 Fagleder for forfatterutdanningen på bachelornivå, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 11 minutter |
I London nær Hyde park, i en grønn lomme mellom to trafikkerte veier, finner du: In memory of animals who fell in war – et monument av kunstneren David Backhouse som skal ære alle dyr som har dødd i britenes tjeneste. Minnesmerke ble avduket så sent som i 2004. Over hundre år etter slutten på Boerkrigen. Krigen som ble en vekker for den britiske befolkningen når det kom til behandling av dyr.
Jeg tok turen en våt høstkveld i november, som en slags symbolsk pilgrimsferd for et sakprosaprosjekt for barn. Trafikken rullet tett på begge sider av monumentet, ikke langt fra speakers corner. Ingen andre vettuge mennesker var ute. Vannet pisket gatene, og jeg var glad skoene hadde Goretex-membran. Familien min og jeg hutret oss over fotgjengerfeltet og inn foran de to store hvite veggene. Skråstilt med to flotte dyr på den åpne plassen. Det betyr neppe noe for dyr direkte, men kanskje publikum som stopper opp og leser minneskriften får noen nye tanker.
En bil bråbremset og stoppet ved fortauskanten. Lysene blinket hektisk, en mann løp ut og forsvant bak monumentet. Noen sekunder senere dukket han opp igjen, tydeligvis lettet eller avlettet. For slik er det. Plasseringen av monumentet som skal hedre dyr som døde i krig, er ikke spesielt ærverdig. Monumentet er mer som en øy blant menneskenes dødsmaskiner eller «rhudududum» som kaninene kaller bilene i Watership down av Richard Adams. En roman som for øvrig ganske nylig ble animert for Netflix (2018).
In memory of animals who fell in war, frontes av to muldyr i bronse som bærer en tung bør bestående av en sammenleggbar feltkanon fordelt på to rygger. Hvit vegg med relieff av flere dyr troner opp foran dem. Hesten, muldyret, kamelen, dromedaren og hunden er representert. Alle som døde i milliontall under britenes mange kriger. For dette er et monument over britenes krigshistorie. Visualisert gjennom dyrenes lidelser. Noen mer eksotiske enn andre, fordi Commonwealth geografisk strakk seg over hele kloden. Solen gikk som kjent aldri ned over imperiet. Det reflekteres i antallet døde dyr under den Victorianske perioden– tapstallene er ufattelig. Og typen dyr benyttet i utallige kriger. Likevel har de en ting til felles:
THEY HAD NO CHOICE
Ordene står skrevet på monumentet. Mellom de to hvite veggene, finnes det en smal åpning. På den andre siden, bak veggen, finner du to dyr til i tredimensjonal form. En hest og en hund. Disse to dyrene står i front av monumentets opptog som kanskje de mest sentrale og mest brukte dyr i krig. Disse to skal jeg kommer tilbake til, men først.
Hva skiller mennesker fra dyrene? Vi kriger.
Kaninen Jordbær sier til sine medkaniner i Watership down (1973)
«Dyr oppfører seg ikke som mennesker», sa Jordbær. «Hvis de må slåss, så slåss de, og hvis de må drepe, så dreper de. Men de setter seg ikke ned og pønsker ut hvordan de kan skade og ødelegge livet for andre skapninger. De er verdige og dyriske.» (Watership Down. Norsk utgave 2018 s.318)
Men hvorfor kom jeg hit til London? Hva var prosjektet?
Bakgrunn
Jeg studerte historie, kunsthistorie og religionshistorie på Universitetet i Oslo. Kombinasjonen lokket meg alltid til å se historie i et videre perspektiv. Historien er som å se en cricketkamp uten å skjønne reglene. Etter hvert som du følger kampen(e) blir noe klart, mens andre ting forblir uforståelig. Hjernen arbeider konstant med å fylle tomrommene i kunnskapen. Hvorfor ropes det hver gang ballen treffer batsmen i leggen for eksempel. Som forfatter har ambisjonen min alltid vært å gjenfortelle verdenshistorie til yngre målgrupper, for jeg ønsker å vekke interessen for historie. Ny kunnskap gir flere brikker som passer inn flere steder. Hva skal vi med historiefaget? Kanskje aller mest forstå oss selv. Gleden i å kunne reglene i en cricketkamp sier seg selv. Enhver kunst eller sportsopplevelse blir rikere med noe basiskunnskap.
