Maner til samarbeid mellom formidlerne

Dag Larsen ved Norsk barnebokinstitutt  mottok Kongens Fortjenstmedalje mandag 26. november, og leverte en sterk og innsiktsfull tale, som er gjengitt i sin helhet her. 

En av mine favorittbøker heter Den femte rollen og er skrevet av kanadiske Robertson Davies. Romanen starer i en by i Canada når en gutt kaster en snøball med stein i etter en annen gutt som dukker. Snøballen treffer i stedet baptistprestens unge hustru som får sjokk, føder sitt barn for tidlig og mister forstanden. Denne snøballen setter i gang et langt hendelsesforløp som strekker seg over denne romanen og to andre, der hovedpersonene er gutten som kastet snøballen, dama han traff, gutten som ble født for tidlig, verdens største magiker og hans manager, som er verdens styggeste dame, og bokas forteller som altså dukket for snøballen og har den femte rollen. Det er en fortelling om avgjørelser og oppløsning, men alt skyldes en tilfeldighet. Snøballen. Hadde ikke den blitt kastet, ville fortellingen om deres liv vært en helt annen.

Mon tro om det ikke er et utgangspunkt for oss alle. Vi er resultater av noe som var tilfeldigheter og som etter hvert legger på seg til å bli til livsvalg. For min del: Hadde jeg ikke vært på torget i Son den augustkvelden i 1972, hadde jeg kanskje ikke truffet min litterære mentor, Arne Ruste, som selv debuterte som poet året etter og som jeg valgte å vise noen klønete dikt til og som ba meg kjøre på. Vi kunne vært et helt annet sted, og da hadde jeg ikke fått være ham på det ti-femten år lange seminaret med Sigmund Mjelve, som bare kunne skrive diktene sine på skjenkesteder og som derfor holdt hoff på Son Kro, der det ble utvekslet tekster og ideer og stoff som måtte leses og drøftes, ikke så mye over en lav sko som en høy øl og likevel med så edruelige vurderinger at det ble mange bøker av det.

Og sånn fortsatte det. Hadde ikke Irja Thorenfeldt i Aschehoug bedt meg lese manus for barn eller ungdom. Og hadde jeg ikke møtt Gerd! Siden 1990 har vi vært kjærester, delt unger og hatt et permanent kjøkkenbordseminar med utveksling av ideer og formodninger til bruk i såkalte kreative virksomheter, et begrep vi ikke er helt fortrolig med, for det er jobb og ideene vi gir hverandre er en del av jobben, og de skal komme utvungent og lekende, og hun er leken og har ikke glemt åssen det er å være barn. Og hadde jeg ikke havna i Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, så hadde jeg kanskje sittet ennå i skrivestua i Son og vært frilanser. Da hadde jeg neppe sittet sammen med Torben Weinreich og Kari Sønsthagen på den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger i 2003 da de fortalte om forfatterskolen de drev i danske Center for Børnelitteratur, og da hadde vi vel ikke plutselig sett spørrende på hverandre, daværende direktør i Norsk barnebokinstitutt, Karin Beate Vold og jeg. Dette måtte da være noe for NBI?

Sånn kan jeg egentlig fortsette å snakke om så å si alle som er her i dag, og som jeg er veldig glad for å se akkurat her og nå. Hvis jeg er noe, så er det fordi jeg har møtt dere. Og selvfølgelig er jeg glad, stolt og alt det som kan holde ordet «takk», selv om jeg altså ikke kan slippe tanken på hovedpersonen i Den femte rollen og at det mange ganger kan skyldes at en snøball kommer flyvende.

Men en forfatterutdanning var ikke en flyveidé. Vi hadde i flere år merket trykket fra en bokbransje som ble stadig mer kommersialisert, ikke bare her til lands, men internasjonalt. Samtidig var endringene i selve barne- og ungdomstida tydelig, den ble forlenget av et kravstort utdanningssamfunn. Det ga litteraturen større spillerom. Og etter at den norske kulturpolitikken fikk et tydelig dannelsesideal og barnelitteraturen fikk litteraturpolitisk spillerom på 1970-tallet, så kom de store litterære endringene ikke i voksenlitteraturen. De kom i barne- og ungdomslitteraturen, og sånn vil jeg holde på at det er ennå. Det tror jeg litteraturhistorikerne kommer til å konkludere med når det er gått noen tiår. Så behovet for en forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur var ikke noe nytt da Norsk barnebokinstitutt bestemte seg for å dra dette i gang.

