Klimaansvar på en armlengdes avstand

Foto: Markus Spiske fra Pexels

Teksten er tidligere publisert i tidsskriftet Norsklæreren

Hva tenker egentlig de voksne om å bli utfordret av klimabevisste barn, slik nyere barnelitteratur om klima og bærekraft legger opp til?

Det siste tiåret har framstillinger av barns aktørskap i barne- og ungdomslitteraturen blitt viet mer oppmerksomhet. Aktørskap, eller agency, har vært et nøkkelbegrep innen barndomsforskning de siste tjue årene, der det kan defineres som individers evne til å handle selvstendig.[1] Se Key concepts in childhood studies av James & James, 2008, referert til i Goga, 2021 Barns aktørskap innebærer at de kan forstås som selvstendige samfunnsaktører, og at deres meninger om saker som angår dem selv, og endringer i samfunnet mer generelt, har betydning. (Goga, 2021, s.4). Nina Goga, professor ved Høgskulen på Vestlandet, viser at utviklingen av barns aktørskap og rett til medvirkning også kommer til syne i ny utdanningstenkning. I arbeidet med nye norske læreplaner ble det viktig å gi større plass til kompetanser som kan utvikle og realisere kritisk tenkning hos barn og ungdom.

Goga er interessert i hvordan barns aktørskap i klimabøker for barn og unge blir forstått av voksne lesere. For å forstå hvordan barns aktørskap framstilles i barnelitteraturen, tar hun i bruk begrepet the mighty child, som utfordrer det mer etablerte aetonormativity-begrepet[2]Med begrepet «the mighty child» utfordrer Clémentine Beauvais ideen om at det alltid er de voksne som bestemmer, og at barnelitteraturen slik ikke kan være subversiv og snu opp ned på … Continue reading, som handler om at det alltid til slutt er de voksne som bestemmer i barnebøker. I klimabøkene utfordres de voksnes makt gjennom nye subjektsposisjoner, der barna er klimabevisste og handler selvstendig. Det kan være snakk om handlekraftige barnekarakterer som krever å bli tatt på alvor, som barneheltene jeg skrev om i forrige nummer av Norsklæreren, eller klimabøker som oppfordrer barneleseren til å handle og delta i diskusjoner om bærekraft. Men klimabøker som styrker barns aktørskap, legger også opp til at barn kan utfordre og kritisere de voksnes verdier, valg og handlinger – eller mangel på handlinger. Hva tenker egentlig de voksne om det?

Det spørsmålet stiller Nina Goga i forskningsartikkelen «Hva er greia med å engasjere barn og unge?», som ble publisert i BLFT tidligere i år. Hun har undersøkt anmeldelser, omtaler og forlagstekster om tre sakprosabøker for barn: Grønne greier (2018), Hva er greia med klima? (2019) og Ville greier (2020) av Jenny Jordahl og Ole Mathismoen. Viser egentlig de voksne kritikerne og formidlerne en forståelse for at barn er uavhengige samfunnsaktører?

Goga har altså ikke analysert selve bøkene, men anmeldelser og omtaler av dem. Hun finner at anmelderne synes det er positivt at bøkene formidler kunnskap på en underholdende og lettfattelig måte, og at flertallet av tekstene kommenterer at leserne blir oppfordret til å gjøre en innsats for miljøet og til å ta vare på naturen. Kritikerne er positive til slike oppfordringer, men blant eksemplene som trekkes fram, er det handlinger som å spise kortreist mat eller å bruke mindre plast som går igjen. De anerkjenner altså at bøkene tilbyr en aktiv og kritisk tenkende subjektsposisjon for barna, men problematiserer ikke hva det vil si for de voksnes samfunnsansvar. I tillegg er det begrenset til hverdagslige situasjoner, rettet mot enkeltindivider. Kanskje er dette et uttrykk for kognitiv dissonans, foreslår hun, da kritikerne aksepterer at bøkene vektlegger enkeltindividenes ansvar, og at de strukturelle ansvarsfordelingene dermed ikke blir problematisert. Kanskje uttrykker dette et ønske om å ivareta barns uskyld – og holde ansvar og skyld på en armlengdes avstand fra de voksne, konkluderer hun.

Litteratur

Goga, Nina. (2021). Hva er greia med å engasjere barn og unge? Barnelitterært forskningstidsskrift, 12(1)

Fotnoter

Fotnoter
1 Se Key concepts in childhood studies av James & James, 2008, referert til i Goga, 2021
2 Med begrepet «the mighty child» utfordrer Clémentine Beauvais ideen om at det alltid er de voksne som bestemmer, og at barnelitteraturen slik ikke kan være subversiv og snu opp ned på makthierarkiet mellom voksen og barn, som er kjernen i Maria Nikolajevas «aetonormativity»-begrep.

Relaterte innlegg