Klimaangst i barneboka

Skolestreik for klimaet

Illustrasjonsfoto: Li-An Lim/Unsplash

Klimaangst har blitt en del av å vokse opp. Det vises i populærkulturen, i miljøtematikk i barnebøker, og populære klimadystopier for ungdom. Nå forskes det også for første gang på nordisk barnelitteratur i et klimaperspektiv.

Klimaangst i beste sendetid

– How many gallons of water does it take to make a single pound of sausage? messer læreren foran barneskoleelevene som sitter plassert i en ring midt i klasserommet.

– A thousand, svarer elevene i kor.

Fra skjermen kommer det et høyt dunk, og kameralinsen fokuserer på et par barnebein som stikker ut bak en skapdør. Amabella er 9 år gammel, og har akkurat besvimt av et panikkanfall – utløst av klassens samtale om klimakrisa vi står overfor.

Scenen er hentet fra en av episodene av den kritikerroste HBO-serien Big Little Lies, som ble kringkastet like før norske skolebarn tok sommerferie i år. Omtrent samtidig lanserte strømmetjenesten tenåringsdramaet Euphoria, og seriens popularitet tyder på at den lykkes best i å tegne et portrett av ungdomsliv anno 2019. Det er, vel å merke, et brutalt portrett, da serien berører dop, vold, hevnporno, seksuell utnyttelse – med klimakrisa som et dystopisk bakteppe for Rues nihilisme. For det er klimaødeleggelsene hovedpersonen Rue svarer med, når hun blir konfrontert med narkotikabruken som nesten tar livet av henne. Hvorfor skal hun holde seg rein, når vi uansett har forgifta jordkloden?

Skolestreik for klimaet

Skolebarn verden over går til streik for klimaet. Hvorfor skal de prioritere skolen, om framtiden deres på jorda ødelegges av klimakrisa? Foto: Markus Spiske/Unsplash

Samtidig som strømmetjenestene har tematisert klimaangsten i beste sendetid, har dystopiene som har dominert ungdomslitteraturen utover 2000-tallet avlet en undersjanger som tar barnas klimaangst på alvor. Cli-fi, eller climate fiction, har blitt stadig mer populært de siste åra. Hva sier litteraturen om klimaets – og barnas – tilstand? For første gang forskes det på nordisk barne- og ungdomslitteratur i et økokritisk perspektiv.

Fra fiksjon til forskning

Rues spørsmål i Euphoria, gir gjenklang til skolebarna som har tatt til gatene i streik det siste året. Hvorfor skal vi gå på skolen for framtida, når vi ikke har noen framtid å gå til? spør de. Gjennom skolestreiker har barn over hele verden krevd en større plass i klimadebatten, med Greta Thunberg i spissen. Mens kritikerne hennes advarer mot å nøre opp under frykt hos barn og ungdom, viser studier at den svenske sekstenåringen slett ikke er aleine om å være redd for klimaendringene vi står overfor. Barna har klimaangst, og det er ikke uten grunn. Det er tross alt den oppvoksende generasjonen som i størst grad kommer til å lide under konsekvensene av klimaendringene (PDF), en krise som truer med å snu om på en 25 år lang tendens med synkende barnedødelighet verden over. Nettopp derfor bør de tas på alvor og inkluderes i den offentlige debatten – og i forskning, slik bidragsytere i forskningsprosjektet Nature in Children’s Literature and Culture ved Høgskulen på Vestlandet har oppfordret til.

I forskningsfeltet på barne- og ungdomsbøker er det stor interesse for klimaspørsmål, noe forskerne fikk bekreftet da de sammen med ENSCAN arrangerte en workshop om økokritiske perspektiver på nordisk barne- og ungdomslitteratur. Workshopen har resultert i en serie forskningsartikler, redigert av Nina Goga og Lykke Guanio-Uluru, som vil publiseres fortløpende i Barnelitterært forskningstidsskrift (BLFT), i tida framover.

