Om å skrive serielitteratur, del 2

Omslag til Johnny777. Mission 3: Moskva, illustrasjon: Ketil Selnes (Vigmostad & Bjørke 2020)

Dramaturgi og illustrasjoner

«De fleste gutter gidder ikke å lese hvis det ikke er spenning og bilder!»

Dette utsagnet hører jeg ofte fra lærere, bibliotekarer, foreldre, bokhandlere – samt forlag. Og det er på godt og vondt også min erfaring. Særlig gutter etterlyser bilder, og det jeg vil kalle ”suspense-sjangre” – grøssere, thrillere, superhelt-fortellinger, fantasy osv. Dette er sjangre som også krever et særlig fokus på, og kunnskap om det jeg litt unyansert vil kalle ”klassisk dramaturgi”.

Akkumulert kunnskap

I motsetning til da jeg vokste opp, har barn og unge nå ubegrenset tilgang til film og tv-serier og spill i alle format. De har akkumulert svært mye kunnskap om historiefortelling og dramaturgi. De har mange referanser, og er dermed gode på å lese (og avlese)  alle typer fiksjon. De oppfatter relasjoner mellom karakterer, vet mye om ulike antagonistiske krefter, kjenner til både konfliktopptrapping og klimaks – og de forventer å finne det også i bøker og tegneserier. De kjenner også til lek med klisjéer og stereotyper. Mest av alt er de vant til høy fart, korte kapittel, beats og hyppige cliff-hangere. Og mesteparten av den fiksjonen de ser og leser, er i et serieformat. Dette har påvirket skrivingen min. Særlig fordi jeg tidlig ble interessert i alt dette da jeg var litt eldre, og utvalg og tilgjengelighet var større. Jeg leste bøkene, og så filmene. Det var et tidlig adventure-dataspill som fikk meg til å lese Hobbiten, boka kom faktisk sammen med spillet, som jeg leste etterpå. Og etterhvert så jeg at mye av det bibliotekarer og voksne syntes var B-kultur, faktisk hadde nyanser. I det hele,  distinksjonen mellom ”høyt” og ”lavt” var noe jeg hadde problem med. Jeg tenkte at det ofte fløt  sammen. Jeg leste både Bibelen, og Morgan Kane – det helter og skurker, mot, ondskap og drap i begge. Og begge gav meg leseglede. Jeg elsket kong David, og særlig elsket jeg James Bond. Og en så arkaisk karakter som Bond har overlevd i flere tiår, og er fortsatt regnet blant det sterkeste fiksjon-merkevarene i verden. Han gått fra å være en pappfigur til å bli en langt mer tredimensjonal og sårbar karakter. Han gråter, han taper, han elsker bare en kvinne – ja, han er til og med blitt far i No Time to Die (2021).

Jeg synes det er mer relevant enn noen gang å skrive serier. Dagens sjanger-serier byr nå på tvisyn, vanskelige valg, samfunnskritikk, familiedrama, you name it. Og å dele inn i aldersgrupper erfarer jeg at blir mer og mer irrelevant og utdatert. Nå blir de samme seriene ofte sett både av unge og voksne. YA [Young Adult, red. anm.] blir lest av alle. Harry Potter også. Og fedre og sønner spiller samme dataspill. Slik det også er med den den sør-koreanske tv-serien Squid Game – alder og kjønn på publikum er ikke ensartet, de også flyter sammen, barn ser dette, det er til og med laget lego-lignende leketøy av denne serien. Jeg sier ikke at alt dette er bra, men det er sånn. Det er mindre avstand mellom generasjonene, halvparten av de som går inn i Legoland, er voksne uten barn.

De rastløse

Jeg er en rastløs leser og skriver. Det er seigt å skrive serier, så praktisk kunnskap om dramaturgi har vært både frigjørende og nødvendig for skrivingen min. Da jeg begynte å skrive serien om Kunstdetektivene snakket jeg først med spilldesignere, filmskapere, manusforfattere, regissører, klippere, ja til og med produsenter, om hvordan de tenker når de lager film og serier. Jeg har nok lært vel så mye om dramaturgi gjennom av å snakke med dem, som å snakke med andre forfattere. Jeg har alltid søkt fellestrekk i lesingen og skrivingen min. Jeg har funnet mye skrivelyst og glede gjennom å kjenne til og forstå tre-akteren, eller fem-akteren. Og det trengst. Det er hard jobbing å skrive for eksempel 16 bøker i samme serie. Alle bøkene skal ha samme karakterer, samme litterære univers, samme intensitet – og innfri sterke forventninger hos lesere.

I skrivingen har jeg alltid hatt korte replikker, dialoger, korte kapitler, ikke så lange skildringer, karakterer trer oftere fram gjennom det de gjør, enn det de tenker, selv om begge deler er tilstede. Mye av dette finner man i serie-fiksjon. Ikke minst søkte jeg selv som ung leser handling og bevegelse, som nå mer enn noen gang er avgjørende for unge lesere. Særlig viss de skal leser litt lengre romaner, krever de draiv og framdrift i handlingen. Jeg ville at det skulle gå raskt å lese, at jeg skulle komme inn i handlingen fort. Jeg var en rastløs leser, akkurat som de fleste unge lesere er rastløse lesere, blir fort utålmodige, ser gjerne på mobilen samtidig som de leser eller ser på fiksjon på skjerm. Jeg tenker at det er som i barnehagen: det er enklere for et barn å spise eplet når det er delt opp i mindre biter, enn å få hele eplet servert uoppskåret.

