Lettlesningsserier for barn og unge. Et historisk riss

Helt siden Samlaget startet utgivelsen av Sirius-bøkene i 1973, har tilbudet av lettleste bøker for barn og unge nærmest vært eksplosivt. Alle forlag med respekt for seg selv, har i løpet av disse 45 årene utgivelser innen denne kategorien. Antall serier og antall bøker er så stort at det er umulig å tallfeste dem, langt mindre gi et fullstendig bilde av alt som har kommet.

I ettertid kan man nok si at det lå i tida, det å utgi og tilrettelegge bøker enten for bestemte aldersgrupper eller for lesere med spesielle behov. Dette ble noe mange forlag startet med, og i tillegg til bøker som skulle være lettere å lese, ble det utgitt både tegnspråkbøker og bøker for blinde. I denne sammenhengen er det lettlestbøkene jeg skal se på. Det er også de det er laget flest av og som når ut til flest lesere. Men det er et problem, eller kanskje mer en utfordring at begrepet lettlest er et ganske upresist begrep.

Så langt jeg har kunnet bringe på det rene, kom de første norske litterære lettleste bøkene ut i 1973, med Samlagets Sirius-serie. Når jeg her bruker begrepet «litterære», mener jeg bøker som kom ut som helt vanlige forlagsutgivelser på forlagenes ordinære barne- og ungdomsbokredaksjoner. Jeg ser helt bort fra alle bøker som kom ut som en del av forlagenes skolebok- eller pedagogiske produksjon.

Målet var å tilby gode bøker også til de litt mer utrente leserne. Språket skulle være enkelt og ganske rett på, tekstene var relativt korte og historiene skulle både være underholdende og interessante for målgruppa. En måte å bryte opp lesingen og tilrettelegge på var å la bøkene få helsides illustrasjoner.

I samarbeid med Læremiddelhuset Bokhjørnet A/S, Norsk Logopedlag og Ungdomslitteraturens forfatterlag (ULF) – det nåværende NBU, utlyste Samlaget i 1971 en forlagskonkurranse om de beste lettleste bøkene for ungdom. Denne forlagskonkurransen rekrutterte allerede sentrale forfattere inn i serien. De første årene kom det fire nye titler årlig.

Vinnere av den utlyste konkurransen ble Inger Selmer-Andersen og Aimée Sommerfelt, de fikk henholdsvis 2. og 3. premie. Førstepris ble ikke delt ut. De andre forfatterne som kom med i denne første puljen var Else Breen og Sigurd Senje. Tre av bøkene var skjønnlitterære og en var en fagbok.

Det Samlaget gjorde for å nå ut til et enda større publikum enn vanlig, var å utgi bøkene parallelt på nynorsk og bokmål.  Da ble bøkene langt mer interessante for mange, også i skole- og biblioteksammenheng.

Bøkene ble godt mottatt. Tordis Ørjasæter berømmer i Dagbladet i 1973, Samlaget for initiativet til konkurransen. Her diskuterer hun lettlest-problematikken, og gjør rede for kriterier når det gjelder handling, språk, illustrasjoner og typografi.

De første årene var alle forfatterne norske, men etterhvert kom det også med noen oversatte bøker. Serien kom til å bestå av flest romaner, men inneholdt også skuespill/hørespill, og fagbøker. Det var flere voksenforfattere som debuterte som barnebokforfattere i denne serien, blant andre Ellen Francke, Sigbjørn Heie, Tore Tveit, Per Olav Kaldestad og Stig Holmås.

Mange av forfatterne er representert med flere bøker og noen lagde sågar en «serie i serien». Blant andre Stig Holmås med Vinterhauk-bøkene sine og Rune Belsvik med flere bøker om Arne Bu, han vi første gang stiftet bekjentskap med i Alle dei fine jentene.

Siden kom det egne kategorier som Sirius barn, Sirius Ungdom, Sirius drama og Sirius ekstra. Jeg tror det er grunn til å hevde at Samlaget la ned svært mye arbeid i denne serien, både på den kunstneriske og det pedagogiske plan. I ettertid er det muligens denne serien som står seg best.

