Kvinner i jentebøker må gifte seg – eller dø

Little Women: Jo og Beth. Illustrasjon: May Alcott, Wikimedia Commons

Drøye 150 år, syv filmer, en TV-serie, musikal og en opera, og mer enn et halvt hundretalls spin-offs etter at Little Women først ble utgitt, er vi fortsatt ikke mettet på fortellingen om de fire March-søstrene. Hva er det ved dette kvinnefellesskapet som fortsatt er så forlokkende?

«Christmas won’t be christmas without any presents.«

Åpningsreplikken tilhører Jo March, og er henta fra Louisa May Alcotts barnebokklassiker Little Women fra 1868, hvor vi møter Meg, Jo, Beth og Amy idet de går ei sørgelig jul i møte. Søstrene er hjemme med familiens matriark, som går under kjælenavnet Marmee, mens faren er bortreist som prest i den amerikanske borgerkrigen. Og selv om julefeiringa er prega av fattigdom og farens fravær, er det like fullt ei høytid som framhever barndomshjemmets idyll.

Når norske kinoer nå viser Greta Gerwigs nye filmatisering av boka, åpner imidlertid ikke historia på terskelen til julefeiringa. Familiehjemmet er i stedet skifta ut med dørene som leder inn til Dashwood forlag. I påskudd av å løpe en anonym forfatters ærend, selger Jo, spilt av Sairoise Ronan, sine første fortellinger til avisa. Seinere er vi tilbake i de samme lokalene, idet filmen går mot slutten og en voksen Jo forhandler om rettighetene til sin første roman: På omslaget står det skrevet Little Women.

Når Gerwig fokuserer på forfatterambisjonene i stedet for familiehjemmet, tipper hun vektskåla i favør av fortellingas subversive slagside. Den feministiske lesningen av Little Women har nemlig vært splitta mellom to tolkninger. Er hovedpersonen Jo en karakter som gjør opprør mot samfunnets kvinneideal, eller bukker hun til sist under for viktoriatidas snevre kjønnsroller når hun i bokas andre bind – som i Storbritannia passende nok ble utgitt under tittelen Good Wives – gifter seg og setter skrivinga på pause?

Greta Gerwig svarer på kritikken mot Alcotts bok, når hun lar forlagsredaktøren deklamere at hovedpersonen i Jos roman enten må gifte seg – eller dø! De unge leserne som skal lese Jos – og Louisas – Little Women, tåler nemlig ikke å se en kvinnelig hovedperson forbli ugift. Men Alcott ville i utgangspunktet ikke la sine små kvinner gifte seg, og iallfall ikke Jo. Når Gerwig bryter med bokas lineære kronologi, og dermed slår et slag for den feministiske tolkningen av Jo March, slår hun samtidig lufta ut av fortellingas romanse. Anslaget i Gerwigs regi har nemlig ringvirkninger langt utenfor Dashwood forlag. Mens leserne av Alcotts bok måtte vente et helt år på at bokas andre bind skulle avsløre at Jo ikke ender opp med nabogutten Laurie, fortellingas token male og åpenbare romantiske interesse, gjør Gerwig det klart at han avvises så fort han entrer lerretet. Med det blir den eneste egentlige gutten i fortellingen gjort til en outsider som står på utsiden av March-familien og lengter inn til et fellesskap som bare består av kvinner. Og er det ikke egentlig dette fellesskapet som fortsatt lokker oss inn til New England-hjemmet, mer enn 150 år etter at boka først ble utgitt?

Selv kalte Alcott boka si for en moralsk smørje, og det skulle ta hundre år og oppdagelsen av Alcotts hemmelige forfatterskap under pseudonymet A. M. Barnard, før Little Women ble lest som den ambivalente fortellinga den er. Søstrene, og Jo spesielt, baler med konflikten mellom autonomi og tilhørighet, barndom og voksenliv, søsterskap og ekteskap. Når boka har blitt regnet som mønsterdannende for såkalte pikebøker siden, som barnebokpioner Kari Skjønsberg skreiv allerede på 1960-tallet, er det delvis fordi Jo March er barnelitteraturens første guttejente. Jo skulle ønske hun var født gutt, og slapp å vokse opp til å bli kvinne. Dét er en tosidig sorg. Hun lengter etter å være frigjort, i ei tid hvor kvinner var avhengige av en mann. Lengselen etter å kunne sette forfatterskapet foran ekteskapet er i så måte en lengsel etter ei framtid uten menn, så å si, en utopi vi kjenner igjen fra feministisk litteratur som Gilmans Herland eller Paradisøya i Moultons Wonder Woman. Samtidig vil hun ikke forlate barndommens idyll, og hos Alcott består barndommen av et kvinnefellesskap som begynner å rakne idet mennene trenger inn i den: Når Marmee reiser vekk for å ta seg av den skadde faren, og når mannlige beilere banker på søstrenes dører.

