For bokåret 2018 er til sammen 24 forfattere, illustratører, oversettere og tegneserieskapere nominert innenfor sju priskategorier: Litteraturprisen, Bildebokprisen, Fagbokprisen, Debutantprisen, Tegneserieprisen, Illustrasjonsprisen og Oversetterprisen.
Det vil denne gangen også bli delt ut en spesialpris som offentliggjøres under prisutdelingen.
Prisutdeling ved kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande
finner sted torsdag 14. mars 2019 kl. 12.30 OBS! nytt tidspunkt!
Nasjonalbibliotekets Store auditorium i Henrik Ibsens gate 110 (Solli plass), Oslo.
Arrangementet vil bli strømmet.
Norsk barnebokinstitutt administrerer jury og prisutdeling. Les mer om Kulturdepartementets priser.
For mer informasjon, ta kontakt med:
Juryleder Silje B. Johannessen: 934 52 671
Pressekontakt Norsk barnebokinstitutt Birgitte Eek, 415 00 622.
Litteraturprisen
Bjørn Ingvaldsen: Apollo, Gyldendal
Bestefar Georg forteller en fantastisk og utrolig historie til barnebarnet Georg. Fortellingen er fra bestefarens egen barndom på 60-tallet, og handler om to døve onkler som produserer verdens beste modelljernbaner. Med Georg som døvetolk og hjelper stjeler de hemmelige planer fra Forsvaret, blir innblandet i spionasje med sovjetrussere, hilser på statsministre, konger og presidenter, og har til og med en finger med i spillet når månelandingen går av stabelen. Alt er selvsagt topp hemmelig og kan aldri avsløres. Gjennom en mesterlig fortalt historie og et velkomponert og originalt plott, blir vi tatt med på et stadig mer utrolig, men likevel forbausende plausibelt hendelsesforløp, med et tydelig og festlig persongalleri. Bjørn Ingvaldsens stilsikre språk er preget av dialoger som skaper en muntlig letthet i teksten. Spenning og driv balanseres med humor og fabelaktige tekniske finurligheter. Mange referanser til historiske hendelser beriker fortellingen, og bidrar til at leseren sitter igjen med opplevelsen av at dette er en historie som er for god til ikke å være sann. En herlig røverhistorie og en hyllest til fantasien.
Ruth Lillegraven: Skogen den grøne, Samlaget
I Ruth Lillegravens andre diktsamling for barn tar eit ungt, namnlaust og litt usikkert eg lesaren i handa, og saman vandrar vi innover i skogen den grøne, bort frå foreldre, bort frå byliv og mas. Stien vi følgjer «…går inn/ i ei stillare/ mjukare/ verd». Rundt oss pulserer og lokkar naturen, og årstidene skiftar fargar og stemning. Dikta kan lesast av store og små. Heile tida er det barneblikket vi følgjer; tett på vegetasjon, dyr og insekt. Tekstane er handgripelege og verknadsfullt repeterande. Samtidig opnar dei for undring og refleksjon og for ei tankeflukt innover i den barnlege eventyrverda. Lauvet på bakken lyser som gullmyntar. Hare, frosk og ekorn lokkar oss vidare. Blikket følgjer strevet til mauren og sommarfuglens svev. Leikande poetisk og lett strekar teksten opp bilde på kvar side, til kvart vers. Dei abstraherte illustrasjonane til Mari Kanstad Johnsen diktar vidare på teksten med omriss av dyr og inderlege stemningar, eit oppslag for kvar årstid.
Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge, Aschehoug
Weifa er ikke opptatt av å bli likt eller å være en del av fellesskapet. Venninnene påstår at hun er grenseløs, udemokratisk og en prinsippløs snylter. I hvert kapittel tar Weifa for seg påstandene, som hun enten bestrider eller bekrefter. Den tilsynelatende tilfeldige rekkefølgen viser seg å danne et kronologisk bilde av livet i den dysfunksjonelle gjengen. På tross av de “velmente” påstandene er det kanskje ikke Weifa som trenger hjelp? Hun forteller om å velge å stå utenfor, heller enn å tilpasse seg. Hun er både sårbar og arrogant, men også selvsikker og kompromissløs. Den kontrære fortellerstemmen er både sarkastisk og varm, med et autentisk og rått, men lettlest språk. Weifa tar et oppgjør med trender i tida, men uten å moralisere. Med sitt kritiske og syrlige skråblikk på falskheten rundt seg får hun oss ofte til å le. Som flere andre av årets utgivelser handler boka om utenforskap i venne- og skolemiljø, men skiller seg ut med språklig og komposisjonsmessig originalitet.