Og nå skal jeg liksom få æren for å ha ledet denne utdanningen siden 2006. Det er i tilfelle noe jeg deler med mange. Per Olav Kaldestad og Karin Beate Vold var helt sentrale fra starten av. Og de veilederne som har vært med: Jon Ewo, Brit Bildøen, Lina Undrum Mariussen, Helene Uri, Ragnhild Mærli, Widar Aspeli, Synne Lea, Hilde Hagerup, og underviserne Hanne Kiil, Kjersti Lersbryggen Mørk og et utall forfattere, nærmere bestemt 20 ganger 12 forfatterbesøk, hvorav noen gjengangere, med mye erfaringsoverlevering og understreking av det viktigste: Det er ikke noe vanskelig å finne mye felles ved skriving, men det er like mange måter å skrive på som det er forfattere, og studentene som går ut herfra skal ha brukt tida til å finne så mye som mulig om sin måte å skrive på.

Men så har også hele Norsk barnebokinstitutt stått bak utdanningen: fra Norsk barnebokinstitutts bibliotekarer Anne Kristin Lande og Sofie Arneberg, som nå er i Nasjonalbiblioteket, fra Karin Hanssen, Birgitte Eek, Ellen Larsen, Neha Naveen, Øystein Espe Bae, Niklas Ross Lello, Magnus Wold Jenssen, Ellen Aagaard, Lisa Nagel, Margunn Vikingstad til nyansatte Liv Marit Weberg, og til instituttets styre med Trygve Nordby i spissen.

Men den som løftet forfatterutdanningen til å bli godkjent som høyere utdanning og koblet den sammen med forskning på samtidas barnelitteratur og nå i år fikk gjennomslag for at Norsk barnebokinstitutt fikk tjue prosent økning på statsbudsjettet og en kommende masterutdanning av barnelitterære forfattere, er den jeg har diskutert mest med, samarbeidet aller mest med og lært så mye av, den hardt arbeidende direktøren vår, Kristin Ørjasæter.

De som søker seg inn til denne utdanningen og som blir plukket ut til et intervju, får ofte et innledende spørsmål: Er du nødt til å gjøre dette, da?  I utøvelsen av det ikke bare litt-erære men også litt-rare yrket kalt forfatter er det et spørsmål like grunnleggende som det er uhøytidelig. I forfatteryrket er det liten plass for tankens og arbeidets makelige dager og behov for stor nøkternhet når det gjelder lønnsomhet. Om det er et kall, skal jeg ikke mene for mye om, men det kan mange ganger ligne. Uansett: forfatterstudentene har vist at de er dedikerte. Mange av dere er her. Mange av dere er allerede forfattere og litteraturformidlere. Det morsomste ved jobben i Norsk barnebokinstitutt er når dere begynner å putre og koke, og ideene, tekstbrokkene, øyeblikk av fortvilelse og ekstatisk glede blir avløst av en mer og mer profesjonell holdning og det kommer en tekst som synger av seg selv. Dere har også vært med på å gjøre instituttet til hva det er i dag.

Og hva er det så? Et senter for utvikling og formidling av kunnskap om litteratur i et omland der det også er flere som arbeider med andre deler av det samme? Ja. Og det er ikke et problem, det er fint! Men dybdelesing av papirprodusert litteratur er svekket og det bekymrer mange. Samtidig har lesing på skjerm økt voldsomt. Vi sammenligner kanskje disse to lesemåtene for ofte. Lar de seg sammenligne? Er lesing på skjerm andre måter å lese på? Hvor er brua mellom papir- og skjermlesing?