Klimakrisa hører hjemme i en mangfoldig barnelitteratur

Barnelitterært forskningstidsskrift

Barnelitterært forskningstidsskrift (BLFT)

Økokritikken forankrer litterære analyser i økologi og naturfremstillinger, og dagens økokritikk setter jorda i sentrum, til fordel for mennesket. I barnelitteraturen blir mangfold stadig diskutert, og kanskje må vi forstå klimakrisa som en naturlig forlengelse av mangfoldet, hvor mennesket viker plass for andre arter og objekter enn seg selv? De seinere åra har nemlig flere tatt til orde for at mangfold i barnelitteraturen også må romme klimaspørsmål, et økologisk perspektiv som kan utvide forståelsen vår av representativitet og mangfold.

Når økokritisk forskning publiseres i BLFT i tida framover, vil mangfoldet være merkbart. Ikke bare vender de blikket mot barne- og ungdomslitteraturen, men de bryter også med en engelskspråklig dominans. På tross av at naturen alltid har vært sentral i nordisk barnelitteratur, har nemlig økokritikken hovedsakelig interessert seg for litteratur skrevet på engelsk. Det er heller de urbane, rurale og tradisjonelle kulturene i Norden som havner under lupen, når artikkelserien nå publiseres. Dette blir tydelig i Hallvard Kjelens artikkel Moltemyrene våre skal få stå gule, en studie av Birger Jåstads forfatterskap som blant annet berører samisk reindrift, nordnorsk fiskevær og lokal fauna slik tittelen tilsier.

Populær cli-fi

Anna - Jostein Gaarder

Josten Gaarders Anna, omslag: Aschehoug

Slik klimaangsten preger barn og ungdom på TV-skjermen, siver også håpløsheten inn i bøkene de leser. De siste årene har det vokst fram som en undersjanger av science fiction-dystopien, hvor apokalyptiske framtidsscenarioer blomstrer som følge av miljøendringene vi står midt oppi. Bølgen av dystopiske klimafortellinger ble døpt cli-fi, eller climate-fiction, av skribenten Dan Bloom allerede i 2007, og det siste tiåret har cli-fi etablert seg som en populær undersjanger for ungdom så vel som for voksne lesere.

Denne utviklingen er redaktørene av NaChiLit-prosjektet klar over, og sjangeren undersøkes nærmere i Lykke Guanio-Ulurus artikkel Climate fiction in Nordic landscapes. Når forfattere skal tematisere klimaendringer, gjør de det ofte ved å skildre lokale landskap, siden det er forandringer i den kjente naturen som gjør klimakrisa virkelig for leseren. Det er nettopp det lokale, nordiske landskapet Guanio-Uluru stiller under lupen, slik det fremstilles hos norske Jostein Gaarders Anna: En fabel om klodens klima og miljø og finske Emmi Itärantas Memory of water.

Memory of water Emmi Itäranta

Emmi Itärantas Memory of water, omslag: HarperCollins

Forskeren viser hvordan disse bøkene engasjerer leseren i klimaendringene ved å fokusere på nasjonalidentitet, lokal kultur og landskap. I begge bøkene er dette landskapet lagt til landlige strøk, i ei særnorsk, avsidesliggende hytte eller skogområder i det rurale Finland. Fordi handlingene er lagt til naturen ute i distriktene, foreslår Uluru at urbane bysentrum spiller en mindre rolle i nordisk cli-fi, enn den gjør i amerikanske dystopier. Nærheten til naturen peker også mot et nordisk fellestrekk, hvor is og snø har forsvunnet i de oppvarmede fiksjonsuniversene: Da Anna var liten, kunne de kjøre slede opp til hytta på vinterstid. At snø og is er felles for vår nordiske identitet, lar ikke Uluru stå ukommentert. I hennes lesning av Memory of Water, kan vannmangelen som skeivfordeles i framtidas Finland forstås som en allegori til de nordiske landenes privilegier i møte med klimaendringer. I likhet med hovedpersonen og hennes dyrebare, hemmelige vannkilde, slipper vi i Nord langt billigere unna enn befolkningen i fattige land, når kloden varmes opp.

