Tenk på ei barnebok. Kanskje er det ei bok du alltid leste som barn, eller ei bok du gjerne vil lese for dine egne barn. Kanskje er det den boka du leser høyt fra ved leggetid hver kveld, om og om igjen. Hvilken bok tenker du på?
Kanskje gikk tankene dine til Barna i bakkebygrenda, eller nyere barnebøker som Tonje Glimmerdal? Her lever arven etter Lindgren videre, i sterke jentekarakterer så vel som i barndommens landlige idyll. For barna i barnelitteraturen har stort sett blitt plassert i rurale omgivelser, som ofte gir uttrykk for et ganske så nostalgisk verdensbilde. Men er det egentlig en idyll barneleseren kan kjenne seg igjen i?
Katarzyna A. Tunkiel har undersøkt forholdet mellom natur og by i norske billedbøker, i artikkelen Nature and the City in Three Norwegian Picturebooks, som er utgitt i siste nummer av BLFT. Artikkelsamlingen Økokritiske perspektiver på nordisk barne- og ungdomslitteratur er allerede omtalt på våre nettsider, og er en del av prosjektet NaChiLitCul ved Høgskulen på Vestlandet, hvor forskere for første gang leser nordisk barne- og ungdomslitteratur gjennom en økokritisk linse.
Hvor er byen i barneboka?
Barnelitterære helter har stort sett blitt plassert i idylliske omgivelser på landet. Det er en tendens som kan spires tilbake til Rousseau og romantikkens idé om barns uskyld og deres nærhet til naturen. Her til lands har også nasjonsbyggingas vektlegging av den norske naturen vært med på å forme barnelitteraturen, da evnen til å leve i harmoni med naturen har blitt regna som et karaktertrekk ved kompetente barn, ifølge barnebokforskere som Goga, Guanio-Uluru, Hallås og Nyrnes (2018).
Trine Solstad, førsteamanuensis i norsk ved Universitetet i Sørøst-Norge, har påpekt at blant bøker for førskolebarn blir handlinga som regel lagt til landsbygda, mens livet i byen blir oversett (2018). I en undersøkelse av britiske billedbøker for samme målgruppe, fant forskeren Jenny Bavidge (2006) at kun én av 54 titler utspilte seg i et noenlunde urbant miljø. Bøkene hun undersøkte var attpåtil anbefalt av britiske myndigheter, og kan sånn sett kanskje peke på en nasjonal idealisering av livet på landet. Katarzyna A. Tunkiel trekker paralleller til Kulturdepartementets litteraturpris, som deles ut hvert år. Siden 2000, har bare tre av de 19 barnebok-vinnerne vært lagt til urbane omgivelser. Men selv om norske barnebøker bærer preg av landsbygdas idyll og rurale landskap, er det en lang vei fra de fleste barns hverdag. I følge SSB bor over 80 prosent av nordmenn i urbane strøk. Samtidig som rurale verdier blir sett på som en sentral del av den norske identiteten, blir Norge stadig mer urbanisert, påpeker Tunkiel.
Vil nyansere tidligere forskning
Tunkiel er langt fra den første til å undersøke urbane framstillinger i barnelitteraturen. Hun viser blant annet til tidligere nevnte Nina Goga, som for øvrig er med på å lede NaChuLitCul-prosjektet. Goga har vist at byen kan fremstå som et utilfredsstillende sted som trenger endring, slik den fremstilles i nordiske billedbøker. Videre viser Tunkiel til Kaisu Rättyä (2018) ved Tammerfors Universitet i Finland, som har påpekt at det også finnes et negativt syn på naturen i nordisk barnelitteratur. Finnes det framstillinger som kan komplementere eller mangfoldiggjøre disse to «ekstreme» synene? spør Tunkiel. Hun nærmer seg spørsmålet ved å nærlese tre norske billedbøker: Anda i ødemarka (2012) av Ragnar Aalbu, Fugl (2013) av Lisa Aisato og Glassklokken (2010) av Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøgger. De tre bøkene utspiller seg i urbane miljøer, som likevel forholder seg til naturen. I tillegg er de alle tre såkalte all-alder-litteratur, som passer til voksne så vel som barnelesere.