Jeg skrev lettlestboka Krigere (2019), utgitt av Cappelen Damm, av den åpenbare grunnen som mange forfattere har: Jeg ville skrive boka jeg selv savnet. Eller boka mange barn etterspør når jeg er på skoleturne i regi av Den kulturelle skolesekken. Jeg opplever at historie, spesielt krigshistorie, fenger. Lærere og skolebibliotekarer nevner ofte at det hadde vært fint med noe som traff guttene. Dette vage «noe» blir sjeldent utdypt. Prosjektet mitt møtte skepsis hos forlaget. Kan man, eller bør man gi ut bøker om krig for barn? Hva med jenter? De leser jo mildt sagt lite krigslitteratur. Om krig for barn er tabuene mange.
Jeg ønsket med boka Krigere å formidle hvorfor det ikke var krigere fra Somalia eller Syria som koloniserte Sør-Europa. Hvorfor spanjolene plyndret Aztekerne, og ikke omvendt. Hvordan hester, stål og krutt var helt vesentlig for kolonialismen og endringen av verdenskartet. Boka stopper med bruken av krutt i Europa, og med de konsekvensene det fikk historisk. Planen var å dele ut noen flere puslespillbrikker.
Krigere ble kjøpt inn av kulturrådet, og stemningen endret seg hos forlaget. De åpnet for bok nummer to. Åpningen kom i aller seneste laget og John Jamtli som hadde illustrert første boka fant ikke tid til å rekke fristen. I stedet var jeg så heldig å få jobbe med Andreas Iversen som illustratør av «Flere krigere» som kom i 2020, og som fortalte resten av krigerhistorien: Fra krutt, helt frem til andre verdenskrig og kvinnenes inntog i den russiske hæren. Også denne boka ble kjøpt inn.
Temaet krigere viste seg å være nesten utømmelig. Det fantes mange muligheter for en tredje bok. Men hvilken brikke ville jeg legge til puslespillet?
Hvordan dyrene kom inn i skrivingen?
Da datteren min en kveld forsøkte å hale ut leggetid, sto hun og beundret bokhylla mi med krigslitteratur. Et ganske fyldig bibliotek sortert kronologisk etter kriger og epoker. Antikken. Romerne, Middelalder, Vikingtid, Napoleonstiden, Første og andre verdenskrig. Hun sto lenge å så på en bok med coveret vendt ut som handlet om Napoleons-krigene.
Forsiden var preget av maleriet Scotland forever av Lady Butler (Elizabeth Sotherden Thompson) «The charge of the scots grey at Waterloo”. Et cover med hevede sverd og prustende hester.
«Hva heter hesten?» spurte datteren min.
«Den hesten der?» Jeg pekte på hesten i front. Den stormet nesten ut av smussomslaget med vilt åpne øyne og nesebor.
«Ja.»
«Jeg aner ikke.»
«Tror du den var redd?»
«Sikkert … Den red jo tross alt rett mot en rekke kanoner og gevær …»
«Er det sant?»
«Ja, dessverre. Men den måtte nesten gjøre det.»
«Hvorfor det?»
«Fordi ellers ville Napoleon ha vunnet.»
«Var Napoleon slem mot dyrene?»
«Nei, jeg tror ikke det. Ikke mer enn de andre hvert fall.»
Noen uker senere nevnte direktøren hos Norsk Barnebokinstitutt, Kristin Ørjasæter en ide for meg: hva om jeg skrev om dyr i krig? Vi hadde møte med det som skulle bli instituttets neste felles forskningsprosjekt hvor dannelse sto sentralt.