Bildebokprisen
Ingeborg Eliassen og Hilde Hodnefjeld (ill.): Du tror det ikke før du får se det, Cappelen Damm
Hvem lager de rare lydene på kjøkkenet? Ute presser den svarte natta seg mot kjøkkenvinduet, men hvem står utenfor og vil inn? Det får vi vite når siste oppslag er lest, og fortellingen begynner på nytt. Trekkspillformatet, en leporello, viser at bildeboka også kan være et skulpturelt objekt. Formen speiler fortellinga, som fra venstre mot høyre utgjør en sammenhengende lang kjøkkenbenk og drives fremover av setninga «Men det er ikke det verste…». Eliassens rim er lekne og absurde. Enkle versepar med lik utgang, og sprelsk fantasi gir en tekst som peker utover den passelig rotete kjøkkenbenken. Et vellykket og tett samspill med Hodnefjelds frodige og detaljrike kjøkkeninteriør i digital collageteknikk, tilfører morsomme detaljer som utvider teksten. Baksida er et tre meter langt oppslag med mørkere fargebruk, helt uten tekst. Det er en befriende uhøytidelig lekenhet her. Fortellingen har ikke noe pedagogisk mål eller skjult agenda. Den er blott til lyst (eller grøss).
Synne Lea og Stian Hole (ill.): Du og jeg, Cappelen Damm
Bestefar og to barnebarn legger ut på en tur i robåten, der de på ulike vis bearbeider tanker om livets slutt. Hvert oppslag er en fortelling i seg selv, fulle av detaljer å utforske, ofte samlet rundt hovedmotivet. Energien mellom de tre i båten understøttes av samspillet mellom tekst og bilde. Holes fotocollage og surrealistiske, vakre oppslag møter Leas vemodige og poetiske tekst, der en ordlek blir et bærende motiv. Bestefarens trygghet og forsøk på å skape ro brytes mot det eldste barnets bekymring og frustrasjon og yngstemanns leik og energi. Minnene ligger under overflaten, og spenningen bygges sakte opp fra stille dønning til farlig hav, før ting faller til ro for en stund. I Leas tekst står stille hvisking og protesterende roping i kontrast til hverandre. Hole skaper motsetninger mellom oppslagene med hvit bakgrunn som fokuserer på personene, og de fargerike og fantastiske bakgrunnene som er fulle av fabeldyr. Dette forsterker den alvorlige tematikken i boka.
Ragnar Aalbu: Hakk o ve, Ena – et imprint i Vigmostad & Bjørke
Bokas forteller er en hakkespett som har vondt i hodet. Det skyldes hakkingen, sier legen og gir pasienten beskjed om å slutte og hakke. Dette er utgangspunkt for en underfundig fortelling der hakkespetten og hans venn muldvarpen prøver å løse identitetskrisa som oppstår. Kan en hakkespett slutte å hakke? Det underliggende spørsmålet blir dermed hva som definerer en hakkespett. Naturlig nok behandler hakkespetten og muldvarpen dette eksistensielle spørsmålet ut fra to vidt forskjellige perspektiv – bokstavelig talt. Teksten er full av finurligheter, verbalt så vel som visuelt, med hint til andre kjente bildebokskikkelser, både egne og andres. Boka har stående høydeformat, rimeligvis, siden handlingen foregår både i høyden og på bakkenivå. Bildebokmediet utnyttes optimalt og bladvendingen danner sceneskift. Landskap, hus og karakterer er framstilt i Aalbus karakteristiske stil, med geometriske former, rør og sylindre, noe som samtidig gjenspeiles i teksten: «Hvorfor snakker du bare rør? roper Muldvarpen.» Boka er gjennomarbeidet til minste detalj, fra forsats til papirkvaliteten og de avrundede hjørnene som gjenspeiler bokas «hullete» tema. Dette er bildebokkunst med lag på lag av humor for store og små.