Nærlesinger av kontrasten mellom by og land
Tunkiels analyser viser et anti-urbant livssyn i de tre bøkene, hvor en idealisert natur – ikke overraskende – settes som en positiv motsetning til den urbane byen. Karakterene i bøkene søker mot naturen for fred og frihet, samtidig som naturen er verdt å både bevare og utstille. Likevel: Byen har fortsatt et potensial som et tilfredsstillende sted for å søke ro, som Anda i ødemarka illustrerer. Felles for de tre bøkene, er at forholdet mellom den urbane byen og naturen problematiseres.
Kanskje synes du Ragnas Aalbus tittel lyder kjent. Anda i ødemarka er nemlig en referanse til den norske bonden Anna Widén, bedre kjent som «Anna i ødemarka», etter tittelen på Dagfinn Grønosets biografi om Widén. Fortellingen om bondekonas oppvekst og vandrerliv, fram til hun ble solgt av mannen sin (!) og endte opp på en fjellgård, satte nasjonale salgsrekorder og ble oversatt til 15 språk, da den ble utgitt i 1972. Men der Anna i ødemarka bosatte seg godt ute i naturen, spiller Aalbu på ideen vår om naturens ro, i fortellinga om anda som skal ut på fisketur, men ender med å returnere til byen – hvor hun finner roen og fiskevannet hun har lengtet etter. Tunkiel kaller fortellingen en omvendt pastoral, hvor idyllen finnes i storbyen, heller enn på landet. Hun understreker imidlertid at boka likevel kommer med en indirekte kritikk av storbyen, i kontrasteringen mellom det forurensede og grønne omgivelser, og byfolkets naive glede over møtet med naturen.
Epiologen oppmuntrer leserne til å ta hensyn til miljøet, i form av små biografier over hva de ulike karakterene arbeider med etter fortellingens slutt. Det bryter med de to andre bøkene Tunkiel har lest, hvor miljøspørsmål ikke blir direkte tematisert. I Lisa Aisatos Fugl følger vi ei jente som drømmer om å bli fugl. To vintrer går, og drømmen blir virkelig når hun begynner å gro fjær, og til sist kan fly vekk. Det er nærliggende å tolke boka som en metafor for puberteten og tap av barndommen. Når jenta i Fugl forlater hjemmet og bestefaren sin, stiller boka samtidig spørsmål ved unges forpliktelser i vår moderne verden, påpeker Tunkiel. Barn som skal helbrede en ødelagt, voksen verden er en litterær trope som Aisato rokker ved.
Bjørn Arild Ersland og Lilian Brøggers Glassklokken handler om en kvinne som går langs motorveiene, og tar med seg påkjørte og døde dyr – og et jentebarn – hjem igjen. Når den gamle kvinnen gir nytt liv til de døde skapningene ved å putte dem inn i en glassdome, tolker Tunkiel glassklokken som et symbol på både teknologiens ødeleggelse, og et håp om at balansen i naturen kan gjenopprettes.
Tunkiel påpeker at de tre bøkene fremstiller en stereotypisk by, hvor industrialisering, forurensning og biltrafikk dominerer bybildet. Byen forbindes også med en kulde og mørke, gjennom enten vinteren eller natta. Og selv om de tre bøkene er norske, finner hun lite som minner om norske eller skandinaviske landskap, noe som skaper en distanse til en norsk realitet, samtidig som det åpner for mer generaliserte lesninger av byen. At byene er så generelle, kan likevel gjøre det vanskelig for norske barn å gjenkjenne de urbane miljøene, slik at også de økologiske temaene som tas opp i bøkene, blir vanskeligere å relatere til.
Bidrar til en ny generasjon økoborgere
Tunkiel påpeker at Anda i ødemarka, Fugl og Glassklokken ikke bare framstiller hver sin by, og slik er med på å veie opp for en fortellinger lagt til livet på landet. Bymotivet kan nemlig også fortelle oss noe om hvordan naturen blir framstilt i barnelitteraturen. Og den spenningen som oppstår når by og land kontrasteres mot hverandre, åpner opp et rom for diskusjon, hevder Tunkiel. Hvis barne- og voksenleseren snakker sammen, kan dette forholdet mellom by og natur i barnebøkene bidra til å skape en ny generasjon økoborgere, uavhengig av miljøet de vokser opp i.