 Doktorgradsstipendiat, Norsk barnebokinstitutt |
| Leselengde: 3 minutter |
En versjon av denne teksten har vært publisert i Morgenbladet 17. mars 2023
Stående ovasjoner og total fordømmelse av samme verk er ikke enestående på litteraturfeltet. De mest polariserte og potente diskusjoner om forholdet mellom etikk og estetikk foregår etter min oppfatning i Holocaustlitteraturen. Kontroversene blir ikke mindre interessante om litteraturen er utgitt for barn.
Da Guri Hjeltnes, direktør ved HL-senteret, anmeldte Alt som er ødelagt av John Boyne i VG i forrige måned, fikk hun et svar av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet. Han tar et kraftig oppgjør med det han betegner som Hjeltnes’ mangel på opplysning om og drøfting av «usedvanlig veldokumenterte innvendinger». Ellefsens kommentar er i stor grad knyttet til Gutten i den stripete pyjamasen (2006), forløperen til Boynes nye roman, og han har rett i at Hjeltnes utelater kontroversene som kom i kjølvannet av utgivelsen for 17 år siden.
Litteraturen som eksperiment
Holocaust er et folkemord som er blitt et sterkt symbol på ondskap. Den ekstreme ondskapen utfordrer menneskets forståelse og formidlingsevne, noe litteraturen om Holocaust forsøker både å utforske og bøte på. I sentrum står et etisk imperativ: Fortell! Hold bevisstheten om Holocaust i live. Holocaustrepresentasjon er imidlertid et komplekst og kontroversielt prosjekt med en rekke etiske problemstillinger. Ett sentralt krav til litteratur om Holocaust er en historisk korrekt framstilling, framfor alt for å unngå trivialisering og fornektelse av folkemordet.
Mitt innspill i denne debatten er rettet mot skjønnlitteraturens potensial som tankeeksperiment – også når vi snakker om fortellinger om Holocaust for unge lesere. På sitt mest intense kaller litteraturens utforskning av etiske problemstillinger på spørsmål om fasit, om definisjonsmakt og om sensur.
Jeg ønsker meg diskusjon, ikke diskvalifisering, og vil derfor driste meg til å utfordre fagmiljøene som Ellefsen tillegger «usedvanlig veldokumenterte innvendinger» mot Gutten i den stripete pyjamasen. Hovedinnvendingen mot Boynes bok, som Ellefsen påpeker, handler om at barn ikke får den riktige forståelsen av Holocaust. Når Ellefsen løfter fram disse advarslene mot å lese romanen, uten noen form for nyansering eller drøfting, synes det som han faller tungt for eget grep.
Sokratisk ironi
Det finnes studier av at barn fra 10-årsalder har lest romanen med utbytte. Gutten i den stripete pyjamasen er representert i en britisk antologi om filosofi for barn i skolen, der læreren Steve Williams (2012) har arbeidet med romanen som et eksempel på filosofisk dialog med utgangspunkt i litteratur. I norsk sammenheng har vi blant annet to resepsjonsstudier av Marita Johansen (2009) og Maria Parr (2007), som undersøker hvordan elever på mellomtrinnet leser Boynes roman. De understreker at romanens tomme rom og leserens aktive medvirkning i samhandling med andre er forutsetninger for å realisere teksten som en roman om Holocaust.
Dette er kjernen i mitt argument. Boynes roman, som er en utforskning av Holocaust gjennom det fiktive perspektivet til barnet av utryddelsesleirens øverstkommanderende nazist, bygger i stor grad på fortellergrepet sokratisk ironi: Denne ironien er et resultat av at den unge protagonistens fortolkning av folkemord som lek ikke blir eksplisitt korrigert av den allvitende fortelleren. Kombinasjonen av et uskyldig barneperspektiv og fortellerens fortielser og eufemismer forutsetter en implisitt leser som erkjenner det gjennomgående ironiske grepet.
Sokratisk ironi er ikke et nytt fenomen i barnelitteraturen. I de klassiske fortellingene om Ole Brumm er imidlertid ironien knyttet til en mild latterliggjøring av autoriteter i en nostalgisk feiring av barn og barndom. Kontrasten til ondskapen og de døde barna i Gutten i den stripete pyjamasen er megetsigende, og jeg leser derfor Boynes roman som en utfordring av en autoritativ tekst innenfor den barnelitterære kanon og dermed som en reforhandling av hva barnelitteratur er og kan være.
Kombinasjonen av et uskyldig barneperspektiv og fortellerens fortielser og eufemismer forutsetter en implisitt leser som erkjenner det gjennomgående ironiske grepet
Utvikler forestillingsevnen
Bruken av sokratisk ironi som et gjennomgående fortellergrep i en roman om Holocaust for barn kan synes paradoksalt. Ironien, som både følger av og avslører barneperspektivets fortolkning av Holocaust som lek, kan aldri fastslå sannheten eller sikre en korrekt forståelse av folkemordet. I så måte har Ellefsen helt rett. Likevel og akkurat derfor: Den sokratiske ironien er en underliggjørende strategi og en invitasjon til refleksjon hos unge lesere. Ifølge Martha Nussbaum (Litteraturens etikk, 2016) er litteraturens verdi og dannelsespotensial nettopp knyttet til utviklingen av den narrative forestillingsevnen, med stor betydning for forståelse og medlidenhet, hos «sokratiske studenter».
Svarer Gutten i den stripete pyjamasen fyllestgjørende på spørsmålet om hva Holocaust er? Absolutt ikke. Les den sammen med barn og unge likevel. Især om du har tro på samtaler, på tolkningsmangfold og har tillit til unge menneskers egne refleksjoner.