Om å skrive serielitteratur, del 1

Johnny 777 omslag
Omslag til Johnny777. Mission 1: Rio de Janeiro, illustrasjon: Ketil Selnes (Vigmostad & Bjørke 2020)

Hvorfor har skriving av serier blitt en del av min forfatteridentitet?

Jeg kommer nok til å skrive en bok til. Og kanskje enda en. Og kanskje…

«Hvor mange Kunstdetektivene, Kepler62- og Johnny777-bøker skal du skrive, Bjørn? Og blir det flere av Julie og Jonas-bøkene? Og hva med Zara-bøker?»

Ofte får jeg dette spørsmålet fra en gutt eller jente. Den som spør, vil at jeg skal skrive mer, raskere, de er utolmodige lesere. Og kanskje redde for at serien tar slutt. Jeg hadde det det samme spørsmålet til bibliotekaren da jeg var liten: ”Hvor mange bøker er det i serien? Kommer det flere?” Slik har George M.M. Martin det også, forfatteren av bokserien Game of Thrones, som ble til tv-serie. Mange av leserne var rasende på at han brukte så langt tid

Mye av forfatter-identiteten min nå er knytt opp til at jeg skriver ulike serier. Det hadde jeg ikke trodd da jeg debuterte i 1992. Jeg var opptatt av romaner og bildebøker. Og så vel serier som noe som ikke kunne ha samme litterære verdi. Men jeg oppdaget jo det jeg visste: Serier er magi og tryllestøv for alle de som finner sin serie. For mange er det den viktigste nøkkelen til lesing og litteratur.

Den lengste serien jeg har skrevet begynte i år 2000, etter det har jeg skrevet én bok i året i serien om Kunstdetektivene (fram til 2016). Det ble 16 bøker. Parallelt kom serien om Bønna og B-laget med 4 bøker. Så 13 bøker i Kepler62-serien (sammen med Timo Parvela). Og nå skriver jeg på den nye serien min Johnny777, så langt 4 bøker på et år.

Å skrive serie-bøker er liksom litt den faste jobben min. Eller vår, må jeg si. Uten at Trond Bredesen, Pasi Pitkänen eller Ketil Selnes illustrerer, blir det ikke noen bøker. Men det er ikke bare en jobb, bøkene er også blitt en slags reise, et lite eventyr for illustratørene og meg. Vi liker å lage dem. Selv om det er et pes, særlig at det stilles store krav til utgivelsestakt. Bøkene reiser også, de er kommet ut i bl.a. England, Danmark, Tyskland, Spania, Frankrike – og Kepler-serien utgis i Sør-Korea om ikke lenge. På et språk jeg ikke kan lese. Kepler62-bøkene er utgitt i 20 land. Johnny 777 har nylig fått en ferska utenlands-agent. Nå er bok nummer 4 ute,  så det har blitt fire bøker på 2 år. Man må holde et visst tempo med nye utgivelser, serielesere er sultne. Denne gangen reiser Johnny til Bergen. Jeg tror dette blir den nifseste boka så langt.

Bøkene jeg leste

Jeg har alltid likt å lese. Fordi noen viste meg fine bøker. Mamma, skolen, bibliotekarene. Så jeg leste masse. Bildebøker, romaner, tegneserier, faktabøker. Alt mulig. Ikke minst seriebøker, spenningsbøker av alle slag. Med likt omslag, lik rygg, eget merke for serien. Og nummer på alle. Både foran og på ryggen. Jeg likte så utrolig godt at jeg kunne vende tilbake til samme stedet inni meg i en ny bok.

Den første boka jeg kan huske jeg leste helt alene, var en spenningsbok. Jeg brukte ganske lang tid på den, den het Fem på vandring og var skrevet av Enid Blyton. Det var bok nummer 9 (tror jeg!) i Fem-serien.

Jeg leste også serien om Hardy-guttene og om Frøken Detektiv, som egentlig het Nancy Drew. Men Fem-serien var best. Hver eneste bok var ikke bare best, men helt fantastisk. Jeg leste dem om igjen og om igjen. Jeg likte at jeg kunne dra tilbake til Kirrin-øya der Julian, Dick, Anne, George (som var jente og egentlig het Georgina) og hunden Timmy igjen ventet på meg. Pluss onkel Quentin, som stadig ble kidnappet. Men den gangen fikk jeg aldri vite slutten. For på biblioteket der jeg bodde, klarte de aldri å finne de to siste bøkene, nummer 20 og 21.

