KI-skapt litteratur gjør forfatteren enda viktigere

Etter at chat-boten ChatGPT ble allemannseie i slutten av november 2002, har skoler, universiteter, medier og kulturfeltet – i tillegg til folk flest – blitt oppmerksomme på hva kunstig intelligens egentlig kan bidra med. Parallelt med kreativ utforsking og hjelp i hverdagen, har vi møtt på utfordringer rundt plagiat i skolene, opphavsrett, og ikke minst redselen blant folk som jobber med å skape tekst (i utvidet forstand) for å bli erstattet.

Men maskinlæring er ikke noe nytt. Datamaskinen har vært en god sjakkpartner i flere år, og bildegenereringstjenester som f.eks. Artbreeder har allerede eksistert en stund. Mange bruker kanskje også rettskrivingsprogrammer som gjetter hva du egentlig prøvde å skrive, eller søketjenester som foreslår hvordan du skal fullføre setningen med spørsmålet ditt? Da det på tampen av 2022 og utover våren 2023, ble lansert KI-skapte barnebøker, gikk det av en varsellampe for mange. Hva vil muligheten for å produsere (barne-)litteratur gjøre med litteraturfeltet? Og er denne utviklingen en trussel for mennesker som skriver litteratur?

KI som språkgenerator

Anders Malthe-Sørenssen er professor ved Center for Computing in Science Education, det matematisk-naturvitenskaplige fakultet på fysisk institutt ved Universitetet i Oslo. Han forsker på kunstig intelligens, maskinlæring og anvendelse. Han forteller at «kunstig intelligens er en samlebetegnelse på teknologier som på forskjellig vis gjenskaper elementer av intelligens hos mennesker. Men den siste tiden har KI blitt mer ensbetydende med systemer som lærer å se mønstre i data uten at vi behøver å fortelle den reglene på forhånd. Altså systemer som selv finner ut av reglene.» Disse generative modellene, eller skapende modellene (som ChatGPT fra OpenAI, eller bildeskapingsmodellen Midjourney) kan kun gjenskape elementer av menneskelig «intelligens», ikke skape noe helt fra bunnen av.

Språkgenereringsmodellene fungerer ved å finne mønstre i språket vårt, og bruke det til å skape ny tekst. De tar utgangspunkt i en tekst, og finner en sannsynlig fortsettelse på teksten. «Ved å studere enorme mengder med tekst har disse modellene både funnet frem til hvordan språket henger sammen, og de har også fått innsikt i verden vi lever i og hvordan vi tenker – fordi dette er beskrevet gjennom tekstene. Jeg tror vi alle har blitt overrasket over hvor gode disse modellene har blitt de siste årene», sier Malthe-Sørenssen.

Jeg har selv brukt ChatGPT til å skisse både nyttårstale og mail til foresatte på ungdomsskolen om at skolen oppfordrer til samtale i hjemmet om bruk av plagiat-KI til tekstproduksjon – i begge tilfeller med KI-middelet som en del av målet. Jeg har også forsøkt å bruke verktøyet til research i andre skriveprosjekter. Men det er kanskje verdt å merke seg, som Malthe-Sørenssen påpeker, at språkgenereringsverktøyene kun kan gjenskape elementer av intelligens hos mennesker. Det som produseres, produseres med utgangspunkt av tekster som finnes fra før, og et mønster for hva som er mest sannsynlig.

På UiO jobbes det både med grunnleggende forskning på kunstig intelligens, og med anvendelse av metoder fra kunstig intelligens inn i de forskjellige fagene. Malthe-Sørenssen forteller at han «jobber med både å studere hvordan KI-modeller lærer for bedre å forstå hvordan mennesker lærer og hvordan hjernen fungerer, og jeg bruker KI som en metode til å utvikle nye, supersterke materialer. Dessuten lurer jeg på hvordan KI ‘forstår’, dvs bygger representasjoner, for mitt fagområde – fysikk.»

KI som sparringspartner

En forfatter som har brukt KI produktivt i sin egen tekstproduksjon er Håkon Øvreås. Øvreås er barnebokforfatter og poet og debuterte med diktsamlingen Avstanden mellom hus i 2008. Han har bl.a skrevet serien om Brune, Svartle og Blåse. For Brune ble han tildelt NBUs debutantpris «Trollkrittet», og sammen med illustratør Øyvind Torseter mottok han også Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for boka, som er utgitt i 30 land.

