Kan lesing forandre liv?

Bokreoler

Hva skal barnelitteraturen være, og hva skal den gjøre? Det er slett ikke nye spørsmål. Barnelitteraturen har ofte blitt dradd mellom å være et estetisk uttrykk eller verktøy for dannelse av framtidas samfunnsaktører. De siste årene har flere tilnærmingsmåter sluppet til, slik at forskningen på feltet vier interesse for begge aspekter. Da Norsk barnebokinstitutt inviterte til et digitalt forskningsseminar tidligere i høst, ble ulike former for litterære dannelsesprosesser stilt i fokus, i forbindelse med forskningsprosjektet Barnelitterære dannelsesprosesser.

Kan lesing forandre liv?

Har du noen gang lest ei bok du aldri har glemt? En leseropplevelse du kanskje husker som boka som endra livet ditt? Vi har lett for å avfeie slike uttalelser som naive, men det er nettopp disse leseropplevelsene Thor Magnus Tangerås ved Høyskolen i Kristiania er interessert i. I sin doktorgradsavhandling har han intervjuet tjue lesere om deres livsendrende lesererfaringer. Intervjuene har resultert i en teori over ni ulike måter lesing av skjønnlitteratur kan skape endring i leserens liv på, presentert i foredraget «Livsendrende leseopplevelser».

– Litteratur og kunst er kilder til viten, like mye som vitenskapen selv, sier Tangerås.

For det er kanskje ikke så naivt å hevde at ei bok kan endre livet vårt. Nevrovitenskapelig forskning har vist at den emosjonelle hjernen i liten grad skiller mellom forestilte og faktisk oppfattede erfaringer, slik at en leseropplevelse kan oppleves like sterkt som virkelige hendelser. Det er denne følelsen leserne han har intervjuet sitter igjen med. Noen har lest Unge Werthers lidelser, eller dikt av Inger Hagerup og John Keats. Noen har opplevd at litteraturen hjalp dem ut av en depresjon, eller lot de forstå seg selv og sine nærmeste. Tangerås peker på at denne typen lesning ofte finner sted i en livskrise, som når leseren er stilt overfor en identitetskrise eller et stort tap, der leseropplevelsen virker så sterkt at den fører til en forandring hos leseren. Når vi snakker om hva litteraturen skal gjøre, snakker vi ofte om hvordan den skal danne samfunnsborgere. Kanskje, viser Tangerås oss, kan den også forandre livene våre?

Også Monica Mitchell ved Universitetet i Stavanger tok for seg selve lesemøtet i sitt foredrag. I sin avhandling har hun undersøkt det møtet som oppstår når store barn formidler litteratur til mindre barn. Ifølge Mitchell ligger ikke verdien av lesemøtet i barnas opplevelse av boka alene, men i selve møtet mellom de to. Og det er der, i lesemøtet, at tenåringen og barnets forståelse av litteraturen kommer til syne. I sin studie av lesemøter med tiendeklassinger og førsteklassinger har hun kommet fram til at formidlingen åpner for forståelse, innlevelse og deltakelse hos barna, der begge parter involverer seg i lesningen. De blir aktive lesere sammen, som peker, poengterer, utbroderer og involverer seg i fortellingen. Et slikt lesemøte er med på å utvikle den litterære kompetansen hos både store og små, sier Mitchell.

De ekle dyrene har også en stemme

Det er imidlertid ikke bare i skjønnlitteraturen at dannelsesidealer kommer til syne. Sakprosa for barn har blitt viet mer interesse både hos kritikere og forskere de siste årene, hvor den har fått større kunstnerisk anerkjennelse. Og sakprosaen kan formidle konkret kunnskap så vel som demokratisk dannelse, sier Anna Karlskov Skyggebjerg ved Universitetet i Aarhus. Hun har undersøkt dannelsespotensialet i en rekke faktabøker, som tar for seg naturvitenskapelige emner samtidig som de eksperimenterer med sjangernormer.

Barnelitteraturen har en lang tradisjon for å gi stemme til smådyrene, som små lesere gjerne kan identifisere seg med. Skyggebjerg har undersøkt økopoesien, der også de rare og ekle krypene blir gitt en stemme, samtidig som maktforholdet mellom mennesker og dyr blir utfordret. Her er for eksempel jorda billenes planet, og ikke menneskets. Det er kanskje ikke så rart, all den tid annethvert insekt på jorda nettopp er en liten bille. Perspektivet i de eksemplene Skyggebjerg trekker fram veksler mellom menneske og dyr, og lesningen legger opp til en naturfascinasjon som kan hjelpe barn til å utvikle et økologisk medborgerskap. Disse tekstene oppfordrer barn til å forestille seg livet til dyrene de møter, enten det er et sølvkre eller en bille. Det er en øvelse i innlevelse, men også en oppfordring til å vise respekt for dyrenes omstendigheter og liv, konkluderer hun.

Hårete voksne i barneboka

Mens sakprosaen inkluderer ekle småkryp i sine skildringer, viser Vanessa Joosen oss at barnelitteraturen også er full av ekle voksne. Eller hårete voksne, mer spesifikt. Hun deltok på seminaret via Zoom fra Universitetet i Antwerpen, og holdt et foredrag om hår i barnebøker. Økende hårvekst er selvfølgelig del av aldringsprosessen. Derfor ble Joosen overrasket over å legge merke til at en rekke barnebøker kommenterer de voksnes kroppshår, og markerer det som ekkelt: gjerne i form av illustrasjoner av hår som tyter ut av ører og neser. Hun viser hvordan noe så naturlig blir brukt til å kontrastere forskjellen mellom barn og voksne, gjennom en rekke hårete og hårløse motiver. For å forklare denne tendensen, har hun reflektert over konvensjoner i barnelitteraturen, der barndommen blir konstruert av voksne, og barn defineres gjennom kontraster til de voksne, ofte på ambivalent vis. Joosen pekte på et tankekors: Samtidig som den voksne framstilles som voksen gjennom sin ekle hårvekst, inngår de samme tekstene i en kultur der det hårløse og barnlig glatte framstår som attråverdig.

Seminaret bød på ulike innganger til hva litteraturen kan gjøre, der dannelsesprosesser på samfunns- og individnivå kom til syne. De neste to årene vil forestillingene våre om hva barnelitteraturen skal være og gjøre, bli utforsket videre, gjennom både vitenskapelig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid i forskningsprosjektet Barnelitterære dannelsesprosesser.

Relaterte innlegg