Jeg grep muligheten – tema ville være annerledes enn hva jeg hadde skrevet tidligere. Nå skulle jeg skrive krigshistorie, men fra dyrets ståsted. Passet boka da i samme serie som krigere? Dessuten: Hvordan skriver jeg til barn om dyr og krig? Hvilke feller kan man tråkke i? Ville det finnes nok stoff? Er en slik historiefortelling for brutal og kompleks? Kanskje det var nødvendig å ruske opp i dette mørke kapitlet?
Dyrevelferd i barnelitteraturen
For 30 000 år siden dukket en ulv opp ved et leirbål og fikk kastet til seg et bein. Det skulle bli starten på menneskenes domestisering av dyr og planter som har endret planeten. Et større fokus på økokritikk, og den industrielle kjøttproduksjonen, er i ferd med å endre vår holdning til dyr. Dyrevern og klima er relativt nytt i vår 150 000 år lange historie. Et aspekt som ikke nevnes så ofte er bruk av dyr i krig. Hvis det skrives om dem, er narrativet som regel at dyrene er helter som kjemper sammen med oss. At dyrene har samme mål som oss, selv om vi mennesker er det eneste dyret som har en bevissthet om krig.
Barnelitteraturen har hatt en helt sentral rolle i kampen for dyrevelferd. Selv om dyr ikke kan tale sin egen sak, er de likevel bevisste vesener som oppfatter og føler. Vår behandling av dyr er et stadig tilbakevendende tema. I litteratur og film har dyr fått taleevner som gir leseren tilgang til deres antatte tanker, og forsøker å nærme seg det å tenke ut fra deres perspektiv. Det har flere ganger ført til endring.
Barnelitteraturen ble i så måte en effektiv plattform for naturliggjøring av dyrs rettigheter i en tid hvor også menneskerettigheter og kvinnerettigheter var stridstema. Bøkene Memoirs for Dick the Litle pony (1799) og Black Beaty (1877) fungerer som talerør for dyrene gjennom valg av synsvinkel. Samtidig representerer de også et syn fra hvert sitt århundre. En oppvoksende slekt ble bevisstgjort og formet av litteraturen. Jack Londons Når villdyret våkner (1903) nådde mange lesere, og trykkes stadig opp i nye opplag. Til tross for at forfatteren ikke kan si hva dyrene tenker, resonerte bøkene i politikken som omfattet dyrevern og bedre behandling av dyr.
Barnelitteraturen har også vært med på å demonisere dyr ved å gjøre dem onde. Rødhette og ulven er et eksempel. Dyrekarakterer havner ofte inn i stereotypier om onde og snille dyr. Bare se på Pixar eller Disney sine barnefilmer så ser du det klart.
Det finnes også utallige filmer og bøker i samme sjanger som «Free Willy» som handler om dyr som skal frigjøres fra fangenskap og vende tilbake til naturen. Veldig mange av våre domestiserte dyr kan på ingen måte vende tilbake. De er modifisert og skapt av oss. Den versjonen av dyrenes fortelling har jeg til gode å se gjenfortalt i barnelitteratur. Reverseringen av sau og hund tilbake til ur-moren?
Det finnes flere nye bøker om dyr som helter. De personifiserer dyr med uniformer og medaljer og fokuserer på at de lever opp til tittelen som soldat. Nesten alle historiene vinkles med at de kjempet sammen med menneskene og endte sine dager i ærefull pensjon med medaljer og statuer. Lite nevnes om misbruk, at mange av dyrene opplevde feilernæring og led under manglende kunnskap om dyrenes basale behov. En slik bevisstgjøring burde gjennomsyre denne litteraturen og ikke bare være et sluttord.
Det er selvfølgelig enklere å gi dyrene en helterolle. Barnelitteraturen er full av eksempler der dyr menneskeliggjøres. Kunne jeg berøre en leser av sakprosa uten å havne i den samme fellen? Kunne jeg gjenfortelle dyrenes skjebner uten å personifisere unødvendig?