Og en dag oppdaget jeg at den ene bibliotekaren slett ikke var glad i seriebøker. Han så på meg og smilte når jeg spurte etter de som manglet. Så sa han: «Disse bøkene tar vi nå ut av biblioteket.»

«De er ikke ordentlige bøker. De er ikke engang skrevet av ordentlige forfattere. Det er mange forskjellige mennesker som lager disse bøkene, en slags fabrikk. Franklin W. Dixon og Carolyn Keene finnes ikke. Ikke er bøkene særlig godt skrevet heller. Bare Enid Blyton finnes. Men hennes bøker skal ut også.»

Jeg var helt ødelagt. Det føltes veldig rart at bibliotekaren hadde sagt at de ikke var gode, og sånn sett var de litt farlige. Kanskje de var litt onde, på en måte jeg ikke helt forstod? Eller kanskje var det slik at jeg var dum i hodet som ikke skjønte at de var dårlige.

Serielitteratur fikk meg langt på vei inn i litteraturen. Jeg snakket en gang med Einar Økland om dette, og han måtte også innrømme at indianerbøker var det som fikk han til å lese.

Jeg sluttet heldigvis ikke å lese etter den kjipe meldingen fra bibliotekaren. Det var mange bøker igjen. Jeg leste om lille Jill som var alene i et kunstmuseum, om brødrene Løvehjerte, om tordivelen som flyr i skumringen, om Robin Hood og hans menn, om Sherlock Holmes, om kaptein Nemo, om tsarens kurer, om gutter som fikk sitt første kyss, om folk som ble slått av faren sin, om barn som smuglet bibler ulovlig inn i Sovjetunionen, om gutter i Sverige som skulle bli pappa når de var 16 år. Så gikk jeg over til voksenavdelingen. Og leste om bøker som ble brent, om mennesker som ble brent, om å være alene, om hva som skjedde i Solkongens slott i Versailles, om å få kjæreste, om å få barn,  om å bli syk, om Hitler. Om Hamsun. Om kunst. Om Giotto, Chagall, Picasso. Om alt mulig.

Så begynte jeg å skrive bøker selv. Jeg skrev flere bøker, fikk priser og ble oversatt til flere språk. Jeg var blitt forfatter, på ordentlig.

Hvordan begynte jeg å skrive serier?

Da jeg var 29 år, fikk jeg Fem-serien i bursdagsgave fra kona mi. Hun hadde dratt rundt på antikvariat og fått tak i nesten alle. Også nummer 20 og 21. For første gang i livet hadde jeg hele serien. Trodde jeg. Men bakerst i bok nummer 21 sto det at det fantes to til på norsk. Som jeg ikke hadde hørt om engang!

Gjensynet med bøkene i Fem-serien gjorde at jeg begynte å tenke på å skrive serier. Jeg skrev først en liten serie, tre spenningsbøker om Julie & Jonas. Men tre bøker var ikke nok. Så tok jeg fatt på Kunstdetektivene. Jeg begynte å planlegge serien i Italia. Og første boka ble Venezia-mysteriet. Det skulle egentlig bli bare fem bøker i serien – men det ble altså 16.

Og så gjorde jeg et klokt valg: Jeg ville ha gjennomillustrerte bøker, i farger. Det var ikke så vanlig da vi begynte i 2000, det var liksom bildebøker som skulle ha bilder. Men det gav oss mange nye lesere.

I en periode fikk jeg så å si hver dag brev fra gutter og jenter som har lest kanskje alle Kunstdetektivene. Og som liker dem og vil leser mer.  Og som lurer foreldre eller besteforeldre til å ta dem med til New York, Angkor eller Barcelona. Bare på grunn av en bok jeg har skrevet. Det er stas. Jeg oppdaget det med meg selv at jeg ønsket sterkt å nå lesere, og særlig de som ikke gadd lese lengre bøker, eller som var lesesvake. Jeg fikk altså en ny og annerledes motivasjon for å skrive enn jeg hadde da jeg debuterte.

