Hopp til innholdet

Kan litteraturen påvirke (klima)politikken?

Illustrasjon: Siv Evenmo «GMO», 2017, trykket i Bøygen 3/17

I litteraturtidsskriftet Bøygens nyeste nummer «Økokritikk» (3/17) stilles dette spørsmålet til fire aktuelle forfattere: Morten Øen, Runa Fjellanger, Thure Erik Lund og Maria Dorothea Schrattenholz. De har svært ulike svar på spørsmålet, og diskusjonen om (klima)politikkens plass i litteraturen og litteraturens plass i (klima)politikken er stadig like aktuell. Freddy Fjellheim, leder for forfatternes klimaaksjon, er også å finne i «Økokritikk»-nummeret til Bøygen, i tillegg til barnelitteraturforskeren Nina Goga og mange flere.

Om økokritikk

Aftenposten kunne melde på forsiden av avisen mandag 16. oktober 2017 at «Klimakrisen inntar litteraturen». Men økokritikken har eksistert en god del lenger enn siden forrige mandag. Litterær økokritikk kan defineres som studie av hvordan litteraturen tematiserer natur, miljø og mennesket i naturen. Særlig i barnelitteraturen har natur og klima hatt en sentral plass lenge, og mange barnelitterære forfattere tar opp klimaspørsmål og temaer som omhandler barns forhold til naturen. I ungdomslitteraturen har dystopien eksistert som en etablert sjanger i lang tid, og denne sjangeren er kanskje spesielt aktuell i sammenheng med klimakrisen og «mennesket mot naturen»-tematikken.

Suzanne Collins’ Hunger Games er et av eksemplene på dystopiske ungdomsromaner som har hatt stor suksess.

Nina Goga, professor ved Høgskulen på Vestlandet, er en av dem som har satt økokritisk forskning på den barnelitterære dagsordenen her i Norge. Hun er ansvarlig for forskningsprosjektet Nature in Children´s Literature (NaChiLit) ved Høgskulen på Vestlandet. Målet for dette prosjektet er å kartlegge hvordan naturen fremstilles i barne- og ungdomslitteraturen, samt undersøke språket barn og unge har til rådighet for å uttrykke seg om natur og klima. Litteratur som utforsker (visuelt og verbalt) hvordan vi snakker om natur kan være med på å utvide registeret i språket, noe som igjen vil ha stor betydning for barn og unges holdninger til natur og klima.

Barne- og ungdomslitteraturen er med på å forme barn og unges tanker om omgivelsene de lever i, og miljøet de er en del av. Men denne litteraturen kan også inneholde et uttrykk for bekymring angående de ødeleggelsene menneskene påfører naturen. Dystopiske ungdomsbøker er et godt eksempel på dette. Spørsmålet er om disse bøkene gjør bekymringen og katastrofen til underholdning, eller om de er med på å øke bevisstheten og tilby et språk barn og unge kan bruke til å snakke om utfordringene.

Illustrasjon: Siv Evenmo «Spis den uønskede østersen!», 2017, trykket i Bøygen 3/17

Litteraturen som utfordrer av etablerte språklige koder

Nina Goga har bidratt med svar på noen av mine spørsmål om økokritikk, blant annet «forfatterspørsmålet» fra bøygen.

–Hva betyr økokritikk for deg?

I mine øyne innebærer et økokritisk perspektiv på litteratur å rette oppmerksomheten mot litteraturens fremstilling av de fysiske omgivelsene, av forholdet mellom mennesker og andre livsformer og å undersøke hvorvidt fremstillingsmåtene innebærer en antroposentrisk eller en økosentrisk (hvorvidt mennesket eller naturen oppleves som midtpunkt, min kommentar) holdning til dette og i hvilken grad fremstillingen feirer eller problematiserer de fysiske omgivelsene eller forholdet mellom mennesker og andre livsformer.

–Har økokritikken ulike roller/betydninger i barnelitteraturen og «voksen»litteraturen?

Jeg vet ikke om økokritikken har andre roller, det er vel også avhengig av hvordan man forstår økokritikk, men jeg vil tro måten litteraturen fremstiller natur på kan være ulikt utfra hvem som er bøkenes primærlesere. F.eks. vil jeg tro at det er en sterkere tendens eller hyppigere forekomst av pastoraler og idyller i barnelitteraturen enn i annen litteratur, og jeg tror kanskje også at relasjonen mellom mennesker og andre dyr kan være framstilt forskjellig i barnelitteratur og annen litteratur.

–Har du lyst til å si noe mer om Nature in Children’s Literature-prosjektet?

Jeg vil bare kort si at dette er et prosjekt som sikter mot å undersøke hvordan natur er verbalt og visuelt representert i barne- og ungdomslitteratur. Prosjektet er bredt orientert i det teoretiske feltet og dekker studier av hvordan idyller, pastoraler, dyr, hybridvesener, planter og kommunikasjon mellom ulike arter, og etikk opptrer i barne- og ungdomslitteraturen.

–Kan litteraturen forandre (klima)politikken?

Jeg tror ikke litteraturen ene og alene kan forandre noe, men jeg tror litteraturen kan vise frem andre måter å formulere seg om klima, miljø, artsmangfold osv på enn det politikerne, men også naturfagene, kan. Jeg tror også at økt oppmerksomhet mot hvordan litteraturen har skapt sterke, kanskje fastlåste, forestillinger om det vakre og verneverdige på, på bekostning av ulike arter og områder rundt om i verden, kan være hensiktsmessig. Hvis litteraturen selv utfordrer etablerte språklige bilder og tankefigurer, kan vi kanskje finne et språk for å endre og åpne oss for nødvendige forandringer som vil gjøre verden til et sted å leve for andre livsformer enn bare mennesker.