«En periode skrev jeg en liten historie hver morgen og ba ChatGPT om å gi meg den første setningen», forteller han. «Jeg har lekt meg en del med ChatGPT og funnet ut at den er fin til å diskutere med hvis jeg får en halvferdig idé. Oftest må jeg ha et utgangspunkt, for jeg opplever ikke at den kommer med gode idéer selv. Jeg må også føle et eierskap til ideen for å klare å jobbe med den. Men som diskusjonspartner er den strålende: både rask, velvillig og den tar alle referanser.»

Øvreås forteller også at ChatGPT er rask til å foreslå måter å disponere stoffet på. «Jeg pleier ikke å disponere før jeg skriver, men har brukt den underveis i skrivingen. Er det scener jeg har slitt med, spør jeg gjerne den om hjelp. Men da er det viktig å huske at maskinen bare gir et svar som er sannsynlig, og kanskje ikke svarer på det jeg spør om i det hele tatt. Den virker av og til som en belest onkel som har blitt dement og svarer i hytt og pine.»

Selv har jeg hatt lignende opplevelser, selv om jeg kanskje ikke har brukt ChatGPT nok til å lære meg hva slags spørsmål det lønner seg å stille. «Gi meg ti omskrivinger av dette avsnittet, vær så snill» gir ti varianter av samme avsnitt med flere og flere adjektiv. Mens «Jeg leter etter et ord jeg ikke kommer på, det er et verb, det har tre stavelser og jeg tror det rimer med (sett inn ord her), kan du hjelpe meg vær så snill» ofte kan gi gode forslag. Og ja, jeg er en av dem som alltid skriver «vær så snill». Jeg håper det blir husket den dagen robotene tar over verden.

Men, kan robotene (KI, foreløpig) ta over barnelitteraturen?

«Jeg ser at mange er redde for at kunstig intelligens skal ta over forfatteryrket,» sier Øvreås. «Andre er kanskje ikke så redde, men er raske med å avvise ChatGPT, fordi de har prøvd den én gang og ikke ble imponert. Jeg tror alt bunner i en misforståelse som springer ut av ordene ‘kunstig intelligens’, for det er jo ingen intelligens der. Det er en maskin som har lest vanvittig mye tekst, og som gir et sannsynlig svar på spørsmålene man stiller. Hvis man kalte det for en ‘sannsynlighetsgenerator’, tror jeg ikke mange ville vært like redde. Kanskje ville man ikke avvist den som hjelpemiddel heller, men forstått at man måtte jobbe sammen med maskinen for å få gode svar.»

KI som formidler

Øystein Espe Bae er litteraturformidler, og fagleder for nettstudiet i samtidslitteratur ved Norsk barnebokinstitutt. Han mener at «barnelitterære kunstnarar av ulike typar kan få mykje ut av verktøy som baserer seg på KI, om ein bruker det som støtte til det kunstnariske arbeidet.» Han peker på blant annet research, sparringspartner, sekretær- og adminjobb. «KI kan handtere og bearbeide store datamengder, gjere analyser, samanfatte innhald i kjeldematerial, og kome med innspel til alt frå skrivestartarar til struktureringtips. Dette er noko av det eg vurderer som dei største styrkene til KI, at teknologien kan fungere støttande og inspirerande i idefasen og research-fasen for kunstneriske prosjekt, lede tanken vidare, som ein assosiativ og opp-åpnande samtalepartner.»

Når det gjelder formidlingsarbeidet, vil KI-verktøy kunne bidra her også. «På same måte som ein bibliotekar eller lærar som kan tilpasse formidlinga og tilrettelegginga på bakgrunn av masse kunnskap om sine konkrete målgrupper, vil eit algoritmebasert verktøy også i teorien kunne gjere ein slik jobb,» forteller han, og kommer med et konkret eksempel: «Ein utlånsautomat som er styrt av KI, vil ha tilgang til ein indeksert og svær bokdatabase, og har innsyn i lånaren sine preferansar og lånemønster. Ut frå dette vil det vere ei smal sak for utlånsautomaten eller låneappen å foreslå vidare lesetips, eller for lånetakarane å kommunisere sine ønsker munnleg eller skriftleg. I klasserommet vil KI lett kunne hjelpe læraren med å lage eit undervisningsopplegg på bakgrunn av ein litterær tekst, som tek utgangspunkt i læringsutbyttebeskrivelsar, alderstrinn, pedagogisk teori og metode.»