Det ble mange som kom til å følge i Samlagets spor. En serie som nå helt er forsvunnet er Kivi-serie som kom ut på Dreyer og Fabritius i perioden fra 1977-1981. Her dominerer oversettelsene. Det kan se ut som om alle de oversatte bøkene er kjøpt fra Heinemann, et kjent skolebokforlag i Storbritannia.  Historiene har dramatiske, korte titler som alle peker på spenningsboksjangeren. Egentlig kan dette se ut som en helt vanlig serieutgivelse, men de mange bindestrek-ordene avslører at dette er en lettlestserie. Denne har også parallellutgivelser på bokmål/nynorsk.

Det kan dessuten være interessant å legge merke til at Michael Morpurgo kommer her første gang på norsk. Han er ellers i dag mest kjent som forfatteren av boka/filmen/teaterforestillingen War Horse = Krigshesten.

En annen serie som også henter navnet sitt fra fugle-verden er Kolibri-serien. Dette er korte «bildebokaktige» utgivelser som kom på Damm i perioden 1978-1989.

Kolibri er strengt tatt to serier, begge fra Damm. Den ene en faktabokserie fra 1960-tallet og den andre en nyere skjønnlitterær serie som startet i 1978. Her er det hentet rikelig fra back-list og tidligere utgivelser. Serien består av bøker av kjente og sentrale svenske forfattere som Hans Peterson, Gunnel Linde og Astrid Lindgren, og blant de få norske finner vi flere bøker av Bjørn Rønningen. En østerriksk forfatter som kom til å sette sitt preg på både denne og andre serier var Christine Nöstlinger. Her er det kortere tekster, men også kapitler fra bøker som kom i nokså gjennomillustrerte bøker. Dette kunne være krevende både i bibliotek og bokhandel, hvor skulle bøkene plasseres? Sammen med bildebøkene eller blant de vanlige fortellingsbøkene?

Som det framgår av bildene, så endrer serieinnpakningen seg ganske mye gjennom årene. Når det gjelder det lettleste, kan det se ut som om det kun er bokstavstørrelsen, de mange illustrasjonene og tekstlengden som gjør disse bøkene lettleste, selvfølgelig i tillegg til forlagets påstand i logoen: «Kolibri-bøkene er lette å lese».

I 1988 startet forlaget Damm opp den lettlestserien som er blitt synonymt med begrepet lettles, da startet utgivelsen av Leseløvene. Hvis jeg søker på ordet «leseløve» i Nasjonalbibliotekets katalog får jeg så mye som 366 treff. Det betyr ikke nødvendigvis at serien har så mange forskjellige titler, men det betyr at det er veldig mange titler og at mange av titlene har kommet i flere opplag og i flere innpakninger.

I starten ble flere av titlene tatt med over fra Kolibri-serien, mens andre bøker er nyskrevne av norske forfattere og noe igjen er hentet fra utlandet og oversatt. Det utviklet seg også serier i serien, hvor en forfatter kan skrive om samme gjennomgangsfigur i bok etter bok. Mange kjente og sentrale norske forfattere, men også illustratører har bidratt til seriens popularitet og nedslagsfelt.

Noen av oss rynket kanskje litt på nesa av bøkenes innpakning, men det ble litt bedre da bøkene fikk ny design i 1994.

I tillegg til de rene forfatterseriene, ble det også lansert underserier som Løve pluss og Leo.

I dag presenterer forlaget Cappelen Damm bøkene slik, og på hjemmesiden skriver de:

Løveunge – Små og fargerike bildebøker med morsomme historier, fortalt med lite tekst, det er kun én setning på hver side. Løveungene er perfekte bøker for de aller ferskeste leserne.  4-7 år.

Min første leseløve er bøker for de aller yngste leserne. For dem som har lært bokstavene og kan lese litt. Bøkene er skrevet for å gjøre lesningen så lett som mulig for de uøvde leserne – slik at de også kan bruke sine nye kunnskaper til noe gøy: Å LESE EN HEL BOK SELV!

