – men også når kunnskap holdes tilbake. Når det kommer til barn og ungdom, er emner som anses som vanskelige eller upassende for målgruppa, særlig utsatt.

Når såkalt tabubelagte emner først framstilles, er det interessant å undersøke hvordan det gjøres, eller hvilke strategier forfatterne tyr til. Kan disse være med på å dempe et brudd med tabu, eller minimere kontrovers? I artikkelen Hvordan lages barn? Bildebøker for barn om hvordan barn blir til undersøker Eva Maagerø og Anne Marie Øines fortellingen som strategi for å formidle svangerskap til yngre lesere. Ved å analysere fire billedbøker som spenner fra 1970-tallet og fram til i dag, kommer de fram til at det tilsynelatende er lettere å ta opp vanskelige emner som seksualitet i verbaltekst enn gjennom illustrasjoner. Deres undersøkelse av fortellingsstrukturen, og særlig personer leseren følger og kan identifisere seg med gjennom handlingsforløpet, viser også at de mest eksplisitte fremstillingene av befruktning og samleiet, er de som i minst grad benytter seg av en tydelig fortellingsstruktur.

Artikkelforfatterne er interesserte i fortellingen, og viser til at sakprosa for barn tar i bruk de samme virkemidlene som skjønnlitteraturen. Sjøl om det er faktabasert kunnskap som skal formidles, er fortellinga altså en godt egna strategi i møte med yngre lesere. Maagerø og Øines påpeker at barn er fortrolige med fortellinger, og at fortellingsformen er en grunnleggende måte å tenke på. Det kan imidlertid bli problematisk om virkemidlene gir leseren grunn til å tro at innholdet i ei sakprosabok er oppdikta.

Kristin Ørjasæter
Kristin Ørjasæter under lanseringen av Sakprosa

Kan sakprosa redde sannheten?

Det er nettopp skillet mellom hva som er sant, og hva som er oppdikta, som står i sentrum av nummeret. I introduksjonen tegner redaktørene opp et bilde av en – om enn noe overdrevet – samtid, hvor sannhet er subjektiv og det er å regne for et «autoritært overgrep» å si at noen tar feil: det «eneste rimelig respektfulle man nå kan foreta seg, er å akseptere at andre gi uttrykk for sitt eget syn på tingene – alle ut fra seg selv, og forbi hverandre». Språket står i sentrum når sannheten settes på prøve. Selv om de fleste nok forbinder fake news med ytre høyre, påpeker redaktørene at ideen om at all sannhet er subjektiv stammer fra humanistiske miljøer, som tradisjonelt har befunnet seg på venstresida.

Her sikter nok redaktørene til postmodernismen, en teoretisk retning fra 1970- og 80-tallet, hvor navn som Lyotard, Derrida, Baudrillard og Jameson står sentralt. Etter Trumps presidentskap og framveksten av fake news, har postmodernismen blitt stilt ansvarlig for sannhetens undergang. Om kritikken treffer eller ikke, er imidlertid en annen sak. Forsvarere av postmodernismen peker på at den utvikla et begrepsapparat for å sette ord på endringene postmoderne tenkere så allerede i sin samtid. I etterkant av verdenskrigene, kolonitidas fall, og framveksten av feministisk og post-kolonial tenking, fikk også marginaliserte mennesker en stemme. Da er kanskje ikke postmodernistenes beskrivelser av en verden som ikke lenger hadde en tydelig og objektiv sannhet som alle kan slutte opp om, men som heller var åpen for tolking, fullt så oppsiktsvekkende.

Selv om virkeligheten i postmodernistenes arv regnes for å være språklig konstituert, konkluderer Goga og Johansen med at vi alltid må holde fast på ideen om en potensiell sannhet som vi bestandig må strebe etter. Hvis ikke blir all debatt meningsløs. De forsvarer også språket, som har blitt anklaget for å skape avstand mellom oss og de virkelige objektene språket forteller om. I stedet foreslår de å se på språket som en ressurs: det de kaller å skrive fram virkeligheten, eller å skrive seg inn på den.

Trua på språket kommer til syne i alle artiklene i dette nummeret, som når Jonas Bakken analyserer miljødialoger i Jenny Jordahl og Ole Mathismoens tegneserie Grønne greier. Bakken finner at den dialogiske fortellingen, heller enn enveis belæring, er bedre egnet til å formidle en kompleks virkelighetsforståelse. Og nettopp det er sakprosaens rolle, slik redaktørene betrakter den som en motpol til usannheter og usikkerhet i en digital verden. Sakprosaens mål skal nemlig ikke være å kun formidle fakta, men også å ruste unge lesere til å akseptere usikkerhet og uenighet, uten å ty til forenklede forestillinger.