Generelt er lesingen ikke gått ned, tvert om har den økt, men på bekostning av den sakte lesingen, det som gir leseren muligheter til å komme inn i teksten og styrke både opplevelse og dannelse. Jeg er glad for at kulturministeren har understreket disse to i sin nye kulturmelding. Litteraturformidling kommer til å være noe av det aller viktigste i mange år framover. Og derfor synes jeg at de institusjonene som ikke er biblioteker og skoler, og som arbeider med formidling til formidlere og direkte til barn og ungdom, bør gi seg selv – eller få – et mandat til tydeligere samarbeid. Faktum er at de formidler til hele fjøla, til lærere, bibliotekarer og til barn og ungdom, og slik leverer til det viktigste lesemarkedet, skolen og biblioteket.

Vi er ikke dårlige til å formidle litteratur her til lands, tvert om har vi ordninger og måter som mange land misunner oss, og vi har ennå en litteraturpolitikk der det har vært konsensus om hovedlinjene, men det er ikke grunner for at verken rammevilkår eller formidling skal svekkes. Det kommersielle trykket som preger hele mediebildet i dag understreker at formidlingen samtidig er sårbar, og det gjør også litteraturen sårbar. Da er det grunn til at de som formidler samordner kreftene – ikke i én organisasjon – men i felles programmer.

Jeg tror at hvis vi lar den sjansen gå fra oss, så vil vi i stedet bidra til at de to viktigste instansene i litteraturen taper. De instansene heter forfattere og lesere. Egentlig er alle mellom dem omveier som enten gjør seg nødvendige eller unødvendige for den som skriver og den som leser. Mange ganger har jeg likevel inntrykk av at disse omveiene definerer seg selv som de viktigste. Men det er de ikke.

Og det er forholdet mellom forfatter og barn som leser som gjør at litteraturen er så spennende å jobbe med. Og så vanskelig, fordi en må prøve å skrive enkelt om det som kanskje ikke er enkelt. I håp om at vi har de intelligente på vår side, prøver vi å holde oss til Albert Einsteins devise: Gjør det enkelt, ikke enklere. For det står om noe helt avgjørende i barne- og ungdomslitteraturen: At den som leser skal kunne oppleve at hierarkiet  i forholdet mellom voksne og barn ikke gjelder i barnelitteraturen, at dette hierarkiet skal kunne bli utfordret, at alt det fornuftige som sikkert er riktig i den såkalt virkelige verden, ikke får lov til å styre aleine, men at leseren selv kan oppleve og forstå at litteraturen er noe annet, at det barnelitteraturen egentlig handler om er frihet, intet mindre, og at den dagen den ikke gjør det, er den forfalt til korrekt tale og ikke noe mer.

Den smarteste leseren jeg har møtt var ti år. Han satt på første benk i en skole i Vestfold da jeg var på forfatterbesøk en vinterdag i 1987, – fanken, jeg begynner visst å dra på åra. Jeg kunne se det på ham da jeg leste opp fra en bok om en gutt som hadde fått det for seg at han ville eie snøen. Han var helt med, øya gikk – som vi pleide å si i Son – som karrusellær i hue på’n. Da vi kom til avdelinga for spørsmål og samtale, var han den første oppe med hånda og stilte følgende spørsmål: «Men atte du, atte hva er forskjellen på fantasi og virkelighet?» Altså et spørsmål som gikk rett inn i kjernen av hva diktning og sannhet kan være. Jeg svarte noe sånt som at fantasi, det er jo noe du har i tankene dine, i hodet ditt, mens virkelighet, det er jo det som er der ute. Det var et forsøk på å forklare noe særs vanskelig på en enkel måte til en tiåring, og han så på meg som om jeg måtte være den største idioten i verden. «Det kan ikke være riktig,» sa han. «Det er riktig at fantasi er noe du har i deg. Men virkeligheten, som du sier er der ute, er jo noe du henter inn, og når det kommer inn i deg og blir med fantasien, hva er forskjellen da?»

Jeg skal la dette spørsmålet bli hengende til ettertanke, for om det lar seg besvare med hjerneforskning og all mulig rasjonalitet, lar det seg IKKE besvare i litteraturen. Der er fantasi og virkelighet likestilte, og i deres kamp med hverandre lar friheten seg formulere. Og om det meste i livet er tilfeldigheter som til slutt kan bli livsvalg, så er denne friheten ingen tilfeldighet.

– Dag Larsen 26. november 2018

Relaterte innlegg