Leseløvene er lette å lese, med korte linjer og stor skrift. Bøkene passer for barn fra syv år som kan få oppleve gleden ved å lese en hel bok selv.

Her er fortellingene i varierende lengde og i ulike sjangere; noen korte fortellinger, noen diktbøker og noen som inneholder en lang fortelling. Bøkene er skrevet både av norske og utenlandske forfattere. Her vil vi at barna skal finne historier om noe de er opptatt av, enten det er forelskelse, fotball, monstre eller dyr.

Jeg har ikke funnet at forlaget har skrevet noe spesielt om Faktaløveserien sin, men Biblioteksentralen sier følgende for å markedsføre bøkene:

Faktaløver er bøker for barn som vil vite litt mer. Bøkene er skrevet i et enkelt språk, de har mange illustrasjoner, bildetekster og faktabokser.

Noe som slår meg er forlagets ønske om en dialog direkte inn til leseren. Hver serie har sitt motto som kommuniseres til leseren via en snakkeboble på omslaget.

  • Jeg vil lese!
  • Jeg kan lese!
  • Jeg leser!
  • Jeg vil vite!

For å ta et lite skritt tilbake fra dagens Leseløver. For samtidig som det ble gitt ut mange Leseløvebøker på 1990-tallet, lanserte Damm i 1991 lettlestserien Janus for ungdom.

Selv om det ikke kom veldig mange bøker i serien og den heller ikke varte så mange år, var den viktig da den kom. For mange kom serien til å representere noe nytt og spennende. Kanskje det også handlet om noe så enkelt som en lekker innpakning?

Noe som virkelig ble starten på et stort og viktig forfatterskap innen barne- og ungdomslitteraturen, var Jon Ewos debut som ungdomsbokforfatter i serien. Under pseudonymet Holger Selmas utgir han i 1993 sin første bok for barn- og ungdom med: Vi tar ham!

Lesehesten ble gitt ut av Aschehoug fra 1987, men disse tidlige utgivelsene er mer en slags felles serieinnpakning enn en lettlesningsserie. Bøkene var som sådan lette å lese, og serien besto av en blanding av gjenbruk av backlist, nyskrevne titler, men også av nyoversatte titler, alle tiltenkt et publikum av ganske unge lesere.

Grunnen til at jeg har tatt den med her, er fordi forlaget gjenbruker dette serienavnet på en «ekte» lettlesningsserie mange år senere.

For det var først i 2005, da forlaget tok det gamle serienavnet i bruk og ga ut bøker i forskjellige kategorier tiltenkt forskjellige lesegrupper, at denne serien ble viktig som lettlestserie. Serien deles inn i fire kategorier.

Den lille lesehesten, Lesehesten, Den svarte lesehesten og Faktahesten, hver hest har sin farge: hvit for de minste, oransje for de fleste, svart for de som liker skumle historier og grønn for faktabøkene. Via kolofonsidene henvender bøkene seg både til foreldrene og barna. Og de gir et greit inntrykk av målgruppe og lesenivå. Denne serien består av mange forfatterserier, de fleste av bøkene er faktisk skrevet av norske forfattere, noen er hentet fra backlist og ganske få er oversettelser.

Bokormen – Gyldendal startet denne serien i 1998, men det er lett å anta at dette er mer en serie beregnet på gutteleserne enn en tradisjonell lettlestserie. At det er tenkt som lettlest kommer bare fram i baksideteksten, og ikke bestandig der heller. Men også her dukker det etter hvert opp underserier som Bokormen Lesestart, Bokormen Lær å lese og Bokormen Fakta.

Samlaget startet serien Komet i 2006 Denne serien består av små tynne bøker også inndelt i forskjellige fargekoder etter alder og nivå. Fargeinndelingen er gul, grønn, oransje + ungdom. Noen av titlene finner man siden igjen i serien Leseland.