Illustrasjon: Siv Evenmo, «ekorren i sitt nötparadis», 2017, trykket i Bøygen 3/17

Antroposentrisk versus økosentrisk verdenssyn

Kristin Ørjasæter og Øystein Espe Bae fra Norsk barnebokinstitutt er også involvert i NaChiLit-prosjektet. Ørjasæter forsker på jungelen som diskurs, og veien fra «wilderness» via «mediering» til «rewilding».«Rewilding» er et konsept som først og fremst brukes til å beskrive naturforandringer, der naturen «slår tilbake». Men Ørjasæter bruker begrepet til å diskutere hvordan den medierte jungel-diskursen blir benyttet som et argument for behovet for «rewilding» av mennesket. Med utgangspunkt i  Arne Svingens Svart Elfenben og Tormod Haugens Skriket fra jungelen, studerer hun hvordan de medierte forestillingene om jungelen kommer til uttrykk i ungdomsromanen.

Ørjasæter nevner også Rosalind Williams’ studie av den begynnende «antroposentriske» holdningen mot slutten av 1800-tallet. Forfattere som Jules Verne, William Morris og Robert Louis Stevenson benyttet seg av «romanse»-sjangeren for å rette bevisstheten mot forandringene i forholdet mellom menneskesamfunnet og naturen. Tidligere hadde menneskene opplevd seg selv som underlagt naturens krefter. Men etterhvert som menneskene fikk (bokstavelig talt) kartlagt naturen, skjedde et skift til en antroposentrisk holdning hvor mennesket er i sentrum, og naturen var underlagt menneskets sivilisasjon og kultur.

Med dette som grunnlag påpeker Ørjasæter hvordan økokritikken har eksistert lengre enn man kanskje skulle tro. Forfatterne som på slutten av 1800-tallet brukte romansen, eller «adventure»-sjangeren for å utforske menneskets grenser, utfordret den antroposentriske holdninger. Romanse-helten er ikke fullt så uovervinnelig som en «superhelt», siden han gjerne ser seg nødt til å lyde naturens krefter. Nettopp derfor kan «adventure»-sjangeren, eller romansen, gjenspeile den betenkningen, eller bekymringen, som finnes i samfunnet om hvordan mennesker behandler naturen.

I Lene Kaaberbøls Vildheks møter vi Clara som har et helt spesielt forhold til en svart katt, Alvilda 2010

Øystein Espe Bae forsker på forholdet mellom dyr og mennesker i litteraturen, mer spesifikt Lene Kaaberbøls bok Vildheks. Han sier at økokritikken gir en mulighet for litteraturforskning med et nytt utgangspunkt, nemlig en litteraturforskning hvor mennesket ikke er i sentrum. Det antroposentriske synet blir i økokritikken nettopp utfordret av en mer økosentrisk holdning. Bae mener også at barnelitteraturen også er hakket mer «fremoverlent» når det kommer til spørsmål om klima og natur. Barn er gjerne opptatt av dyreetikk og naturvern, og det er viktig at disse temaene tas opp for den oppvoksende generasjonen.

Også i de nye læreplanene kommer denne klimainteressen til syne. I planene for blant annet naturfag og samfunnsfag står både miljøspørsmål og bærekraftig utvikling sentralt. Med dette i tankene er det interessant å forske på hvordan litteraturen barn og unge møter kan være med på å forme deres forhold til naturen rundt dem.

Det har siden Rousseaus Emile (1762) vært en tradisjon for å gi barn i litteraturen rollen som «naturbarn». Barn blir gjerne beskrevet som mer «naturlige», og med en spesiell kontakt med dyrene og naturen rundt seg. Gunilla Halldén har pekt på at dette står spesielt sentralt i Norden, og litterære skikkelser som Ronja Røverdatter og Tonje Glimmerdal er gode eksempler på dette. Se for eksempel Hege Langrustens masteroppgave fra 2014. Men også i barnebøker utenfor Norden er barnets frie lek i naturen fremtredende. Naturen fungerer som en «oppdrager» og barnets relasjon til naturen gjør det bedre rustet til å takle utfordringer i livet. Økokritisk perspektiv retter fokuset bort fra de menneskelige karakterene, og heller se dem i sammenheng med naturen og dyreriket.

Illustrasjon: Siv Evenmo «Stillehavsøy», 2017, trykket i Bøygen 3/17

Når det gjelder spørsmålet om litteraturen kan forandre (klima)politikken, har både Bae og Ørjasæter egne synspunkter. Bae sier at det er vanskelig å se forandringen i et vitenskapelig perspektiv, da resultatene ikke vil være etterprøvbare. Men han tror likefullt på premisset. Det intellektuelle og følelsesmessige i litteraturen kan være med på å snu den (klima)politiske båten. Ørjasæter på sin side er usikker på om litteraturen kan påvirke politikerne direkte, men den kan derimot påvirke folkemeninger. Hun understreker også at det ikke er litteraturen som «finner opp problemene», men at forfattere finner sjangre og uttrykksformer som aktualiserer problemene for leseren (som for eksempel romansen og dystopien).

Til slutt

Litteraturen har den egenskapen at den henvender seg til enkeltmenneskene. Nettopp disse enkeltmenneskene er viktige å nå frem til hvis man skal kunne påvirke klimasituasjonen og miljøpolitikken. Når det kommer til klima og miljø er det vanskelig å belage seg på at politikerne gjør «alt». Det kan være vel så virksomt å bygge nye holdninger og vaner på individnivå. Og det er her litteraturen kan spille en viktig rolle. Undertegnede er optimistisk på litteraturens vegne når det gjelder dens mulighet til å påvirke (klima)politikken – ved å gå via de lesende individene, og særlig da den oppvoksende generasjonen.

Relaterte innlegg