Fagbokprisen
Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i kamp, Cappelen Damm
Breen og Jordahl gir oss en virvelvindinnføring i historien om internasjonal kvinnekamp. Og hvorfor trenger vi denne boka? Fordi vi faktisk ikke kan mye om disse foregangskvinnene. Den dekker ulike sider ved kampen for kvinners rettigheter: for retten til utdannelse, for stemmerett og retten til å bestemme over egen kropp. Boka utnytter tegneseriens virkemidler med ruter og tekstbobler. Jenny Jordahls humoristiske og dynamiske tegninger og Marta Breens kortfattede tekst gjør historiske fakta lett tilgjengelige på en underholdende og inkluderende måte, samtidig som det er lærerikt og relevant. Fargeleggingen brukes tematisk, med de tre hovedkampene pedagogisk fargekodet i grønt, rødt og rosa, mens kapittelet om fri kjærlighet passende nok er regnbuefarget. Elementer i tegningene, som plakater og flagg, formidler også fakta. Dette i kombinasjon med mye dialog skaper en personlig nærhet til fagstoffet gjennom karakterene vi møter. Kvinner i kamp er informativ, inspirerende og relevant, og et godt bidrag til vår tids kvinnekamp.
Lena Lindahl: Jenta i veggen, Cappelen Damm
Lindahl forteller den utrolige og gripende historien om Betzy Rosenberg, som 23 år gammel tilfeldigvis unngår å bli arrestert under jødeaksjonene i Trondheim høsten 1942. En venn, som hun senere gifter seg med, holder henne skjult i hytta si på Byneset gjennom hele krigen. Bakteppet for Betzys historie formidles også på en informativ måte; vi får vite om nazismens framvekst i Tyskland, antisemittisme satt i system, okkupasjonen av Norge, de norske NS-myndighetenes kartlegging av jødene, arrestasjonene og deportasjonene. Lindahls fortellermåte inviterer leseren til å se situasjonen fra Betzy og hennes families side. Hvordan ville du ha opplevd å bli fratatt ikke bare hjemmet og familien din, men også verdigheten som innbygger i et land som før okkupasjonen var trygt og godt å leve i? Forfatteren formidler en sann historie i en biografisk fortellende stil, med en grundig referansebruk og samtidige fotografier. Boka om Betzy Rosenberg er et godt eksempel på faglig kompetent historieformidling for unge lesere, i et språk tilpasset målgruppa og om et tema som stadig er aktuelt og engasjerende.
Anders Totland: Den norske slavehandelen, Gyldendal
At også Noreg deltok i slavehandelen på 1600–1800-tallet, er ei historie som nok har vore lite kjent for mange. Totland tar for seg nordmenn som dreiv med slavehandel, og innhaldet er i stor grad formidla gjennom å kaste lys over sentrale enkeltpersonar og deira historier, frå sjømenn under harde kår på slaveskipet Fredensborg, til norske guvernørar som dreiv slavefort i Afrika og borgarskap som tente godt på slavehandelen. Det personlege fokuset gjer boka til spennande og dramatisk lesing, det gjer òg at temaet blir opplevd akkurat så rått og brutalt som det er. Til slutt blir den historiske slavehandelen kopla til dagens trafficking-problematikk. Dette gir eit ekstra tidsrelevant perspektiv på temaet. Eit kjeldekapittel gir gode tips til vidare lesing om emnet. Illustrasjonane av teikneserieskapar Kristian Krogh-Sørensen står godt til teksten. Faktaboksar, kart og teikningar i lett karikert stil bidrar til å ufarleggjere det brutale innhaldet for lesaren, utan at det blir mildna for mykje.
Debutantprisen
Mathias Nyhagen Asplund: Der ingen finn oss, Cappelen Damm
Dei to hovudpersonane er begge einsame og utanfor barnefellesskapet. Guten er sjuk og kan ikkje gå på skolen. Jenta blir plaga av dei andre, og har det heller ikkje greitt heime. Dei møtest tilfeldig utanfor blokkene der dei bur. Der lever dei ut sine draumar, fantasiar og håp gjennom forteljingane som guten inviterer jenta inn i. Forteljingane er på ulike vis henta ut av den store mytegryta i kulturen vår, – litt eventyr, litt grøssar, litt dystopi, litt om å rømme heimanfrå og legge ut på nye vegar. Ei historie om kor viktig forteljingane er i liva våre, men òg om venskap og sakn. Overgangane mellom kvardagane til dei to barna og dei fiktive universa dei skapar, er elegant forma, nesten umerkelege. Eit litterært grep som på ein god måte fangar barns tankesett, der skifta kan vere brå mellom kvardag og draumeverd. Asplund meistrar kunsten å skape drivande handling og psykologisk truverd i eit språk med poetiske kvalitetar. Dette er ein spennande og velskriven debut som loddar djupt.