Leseland er det hittil nyeste tilskuddet til lettlesningsseriene. Samlaget startet denne serien i 2015, og det kommer mange bøker hvert år. Bøkene er inndelt i fem forskjellige kategorier, også her etter nivå og vanskelighetsgrad. Serien inneholder kjente og ukjente forfattere og illustratører. Noe er gjenbruk, noe er nyskrevet og noe er oversatt.

Så hvorfor blir jeg ikke så begeistret? Jeg tror det henger sammen med det visuelle bildet serien gir. Bøkene blir for like, for lite individuelle.  For det er helt klart at det er mye som er bra her også. Blir det rett og slett for mye? Blir det for mye med litt fotball, litt prinsesser, litt hester, noe humor og noe spenning?

Jeg får en følelse av at jeg gjentar meg selv når jeg skal beskrive de nyeste seriene. Konseptene blir for like; det er forskjellige nivåer, det er fargeinndelinger, det er nye bøker, backlist og oversettelser, noe kjent og noe ukjent. Man prøver for tydelig å være noe for alle. Men min innvending blir vel nærmest at når man prøver å nå alle, så når man kanskje ingen?

Og serieinnpakningen, gjenkjenningen, er det egentlig bare det man tror det handler om for leseren? For flere av de nyere serien får man inntrykk av at det er viktigere at bøkene kommer i en serieinnpakning enn at de er egentlig lettleste, og dessverre får jeg også inntrykk av at det lettleste etter hvert handler mer om få ord og flere bilder, enn om litterær kvalitet. Og det som var viktig i utgangspunktet, med parallellutgaver på bokmål og nynorsk, det forsvant på veien.

Men etter dette litt negative sukket, og som en avrunding, så vil jeg si at mange av bøkene i disse seriene er gode, selv om det absolutt fins uinteressante utgivelser i bunkene. Hvordan var det, kom disse utgivelsene til å bli regnet med som «ordentlige» bøker i det litterære kretsløpet, eller ble de sett på som for pedagogiske? Til det er det vel greit å svare ja, til begge deler.

Noen ble valgt ut og mottok både heder og ære, og ikke uten grunn. Einar Økland fikk som den aller første Litteraturkritikerprisen for barne- og ungdomslitteratur for lettlestboka Sikk sakk i 1978. Mens Kultur- og vitenskapsdepartementet i 1982 ga spesialpremie til Stig Holmås og Dag Fyri (ill.) for Vinterhauk og eldvatnet og i 1988 spesialpremie til Rune Belsvik for Alle dei fine jentene. Alle disse tre titlene kom i Sirius-serien på Samlaget.

Året etter, i 1989, fikk Kjersti Scheen Kirke- og kulturdepartementets spesialpremie for Sofie og tøffe Anders i serien Leseløve på Damm.

Mens Arnt Birkedals bok Kaninar og kaninar i Komet-serien fra Samlaget ble nominert til Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris i 2006.

Men den kanskje viktigeste prisen av alle, gikk til Tor Fretheim for Kysset som fikk snøen til å smelte utgitt i Janus-serien på Damm i 1991. Den fikk Kulturdepartementets litteraturpremie det året.

Noe som ellers er påfallende, men som jeg ikke har noen god forklaring på er hvorfor så mange av seriene har hentet navn fra dyreverden; her er det et mylder av fugler, hester, ormer og løver. Mens noen ganske få henter navn fra verdensrommet, som Sirius og Komet.

Kom lettlest-bøkene til å bety noe? En ting var at de var med på å skape lesere, noe helt annet var det at de også var med på å skape barne- og ungdomsbokforfattere. Mange som ikke tidligere hadde skrevet for barn og ungdom begynte med det, og for noen var det her de fant sin barnelitterære stemme.


Anne Kristin Lande er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og tidligere bibliotekleder ved Norsk barnebokinstitutt. Hun lager den årlige bibliografien «Barnelitteraturforskning. Bibliografi over norsk fag- og forskningslitteratur om barnelitteratur».

Relaterte innlegg