Litteraturvitere som Nina Auerbach og Kathryn Tomasek har pekt på at Jos frigjorthet og kvinnenes fellesskap fungerer som feministiske utopier i boka, og det å konstruere utopier var heller ikke fremmed for Louisa May Alcott. Faren, Bronson Alcott, var mer opptatt av å bygge opp lokalsamfunnet Fruitlands enn å forsørge familien, noe som førte til at Louisa (i likhet med Jo March) skreiv historier for å bidra til familiens økonomi. Søstrene vokste opp blant skikkelser som Ralph Waldo Emerson og Henry David Thoreau, siden faren tilhørte det amerikanske transcendentalist-miljøet. Om vinteren gikk de kalde og sultne, fordi Bronson forbød familien å spise kjøtt og kle seg i annet enn lintøy (i en periode fikk de heller ikke spise rotgrønnsaker, fordi de i jordsmonnet vokser ned mot helvete).

Kanskje kommer ambivalensen i barndomshjemmet Alcott skildrer fra hennes egen oppvekst, som Little Women jo var skrevet nært opp til. For selv om March-familien er et nostalgisk bilde på familieidyllen, er den på samme tid frigjørende. I den grad det finnes et overhode, er det den kjærlige matriarken Marmee, og selv om de fire søstrene er tydelige individualister, har de tydelige oppgaver i hjemmet. Familien er både konservativ og subversiv på samme tid. Det er kanskje derfor Alcott har tiltrukket seg lesere på tvers av tidene, gjennom viktoriatidas ideal om storfamilien, kjernefamiliens dominans og fall, og vår tids fragmenterte familie – vi er flere single, flere ensomme, vi gifter oss seinere, skiller oss oftere og får færre barn. Er det fellesskapet i Alcotts utopi som fortsatt trekker publikum til kinolerretet?

Men ordet utopi stammer fra de greske ordene for et godt sted og ingensteds, og mot slutten av Little Women blir Alcotts utopi steder hvor søstrene ikke lenger kan oppholde seg. De små kvinnene i Alcotts verden vokser seg til slutt for store til at barndomshjemmet kan romme dem, alle med unntak av Beth. Alcott fortsatte likevel forsøkene på å skrive fram utopier for Jo March i oppfølgerne av boka, Little Men og Jo’s Boys. Om hun lyktes er et annet spørsmål. Finnes egentlig fellesskapet Jo lengter etter, eller forblir det bare en lengsel?

I Et eget rom ber Virginia Woolf leseren om å forestille seg en litteratur hvor menn bare eksisterer i marginene, slik kvinner opp gjennom litteraturhistoria alltid har måttet innfinne seg. Barnebokforskeren Jan Susina har trukket linjer herfra og til Little Women, siden det er som om Alcott har konstruert et univers slik Woolf forespeilet det 60 år seinere. Men om Little Women er en fortelling uten menn, står den også i fare for å være en fortelling uten et mannlig publikum, iallfall om vi skal tro amerikanske kritikere. Kvinnefellesskapet har fått mannlige lesere til å si som forfatteren G. K. Chesterton, at han i lesningen av boka følte seg som «an intruder in that club of girls» (det gjelder riktignok ikke alle – selv president Theodore Roosevelt skreiv i sin biografi at han forguda Alcotts bøker). I likhet med Laurie, står han på utsiden, og kikker inn på kvinnefellesskapet i March-familiens hjem, slik han beskriver det et sted i boka:

Sometimes you forget to put down the curtain at the window where the flowers are; and when the lamps are lighted, it’s like looking at a picture to see the fire, and you all around the table with your mother; her face is right opposite and it looks so sweet behind the flowers, I can’t help watching it (50)

Bildet Laurie titter inn på, ligner bildet på Little Women slik vi kjenner det fra bokomslag og åpningsscener i de tidligere filmadapsjonene av boka. Kanskje Chestertons følelse av å være en inntrenger i søsterskapet ikke egentlig var en mannlig erfaring, men at vi alle står i Lauries posisjon, foran det kvinnelige fellesskapet som fremdeles lokker oss til skjermen. Og kanskje er ingen av oss egentlig en Jo, Meg, Beth eller Amy like mye som vi vil ha dem: 150 år etter at leserne først ble sugd inn i Alcotts kvinnefellesskap, står vi fremdeles utenfor vinduet til March-jentenes hjem, og lengter inn.

En versjon av dette innlegget har tidligere vært på trykk i Klassekampen.

Relaterte innlegg