Hopp til innholdet

Kronikk: Hvor skal barnebokforfatterne få et fullt utdanningstilbud?

Barne- og ungdomslitteratur er en kompleks kunstform rettet mot en særdeles viktig publikumsgruppe. Forfatterne fortjener et fullt utdanningstilbud.

Søker du på «creative writing» på nettet, får du tusenvis av treff. Alle land vi liker å sammenlikne oss med, tilbyr master- og doktorgradsprogram i skrivekunst. Du får ingen treff i Norge. I Norge tilbys det noen steder studieprogram på bachelornivå, men deretter er det full stopp. Utdanningstilbudet går ikke lenger. Til tross for at kunstneriske og akademiske studier og utvikling er likestilt ifølge universitets- og høyskoleloven. Og til tross for at det finnes både master- og PhD-program for de andre kunstfagene, som billedkunst, scenekunst, musikk. Utdanningstilbudet i skrivekunst er ikke ferdig utbygd. Det ønsker vi å rette på. Vi vil jobbe for at det skal bli et komplett utdanningstilbud i skrivekunst i Norge. Vi synes det er naturlig å starte med barne- og ungdomslitteratur.

Alle er enige om at det å knekke lesekoden er avgjørende; man må kunne lese for å klare seg i verden. Alle er enige om at barn og unge fortjener god litteratur – av nettopp pedagogiske grunner – men like mye for å oppleve litteraturen og glede seg over den. Litteraturen er menneskebyggende. Gjennom litteraturen utvikles evnen til å fortelle – historier om andre, og historien om en selv: Gjennom gode fortellinger lærer barna språk. De lærer å binde sammen setninger, å skape sammenheng, å argumentere, å bruke ord i overført betydning. De lærer å uttrykke følelser og å skape spenning. Ordforrådet utvikler seg, og den verbale nysgjerrigheten vokser. Alle er enige om at god litteratur for unge lesere er viktig.

De som skriver den delen av litteraturen som møter den unge leseren først, de som formidler den og arbeider med den, har dermed et spesielt stort ansvar. Barne- og ungdomslitteraturen strekker seg dessuten over et stort område; fra de første pekebøkene til romaner for unge voksne. Den er visuell og verbal, og den finnes på flere medieplattformer som tilbyr forskjellige former for sanseopplevelse og deltakelse. Den utgis som tekstbøker, bildebøker, tegneserier, lydbøker, e-bøker og applikasjoner, bare for å nevne de mest nærliggende eksemplene. Barne- og ungdomslitteraturen er stor, kompleks og betydningsfull. Den trenger et ordentlig utdanningstilbud. Norsk barnebokinstitutt har en forfatterutdanning på bachelor-nivå, men norske barne- og ungdomsbokforfattere trenger mer. Derfor må undervisningstilbudet utvides med en masterutdanning.

Kunstnerne – illustratører og forfattere som skriver, eller ønsker å skrive, for barn og unge – trenger omfattende kunnskap. De skal både mestre sin egen kunstart og dens estetiske tradisjoner og samspillet med andre kunstarter som innvirker på den. Dessuten må de ha god innsikt i medieutviklingen og de litterære medienes muligheter. Og så må de vite mye om barn og unge, språk og språkutvikling, barnekultur og kulturutvikling, og beherske en rekke ulike formidlingsformer.

De skal skrive for et medievant publikum, de må kunne skape kunst innenfor hele bredden av litterære uttrykksformer. De er forfattere, noen er også illustratører, og de burde finne sin naturlige plass i et fullt utbygd utdanningssystem. Det må finnes et rom der for utdanning i barne- og ungdomslitterær skrivekunst, for barn og unge fortjener det aller beste: den beste kunsten og de viktigste litterære opplevelsene, gjennom møter med et stort mangfold av litterære former.

I tillegg må kunstnerne kunne formidle.

Det litterære innholdet blir formidlet indirekte gjennom anmeldelser og ved omtaler på biblioteket; direkte gjennom videospill, i barnehage og skole, og spesielt gjennom Den kulturelle skolesekken.

Den kulturelle skolesekken sender forfattere og litteraturformidlere rundt i hele landet. Målet er at alle elever skal møte litteratur i klasserommet, enten i form av forfatterbesøk, eller via litteraturformidlere. Det er en ordning mange land beundrer og misunner oss. Kulturtanken forvalter ordningen, men produksjonen av de litterære besøkene skal skje i kommunene og fylkeskommunene. Noen steder bygges det opp kompetanse, og det satses bevisst på litteraturformidling. Andre steder er det liten eller ingen kompetanse. Et masterprogram vil kunne utdanne mennesker både i formidlingsarbeid og i skrivekunst, de vil bli ressurspersoner i sine regioner. På den måten heves også kompetansen i formidlingsarbeidet, både i og utenfor Den kulturelle skolesekken.

En institusjon som tilbyr utdanning i skrivekunst og formidling på et høyt faglig nivå, vil også fungere som en kunnskapsbank og ressurssentrum for etablerte skrivekunstnere. I dag er det slik at våre forfattere reiser til andre land for å delta på kurs. Hos forfatterforeningen for barne- og ungdomsbokforfattere (NBU) søkes det ofte om reisestøtte til videreutdanning, og det er langt flere søkere enn det er stipender. Det er ønske om økt kompetanse hos skrivekunstnerne selv. Vi burde kunne tilby dem å bygge opp denne kompetansen i vårt eget språkområde.

En forkortet versjon av dette innlegget ble trykket i Klassekampen den 9. juli 2018

Les også: «Ønsker ny skriveutdanning», Klassekampen 9. juli 2018

Relaterte innlegg