Selv voksne har det slik, for vi har alle synkende ”mental kondis”. Vi legger ofte bort tekster som framstår visuelt massive. I en roman fra 1990 ville satsspeilet kanskje i snitt ha 42 setninger per hele side, når har det krympet til 32, eller mindre. Samme utviklingen finner vi også i ungdomsromaner. Og da er vi over til hvordan det tredimensjonale objektet fysisk bok har forandret seg. Særlig serie-bøker for barn og unge.

Alt forteller

Jeg er svært involvert i prosessen rundt det visuelle og taktile med en bok selv. Jeg har alltid blitt forelska i bøker som ser bra ut. En god bok med dårlig eller likegyldig omslag, dør ofte. For ikke minst ønsker jeg å gi leseren en estetisk opplevelse også, i tillegg til at illustrasjoner og design forteller.  

Jeg bestiller ofte helt ferdig omslag på en bok før jeg begynner å skrive. Det er motiverende for skrivingen. Jeg har konkrete tanker om hva jeg vil ha, for illustratøren har ikke noen tekst å forholde seg til. Det gjør at vi begge må tenke mye rundt hva historien kommer til å bli.

Jeg bruker videre også mye tid på å jobbe sammen med illustratør og designer på bøkene jeg skriver. Jeg leter lenge, og  plukker nøye ut de jeg jobber med. Jeg velger så ut referansebilder. Jeg tar stadig bilder som jeg leverer til illustratørene, som danner grunnlag for nye thumbnail-skisser, senere skisser, grovutkast og endelig ferdig illustrasjon. Jeg har mange og lange samtaler med illustratør og designer for å diskutere en profil på boka. Jeg kommer med mange innspill, filmer de skal se, bokomslag eller filmplakater jeg liker. Jeg prøver å komme med mest mulig forslag, slik at vi sammen kan definere totalinntrykket boka og serien skal gi.

Noe jeg er veldig opptatt av er at jeg velge en fargekode for hele boka. Det er alltid en farge som dominerer i hver bok i serien. Jeg har relativt sterk synestesi, og tenker hele tiden i farger når jeg skriver. Det er vanskelig å forstå, muligens, men enkelt forklart er det som om alle element i fortellingen har en mengde farger, og jeg prøver å oppnå at disse fargene kommer i  balanse, jeg ser hele boken i farger, på en måte.

I tillegg er noe av det mest inspirerende og  lystvekkende jeg vet å jobbe med illustratører og designere. De er medfortellere. De er i tillegg også gode lesere, og leser ofte en tekst med en friskhet som bare barn har. Det er utrolig inspirerende når Trond Bredesen, Pasi Pitkänen eller Ketil Selnes har lest teksten min på nytt gjennom illustrasjonene sine. De komper ikke teksten. De utvider den.

Jeg  jobber lenge etter at teksten er ferdig språkvasket, og jeg sitter hele tiden med designer mens han brekker om boka. Det er viktig at vi alle tre er med å jobbe ut boka fram til trykkstart. Så bestemmer vi om det skal være oppslag, enkelt-side-illustrasjon eller vignett. Luft og riktig punktstørrelse på bokstaver er også viktig, i stedet for innrykk på linjer, bruker jeg mer og mer blanklinjer for å indikere avsnitt. Serie-boka må ta leseren i hånda, det skal vær innbydende å lese, om det går an å bruke et slikt uttrykk.

Alt forteller. Bok-utstyr er viktigere enn noen gang. Det er fortsatt noe med å holde i en bok  som har rett tyngde og størrelse, rett papir, et sjangerkjært og slående omslag, god design, gode illustrasjoner, rett skriftstørrelse osv. Jeg tror på at serier skaper leselyst og leseglede. Kanskje fordi jeg er en mislykka illustratør ønsker jeg bilder i serie-bøkene mine. Gutter vil ha tegninger,  de gjennomillustrerte serie-bøkene i fire farger er de som blir lest mest. Og jeg vil gjerne bli lest, jeg skriver ikke for skrivebordsskuffen. Selv håper jeg at en stor, uensartet gruppe leser mine bøker. Jeg skriver for alle. Ikke bare for gutter, selv om jeg ofte har en særlig agenda på å få gutter inn i litteraturen. Hvis ikke gutter og jenter leser, sliter de også med å skrive. Å forstå, og ha et språk, er avgjørende for alle. Uten språk er det vanskelig å få utrykke seg. Får man mange mennesker som er svake både lesere og skrivere, vil det på sikt bli et demokratisk problem.

Her kan du lese Om å skrive serielitteratur, del 1: Hvorfor har skriving av serier blitt en del av min forfatteridentitet?

Relaterte innlegg