Ane Barstad Solvang: Frykt og medlidenhet, No Comprendo Press
Lotte er invitert på fest med den gamle gjengen, som hun ikke har kontakt med lenger. I løpet av en dramatisk kveld dukker gamle historier opp, og vennene har mye de ønsker å vite. Solvangs ofte harde og grove tusjstrek underbygger Lottes detaljerte og ubehagelige historier om kronisk sykdom, vonde medisinske undersøkelser, bekymringer, seksualitet, traumer og en uønsket fødsel. Solvang utnytter et stort spekter av både sterke og lavmælte virkemidler, der tekst og tegning flyter og flettes sammen i et til tider overveldende formspråk. Hun står ikke tilbake for læremesteren Christopher Nielsen i tegningenes råskap. Samtidig har tegneserieromanen fått en forsiktig fargebruk, mens særlig rødt er brukt for å understreke følelser og smerte. Forhåpentlig vil få kjenne seg igjen i Frykt og medlidenhet som helhet, men mange unge vil kunne identifisere seg med ulike deler av Lottes fortelling. Solvang greier i sin debut også å stille viktige spørsmål ved hva en person velger å fortelle om seg selv og hvem man faktisk er.
Pia Tveterås: Tordivel, Omnipax
Vilde er ikke helt som andre, og når vi følger henne gjennom bursdagsfeiring, skolehverdag og andre dagligdagse situasjoner, antydes dette på ulike vis. Hun er den eneste i klassen med spesiallærer. Bortsett fra Tor da. Vilde og Tor har også en annen felles sosial arena, Klubben, som vi aner er for ungdom med ulike funksjonsnedsettelser. Synsvinkelen i boka ligger fast hos Vilde, og viser hennes tanke- og følelsesliv. Ungdomstiden kan være utfordrende på så mange måter. Boka tar opp vanskelige temaer som kropp, sex og grensesetting gjennom problemstillinger som mange unge kan kjenne seg igjen i. Vennskap, forhold til foreldre og andre i klassen er skildret på en realistisk måte. Tordivel er tilrettelagt som lettlestbok og Tveterås har et enkelt og klart språk og gode karakterbeskrivelser, som gjør den til en sterk debut og en god fortelling for mange ulike lesergrupper.
Tegneserieprisen
John S. Jamtli: Sabotør, Cappelen Damm
Sabotør er en rivende og humoristisk røverhistorie i fransk-belgisk stil, med et freidig forhold til et personlig og historisk bakteppe. I Jamtlis første soloutgivelse fletter han sin bestefars opplevelser fra Finnmark under andre verdenskrig sammen med historien om den kommunistiske Osvaldgruppen og en stor porsjon fri fantasi. Bestefaren ble fengslet av tyskerne for arbeidsnekt. Osvaldgruppens sabotasje og motstand fikk først i 2015 et monument ved Østbanehallen i Oslo. I Sabotør er hemmelige møter, forventningsfull planlegging, actionspekkede skytescener og hektisk flukt inspirert av disse historiske personene og hendelsene. Ulike karakterer har fått egne særtrekk som uthever dem og løfter fram viktige deler av fortellingen. Gjennom neser, øyebryn, dialekter og stemmer fremheves hver enkelt figurs rolle og historie, og utsnitt og synsvinkler støtter opp om spenning og alvor. Denne røverhistorien fra krigen løftes av Jamtlis solide grep om tegneseriespråket og dets virkemidler.
Steffen Kverneland: En frivillig død, No Comprendo Press
Omslaget viser et malt portrett i halvfigur av en mann i mørk uniform. Ansiktet er borte, malingen er gnidd ut som i raseri for å få et minne til å forsvinne. Den hvite uniformslua aner man, det samme med skjortekragen og mansjetten. På baksida smiler den samme uniformskledde mannen bredt mot oss. Det er et fotografi av Kvernelands far, som begikk selvmord i 1982, da Steffen var 18 år. I En frivillig død deler Kverneland personlige erfaringer og sorg rundt det å miste noen i selvmord. En sorg som stadig former livet hans, i en alder av 55 år. I en blanding av strektegnede ruter, store oppslag, familiefotografier, faksimiler og karikaturer tegner sønnen et bilde av faren, av seg selv og sin oppvekst, og av familien og livet før og etter selvmordet. Formspråket er avgjørende for vår tolkning av historien. Der virkeligheten er for vond og minnene er for påtrengende, forblir bildene ufullstendige, de løses opp, hviskes ut eller sidene er malt sorte. En mesterlig fortalt tegneseriebiografi med et tema som i høyeste grad angår ungdom.