Jack London adresserer problemstillingen i essayet: The other animals (1908)
A protest against the «humanizing” of animals , of wich it seemed to me several “animal writers” had been profoundly guilty. Revolution and other Essays (side 97)
War Horse av Michael Morpurgo (1982) er romanen som både har dyreperspektiv og samtidig forteller om krig uten å gjøre hesten Joey til en lydig soldat.
Uretten mot dyrene kunne ikke være et sluttkapittel eller fotnote. For meg måtte det være et gjennomgående tema.
Min motivasjon for å skrive om dyr i krig
Ønsket å skrive på dyrenes premisser er enkelt sagt, men ikke enkelt utført. Det finnes en kløft mellom oss. Om løven og jeg hadde snakket samme språk, er det lite sannsynlig vi hadde forstått hverandre likevel. Manus er kronologisk, men oppdelt etter dyr satt i vår tjeneste. Først hund, deretter hest og deretter dyrene som de historisk ble involvert i krig. En ting som ganske fort ble klart for meg, var vår evne til å pønske ut ganske kreative måter å skape lidelser på – noe som selv for kaninen Jordbær ville virket absurd. Caltrop var en stjerne satt sammen av spikerlignende spisser, målet var å skade hester som stormet over slagmarken. Flere tusen kunne ligge strategisk klar foran fienden før slag allerede under Aleksander den stores tid.
«Et kvarter» etter mennesket temmet hesten, fant krigeren måter å utnytte hestens kraft til den stadig ekspanderende krigføringen. Det samme med hunden som gjennom avl utviklet seg til rene kamphunder.
Bare disse to dyrene er i seg selv en uavsluttet og kompleks historie. I Ukraina kan vi se hunder i militær tjeneste. Tema er derfor ubehagelig aktuelt. Vil det noen gang ta slutt? Vil det i så fall være fordi robotteknologien slik som droner erstatter dyr, eller at vi modifiserer dyr til å bryte gjennom den intellektuelle lydmuren som bare vi mennesker foreløpig har brutt?
Dyr som piloter og levende bomber. Kan utviklingen av deres intellekt gjennom genmodifisering kanskje utkonkurrere oss? Når innrømmes dyrenes egenverd?
Jeg delte manus opp etter dyrearter, men så også at det ligger en kronologi om teknologi og epoker bak som kompliserer formidlingen. Alderstrinnet er fra 9-12 år. En ting er deres historieforståelse, en annen er deres inntrykk av dyreverden. Antikken, renessansen. Første og Andre verdenskrig. Jeg kunne tidlig se at en slik historie krevde forenkling og tydelige linjer.
Dyr mer komplekse enn vi tror?
Noen trekker det så langt at de mener dyrene skal frigjøre seg fra menneskene. Filosofen Peter Singer hevder at hvis et individ er sansende, dvs. at det kjenner smerte, glede osv., så er dette individets interesser like mye verdt som andre sansende individs interesser.
Singer sier derfor at alle levende og sansende dyr er likestilt. Han mener vi ikke kan slakte kyr eller tvinge hester til å trekke tung last. Heller ikke bruke hunden i krigføring i Afghanistan. Men hvilke autoritet skal hindre det?
Dyrebeskyttelsen har røtter tilbake til boerkrigene. Da ble engelskmenn i hjemlandet forferdet av å høre om hvilke lidelser hesten i kavaleriet ble utsatt for i Afrika. Hvor nytt er dette? Fra den romerske keiseren Augustin frem til dagens Senterparti-politiker, finnes det en tanke om at dyr er et instrument for mennesket. Filosofen Heidegger hevdet at dyr ikke forstår hva døden er, derfor kan de heller ikke dø. De bare blir borte.
Men vi mennesker vet kanskje heller ikke hva døden er? Og derfor virker historier om livet etter døden så forlokkende på oss.