På spørsmål om hva som er den største utfordringen KI byr på i forbindelse med formidling av barne- og ungdomslitteratur svarer han at oppsidene henger sammen med utfordringene. «Baksidene i slike scenarier handlar om fleire ting. For det første er ein avgjerande faktor for å oppnå god formidling og undervisning knytta til dei menneskelege og kommunikative evnene til formidlarpersonen. KI er trent på og baserer seg på det internasjonale språk og kulturområdet, og vil ikkje nødvendigvis vere ein ekspert på norske forhold, og i alle fall ikkje på område som ligg ‘utanfor’ internett. Output er basert på relevansen av input i ein KI-modell, og på kvaliteten av ledeteksten, såkalla ‘prompt’. Det er mange ledd som kan svikte i så måte. Eit formidlarmenneske har kanskje ikkje kapasiteten til å lagre millioner av bøker og sortere det raskt i møte med eit behov/ledetekst, men det har evna til kritisk, kreativ og skjønnsmessig vurdering i møte med andre.»

Bae mener, i likhet med Øvreås, at kunstig intelligens vil kunne eksistere som et verktøy hos en formidler eller forfatter – regulert og brukt på rett måte – heller en en altoppslukende ny plattform. «Slik forstått vil den største utfordringa for formidlarfeltet i møte med KI vere at ein ikkje allereie er på ballen med mål om å utvikle teknologistøtta formidlings- og undervisningspraksisar på eigne premiss.»

KI som konkurrent?

Øystein Espe Bae mener kunstig intelligens «ikkje vil vere ein umiddelbar trussel mot den nyskapande kunsten, men snarare mot deler av den masseproduserte formellitteraturen, for eksempel klisjefylte småbarnsbøker eller lite originale romanse- eller krimfortellingar. KI har ikkje ei kreativ bevisstheit. Den er god på språk, til å late som den har ei bevisstheit. Den er veldig overbevisande i å illudere middelmådigheit, fordi den baserer seg på så masse menneskeleg tekstproduksjon, og bruker dette til å reprodusere noko vi kan identifisere som realistisk.» Han mener at KI vil være i stand til å produsere romaner som er «typiske» romaner innenfor sin sjanger. «Med vekt på typisk, her altså». Han konkluderer med at «dette vil innebere ei kjempestor utfordring for visse typer aktørar, men ikkje den delen av kunsten som er genuint nyskapande, kreativ, original.»

Håkon Øvreås er enig: «Vi vil jo få bøker som er mer eller mindre skrevet av en KI. Men jeg tror ikke vi vil få god litteratur. Når vi leser Tove Jansson, er det ikke bare det som står i teksten vi leser, men vi trer også inn i et rom skapt av Tove Janssons bevissthet. Vi føler det, og det er så åpenbart når vi møter gode bøker, at skjønnlitteraturen ikke bare er en tekst som handler om noe, men at den er et bevissthetsrom. Maskinene kan framstå intelligente, men det er ingen bevissthet bakenfor.»

Han peker også på hvordan verktøy som KI kan være med på å pushe litteraturen fremover. «Jeg håper barnelitteraturen kan bli bedre, fordi vi må skjerpe oss. For en naturlig konsekvens av at vi har fått tilgang til verktøyene, er at både forfattere, redaktører og kritikere vil måtte stille spørsmålet: Er denne boka bedre enn hva en KI kunne skrevet?»

Malthe-Sørenssen sier at han «kanskje er mer bekymret for at KI vil gjøre litteraturen mer blass, utglattet og jevn – at alt blir likt. På et vis har KI-teknologien en tendens til å finne den mest sannsynlige teksten – altså en slags middelverdi av alle tekster. Det har jeg ikke så lyst til å lese selv. Det er det menneskelige og levde aspektet som trekker meg mot litteratur.»

Han mener også at det KI-litteratur vil kunne bidra med er noe annet enn litteratur skapt av mennesker. «Det grunnleggende spørsmålet er hva vi ser etter i god litteratur både for barn og voksne. Hvorfor oppsøker vi litteraturen? For meg handler det om å møte andre mennesker på tvers av tid og rom – og da kommer jeg ikke unna at det må være et menneske bak. Derfor tror jeg nok etterhvert at forfatteren vil bli en stadig viktigere del av produktet og at vi ikke kun vil se på teksten alene. Kontekst blir viktigere for oss. Og paradoksalt nok er det nettopp kontekst som en språkmodell trenger for å lage en god tekst.»

Konklusjon

Det disse utsagnene har til felles, er at de trekker frem det menneskelige ved menneskeskapt litteratur. En KI-modell vil kanskje kunne gjenskape og etterligne denne kvaliteten, basert på oppsamlet data. Men da blir det desto viktigere for forfattere og formidlere å videreutvikle hvordan vi jobber med litteratur, og bidra med mer menneskelig innovasjon, mer menneskelig kontekst. Og kanskje er det nettopp kunstig intelligens som konsept, hjelpemiddel og utfordring, som får oss dit.

Denne teksten er skrevet uten hjelp av ChatGPT.