Sigbjørn Lilleeng: Nagel, Jippi forlag
Allerede på første side greier Lilleeng med tre ruter å vise at vi er i en annen verden, der noe skremmende lurer under bakken. I denne fantasiverdenen møter vi tre svært forskjellige ungdommer, Brage, Farah og Nagel, som på hvert sitt vis må håndtere farer både på skoleveien og utenfor byens festningsmurer. På skolen lærer de om den store krigen mot skrømtene, der menneskene seiret og fordrev fienden ut i villmarken. Men nå er de skumle vesenene tilbake, og de vil noe med den underlige tenåringen Nagel. Nagel er en tegneserie for ungdom som tilbyr både spenning og rom for fundering over miljø og politikk, gamle konflikter og frykt for det som er annerledes. Planter med uvante farger og sykelig lillaskjær, perspektivbruk og dynamikken mellom rutene er alt med på å understreke det ukjente, samtidig som figurene har fått tydelig karakterdesign og liv som gjør dem gjenkjennelige og lette å bli fortrolige med. Nagel står støtt som frittstående tegneserie, samtidig som Lilleeng skaper stor forventning til neste del av serien.
Illustrasjonsprisen
Lisa Aisato for illustrasjonene til Til ungdommen av Linn Skåber, Pitch forlag
I Til ungdommen har Linn Skåber snakket med ungdommer om alt som opptar dem, fra feminisme til karakterer, fra kviser til tro. Resultatet er en fin samling korte tekster om store temaer. Ungdomstiden byr på utfordringer for de fleste og kan oppleves som en stor ommøblering. Man er verken barn eller voksen. Eller er man begge deler? Lisa Aisatos signatur er lett gjenkjennelig i den gjennomillustrerte boka, både i teknikk og palett. Hver tekst innledes med et oppslag der nummer og tittel er satt i en egen fargetone som tas opp igjen i den tilhørende illustrasjonen. Hver illustrasjon kompletterer sin tekst på en måte som bygger opp rundt tematikken, samtidig som de bidrar med en letthet. Mange av bildene har et filosofisk uttrykk som står godt til tekstenes tone. Illustrasjonene i gouache på papir er akkurat passe drømmende, humoristiske og poetiske. Med sitt helhetlige formuttrykk fungerer Lisa Aisatos illustrasjoner dermed samlende, og forener de ulike tekstene i et felles prosjekt.
Hilde Hodnefjeld for illustrasjonene til Bonsai av Simon Stranger, Magikon
Mormor får demens og barnebarnet skal passe på bonsaitreet hennes, men glemmer å vanne det. Det lille treet visner parallelt med mormors sykdom og død, og blir et konkret bilde på barnebarnets opplevelse og tanker. Verken Stranger eller Hodnefjeld skygger unna vanskelige temaer. Hodnefjelds taktile bilder i oljekritt illustrerer imidlertid teksten både humoristisk og overraskende, med interessante komposisjoner. Da pappa forteller at den døde mormora er på kjølelager, viser illustrasjonen hvordan jenta ser for seg melkekjøla på butikken. Og blir kista dekorert med krem når man blir kremert? Eller kombinasjonen av russisk matrusjka og meksikansk hodeskalle når jenta tenker på mødre, bestemødre, oldemødre og tippoldemødre. En bilderik tekst skaper tallrike motiv, men Hodnefjeld tilfører en letthet i boka når hun konkretiserer alle de rare tankene i jentas hode. Det fine dialogiske samspillet mellom tekst og illustrasjoner utdyper bokas tematikk og skaper en fortelling av høy kunstnerisk kvalitet, som tar barns forståelse og opplevelse av døden på alvor.
Mari Kanstad Johnsen for illustrasjonene til Skogen den grøne av Ruth Lillegraven, Samlaget
Diktar-eget, eit ungt menneske, tar lesaren med på ein tur innover i skogen den grøne. I poetiske bilde opnar dikta opp for undring og refleksjon i nærsynte møte med dyr, insekt og vegetasjon. Ruth Lillegraven og Mari Kanstad Johnsen har samarbeidd om to diktsamlingar for barn: Eg er, eg er, eg er (2016) og Skogen den grøne. Begge med same formgivar, Torill Stranger. Også her er illustrasjonane til Mari Kanstad Johnsen i akvarell og lavering samla i fire dobbeltsider, som markerer overgangar i teksten og dei skiftande årstidsstemningane. Illustrasjonane utvidar dikta. Her er tette, dampande bilde av eit sanseleg grønsvær der barnet varsamt leitar seg fram. I ein ulmande skog om natta anar vi ein kajakk i siget på tjernet. Under vassflata lurer unemnelege farar i eit fløyelsblått mørker. Skogen vaknar til liv i eit raudleg vassfarga oppslag med omrissa av ugle, hare og sommarfugl. Det fortel illustrasjonane utan ord, dei abstraherte skoglandskapa inviterer lesaren til å dikte med.