Er det virkelig slik at dyr som dør i krig bare blir borte? Vi vet at dyr som kråker og elefanter har sørgeritualer og interesse for døde artsfeller. Mange dyr våker ved et dødt familiemedlem. Vi forstår kanskje ikke nok, verken om dyrenes forhold til døden eller døden selv. Å avvise at dyr ikke vet hva døden er, har vi verken kunnskaper eller muligheten til.
Dyr i krig – en bok for barn?
Manus til Dyr i krig var ferdig i sommeren 2022, og klar for illustratør. Dessverre blir ikke boken å finne som leseløve sammen med de andre titlene. En uenighet med forlaget endte med utbetaling av honorar, men ingen bok.
Kanskje var det like greit? Målet var å skrive om krig for barn. I bøkene om krigerne forsøkte jeg å skape distanse mellom faktisk krig og menneskelig lidelse ved å benytte meg av illustratører som var «cartoonish» i streken. Dermed ble noe av alvoret borte, slik streken i Asterix og Obelix gjenforteller Julius Caesars erobring av Gallia på en interessant og morsom måte. I virkeligheten var erobringen en mørk og grusom tilintetgjørelse av kultur og folk hvor masseutryddelse og slaveri var sentrale stikkord. Å plassere tema dyr i krig i samme format ville begrense prosjektet. Kanskje ville lettlest begrense rommet en slik kompleks historie om krig og dyr behøver?
Hestens krigshistorie er like lang og kompleks som hestens historie. Fra de første funn av hester felt etter jakt av forhistoriske mennesker i England for nesten 500 000 år siden, frem til Egypternes krigskjerrer og middelalderens rustningskappløp. Riddernes rustning krevde større og større hester. Mitraljøsen satte et punktum for kavalerangrep under den andre verdenskrig og hesten fikk rollen som pryd. Det ingen tvil om at avl og menneskets domestisering er helt sentral når denne historien skal skrives. Hvor enkelt kan det skildres uten å bli banalt?
Jeg møtte det samme problemet som da jeg skrev krigere – stoffet måtte forenkles ned til det punktet hvor det jeg sto i fare for å miste historisk nøyaktighet.
Hvis dyr kan fortelle historier om mennesker – kunne materialet være mer direkte i det visuelle? Ville foto som skildrer virkeligheten, fremfor tegneseriestreken som et filter til alvoret, fungere? Å fortelle om krigens grusomheter gjennom dyr vil indirekte også fortelle om menneskelig lidelse.
Jeg gikk en ny runde med manus og oppsøkte et annet forlag som ville tenke nytt: Jeg gikk bort fra lettlest, droppet tanken om illustrasjoner. Med fotografi og mer rom for tekst ville dette bli en annerledes bok enn kriger-serien, men det føles riktig. Prosessen fortsetter, og når jeg skriver dette er målet bok til høsten 2023. Ett års forsinkelse. Barn trenger å lese om krig, og de trenger å lese om dyr. Skjønnlitteratur for barn har gjennom sine dyrekarakterer åpnet opp for tanken om dyr som følende og tenkende vesener. Er neste steg å fjerne menneskeliggjøringen? Kan sakprosa for barn fortelle noe som fiksjonen ikke kan? Kan vi gi barna bøker som ligger nærmere Jordbærs tanker i Watership down. De er verdige og dyriske.
Kilder
- Ratelle Amy: Animality and Childrens literature and film, Palgrave macmillan, 2015
Referanser
- Goscinny og Uderzo: Asterix og Gallerne, Hjemmet Mortensen 1966, oversetter ukjent
- London, Jack: Revolution and other essays, Amazon Kindle 1910
- London, Jack: Villdyret våkner (oversatt av Brit Jar) Spartacus 2012
- Adams Richard: Watership Down (oversatt av Bjørn Alex Herrman) Cappelen Damm 2018
- Morpurgo, Michael: War Horse, (oversatt av Marie Dal) Cappelen Damm 2015
- Sørum Steffen og John Jamtli (ill.): Krigere, Cappelen Damm 2020
- Sørum Steffen og Andreas Iversen (ill.): Flere Krigere, Cappelen Damm 2021