For det hyggeligste jeg får høre, er når en bok om Kunstdetektivene eller Johnny777 har vært den første lese-selv-boka for en fersk leser. Ingenting gjør meg mer glad og stolt som forfatter enn det. Kanskje min bok kan bli en nøkkel til å lese andre bøker også, slik jeg selv hadde det med Fem på vandring. Jeg skriver ikke for skrivebordsskuffen, jeg ønsker å bli lest. (Og jeg har oppdaget at også mange voksne leser disse bøkene.)

Slik jobber jeg med bøkene, for eksempel med Johnny777 – Mission 2: Hongkong

Ganske lang tid på forhånd reiser jeg til byen og stedet jeg skal skrive fra. Jeg noterer, går rundt i byen, tar bilder, begynner å planlegge og plotte ut en historie.

Jeg dro til Hongkong i 2012 og planla å skrive bøker herfra, jeg hadde allerede den gang tenkt at jeg skulle starte en ny serie etter Kunstdetektivene. Allerede da oppdaget jeg at mange unge lesere syntes at teksten i bøkene var litt lang, og jeg var redd for at de skulle bli lei av den. Keep them hungry, som det heter. Jeg sluttet mens serien ennå var populær. Så kom Johnny 777.

Jeg begynner å skrive i september året før boka skal ut. Og holder på med førsteutkastet til ut i mai. Det hender også at jeg må reise tilbake til byen jeg skriver om for å dobbeltsjekke saker og ting.

Når Johanne, redaktøren min på forlaget har lest manus, sender jeg en liste til Ketil Selnes over ting som jeg tenker må være med, og vi diskuterer dette grundig og vel. Johanne er den viktigste leseren min, hun er også med på å forme historien.

Ketil begynner å lage skisser ut fra stedet og handlingen i boka. Først lager han noen små «thumbnail-skisser», så litt mer detaljerte, og til slutt ferdige illustrasjoner.

Det er fantastisk gøy å få se de første skissene. Plutselig blir hele historien levende. Og jeg synes det er utrolig at Ketil alltid forsøker å få hver bok til å bli bedre og bedre. Slik var det å jobbe med Trond Bredesen også. Trond og designerne Therese Moe Leiner og Cecilie Mohr vant forresten prisen for Årets Vakreste Barnebok for Istanbul-mysteriet. Jeg tror det var første serieboka som vant en slik pris. Serie-bøker er nå oppjustert for lengst sammen med andre barne- og ungdomsbøker.

De fleste bøkene jeg skriver, er ikke seriebøker. Det rare er at jeg egentlig ikke liker å skrive bøker som ligner veldig på hverandre, som jo seriebøker ofte er. Men med Johnny777 og Kunstdetektivene er det annerledes. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje har det noe med at jeg føler det er en slags kontrakt mellom meg og leseren. Når jeg først lager en serie, må jeg lage nok bøker til at det kan kalles en ordentlig serie. Og hvor mange bøker kan man skrive egentlig?

Enid Blyton skrev visstnok over 700 bøker. 21 av dem er i Fem-serien. En kuriositet: De to siste på norsk er skrevet av en fransk forfatter, som likeså godt skrev 24 bøker i sin egen Fem-serie. I tillegg skrev Sarah Bosse en haug med nye Fem-bøker. Noen hadde så stort begjær for fortellingene, at de ikke måtte ta slutt. For meg er det likevel Enid Blyton som gjelder. (Og 21 er et godt tall. Jeg fikk til slutt nummer 23 og 24 også, av en venn av meg i Oslo. De hadde lager på låven med bøker for Damm, som i sin tid gav dem ut. Tenk å ha lager på låven med alle Fem-bøkene da.)

For noen år siden kom Fem-serien ut på nytt. Det ble nok ikke en stor suksess, de er daterte nå. Men det hender av og til at jeg ser at de står ved siden av Johnny777 og Kunstdetektivene i bokhandelen. Det hadde jeg aldri drømt om da jeg var 7–8 år og leste Fem på vandring.

Nå har jeg andre lesere og nye enn de som leste Kunstdetektivene. Boka konkurrerer med mange nye medier og format.  Det finnes lesere der ute som venter på en ny bok om Johnny777.  Og som mailer meg om at jeg må skrive raskere og flere bøker.

Her kan du lese: Om å skrive serielitteratur, del 2: Dramaturgi og illustrasjoner

Relaterte innlegg