Oversetterprisen
Hilde Stubhaug for oversettelsen fra amerikansk-engelsk av Katherine Marsh: Gutten i kjelleren, Gyldendal
14 år gamle Ahmed er syrisk flyktning. I Belgia møter han en migrant, amerikanske Max, som motvillig har måttet flytte til Belgia på grunn av farens jobb. Ahmed og Max får stor betydning for hverandre. Historien veksler kapittelvis mellom de to guttenes opplevelse av sitt nye hjemland og vi får troverdige beskrivelser av det de går gjennom, enten det er i en flyktningleir eller på en privatskole. Teksten har en allvitende forteller og setningsoppbyggingen i de refererende partiene er forholdsvis avansert, mens dialogen er preget av karakterenes ulike morsmål. Både Ahmed og Max opplever språklige barrierer i møtet med et fremmed land. Å overføre utenlandsk aksent eller gebrokken tale på en troverdig måte fra den engelske originalen til norsk, er blant utfordringene Hilde Stubhaug har løst på en overbevisende måte. Det ser vi for eksempel der «speideren» uttales «spedderen» når Max hermer etter den fransktalende hjelpelæreren Madame Pauline. At Ahmeds språkkunnskap blir gradvis bedre vises gjennom en utvikling i Ahmeds dialoger. Oversettelsen ivaretar godt originalens tone og ulike språknivåer.
Tor Tveite for oversettelsen fra finsk av Tuutikki Tolonen: Monsterreisen, Gyldendal
Sammen med første bok i serien, Monstervakten, handler Monsterreisen om tussen Grah, som er monstervakt, og barnevakt for barna i familien Hellinen: Maikki, Hilla og Kalle. I andre og siste bok har Grah forsvunnet, og 6 år gamle Maikki drar ut på leting etter tussen sin, sammen med ei snakkende badekåpe. Fortellingen om Grah og Maikki er en annerledes og spennende historie, med underholdende karakterer som blir levendegjort på norsk gjennom Tor Tveites oversettelse. Tussenes hemmelige underjordiske verden og alle dens innbyggere av eventyrlige figurer med portvoktere, marealver og lyselumper, har fått gode norske betegnelser. De ulike fortellermåtene har også beholdt en språklig stil som skiller dem fra hverandre. Dette kan være tekstutdrag fra gamle bøker, dialog mellom ulike figurer og beskrivende skildringer. I Tveites habile oversettelse er språket levende og uttrykksfullt, og han har funnet gode løsninger på problemer som er utfordrende i oversettelser mellom finsk og norsk. Tilretteleggingen er utført med nennsom hånd, slik at det eksotiske og spennende i tussenes verden blir bevart.
Carina Westberg for oversettelsen fra engelsk av Matt Haig: Jenta som reddet julen, Cappelen Damm
Dette er en spennende fortelling i julefantastikksjangeren. Handlinga utspiller seg i et grått og dickensk London og i Nissebo (i originalen kalt Elfhelm), som står i fare for å bli ødelagt av innbyggerne i Trolldal. Når julemagien svekkes, reinsdyr faller ned fra himmelen og julen kan bli avlyst, trenger julenissen og alle gode krefter hjelp. Og hva er det som skal til? Håp. Uten håp blir det ingen magi. Oversetter Carina Westberg har valgt å gi personnavn og stedsnavn meningsbærende norske versjoner, som samtidig er tro mot den originale betydningen på engelsk. Dette er et klokt valg som skaper helhet i det språklige uttrykket. Helten Amelia Vistro bor i Sysaksvingen 99 (orginalt Haberdashery Road) i London. Blant hovedpersonene finner vi herr Smyger og fru Kvass. I Nissebo bor Traustein, Høyd, Vesle Mim, Ellevilde, Visemusene og andre. Trollspråket er skapt med en omskriving med verbet være, et fiffig grep: «Troll være ikke dumme». Og ‘hoggtryte’ er tydeligvis en farlig plante. Oversettelsen er gjort med sikker hånd i et godt og kreativt norsk som på en ypperlig måte tar vare på atmosfæren i originalen.