Hytte

Det nordiske landskapet og den norske hytta er viktige motiver i litteraturen Lykke Guanio-Uluru undersøker, når nordisk barne- og ungdomslitteratur leses gjennom økokritiske briller. Foto: Torkel Skoglund / Statskog SF (cc)

Grensen mellom realisme og dystopi, blir også stadig vanskeligere å tegne tydelige skillelinjer mellom. Når tittelkarakteren i Jostein Gaarders Anna går veien opp til fjellhytta, registrerer hun at bjørketrærne hun har gått forbi siden hun var liten – den gangen det fremdeles var snø og de kunne kjøre slede opp vinterstid –vokser høyere opp på fjellet enn før. Fem år etter at boka ble utgitt, kunne forskere tidligere denne sommeren registrere at ei enslig fjellbjørk i Veodalen har satt en skremmende rekord. Bjørka, i dystopien så som i virkeligheten, vokser overfor den tidligere tregrensa i Norge.

Fjellbjørk

Ei enslig fjellbjørk, som på tross av at den knapt går forskeren opp til brystet, ruver i det ellers flate landskapet langs Glittertind. Aldri før har det vokst trær så høyt over havgrensa i Norge. Foto: Anders Bryn/UiO

1970-tallets barnebøker er ikke så realistiske som forskere har trodd

Det er imidlertid ikke bare i dystopiske ungdomsbøker at virkeligheten slik vi kjenner den utfordres av klimakrisa. Realismen blir også utfordret i barnebøker for de yngste leserne, viser Olle Widhe ved universiteter i Gøteborg. I artikkelen Modes of environmental imagination ser han nærmere på svenske barnebøker utgitt mellom 1968 og 1977. Politisk bevisste bøker fra 1970-tallet har lenge blitt regna for å være realistiske, men Widhe viser at bøker som tematiserer klimaendringer faktisk bryter med denne tendensen. Realismen blir tvert imot gjennomtrengt av overnaturlige og magiske elementer, som viser fram alternative virkeligheter og mulige framtider.

Bilde 7: Olle Widhe viser at barnebøker som handler om klima brøt med den realistiske tendensen på 1970-tallet. Oppslaget er laget av Fibben Hald, fra Max Lundgrens bok Sagan om Lotta från Dösjöbro, 1969. Foto: Bonniers/Olle Widhe.

Realismen brytes til ulik grad, og kan kaste lys på naturens egenverdi, gi subjektivitet til jorda uavhengig av mennesket, eller fortellingene kan fungere som en advarsel som konfronterer leseren med hvordan vi selv forholder oss til miljøet i den verden vi lever i. Selv om flere av bøkene Widhe har undersøkt fremstiller fiktive framtidsscenarioer som fungerer til skrekk og advarsel for leseren, trenger ikke klimabevisste barnebøker å gi klimaangst til leseren før leggetid. Widhe viser tvert imot at fantasien i bøkene faktisk har en politisk og frigjørende kraft, uten at det blir en form for eskapisme. Bøkene oppfordrer i stedet til endring, ved å la oss fantasere fram en – om ikke vidunderlig – ny og bedre verden.

Barnebøker skal ikke gi klimaangst før leggetid

Dystopi – eller realisme?

For voksne som setter sin lit til generasjon Z, at barn som Greta Thunberg skal få verden på rett kjøl, er nok HBOs Euphoria heller et dystopisk tenåringsdrama enn den lykkerusen seriens tittel nokså ironisk peker på. Om klimaangsten fører til redde men handlekraftige ungdom som Thunberg, eller resignasjon og tomhet som hos Rue, er imidlertid åpent – selv om Gaarder virker å sette sin lit til at ungdom som Anna skal forsøke gjøre en endring, (spiler alert!), ender 17 år gamle Noria i Memory of Water med å miste livet i sin lille, lukkede – og vanndynkede – hage. At det er dystopien som vinner terreng er det likevel ingen tvil om, og i møte med klimakrisa vi står ovenfor er det vel heller ikke overraskende at det er dit fiksjonen søker. Forskjellen mellom cli-fi, og science fiction, som sjangeren låner navnet sitt fra, er imidlertid at sci-fi er spekulativ, mens framtidsdystopiene i cli-fien i aller største grad er vitenskapelig begrunnet. Slik, synes bøkene å fortelle oss, ender omgivelsene våre opp om vi ikke går drastisk til verks for å stagge klimaendringene. Om noen år vil kanskje dystopien bare være realisme.

Relaterte innlegg