Ordvalg og kamp om begreper er en del av maktkampen i samfunnet

ARTivisme -Cecilia Guadalupe Salinas
Illustrasjon: Cecilia Guadalupe Salinas, fra serien ARTivisme, digital collage

Bak norsken min skjuler det seg mange språk. Jeg vokste opp med argentinsk (en spansk dialekt), portugisisk og guaraní, et språk jeg ikke fikk lov å lære. Da jeg lærte meg norsk ble jeg ikke bare betatt av lydene og strukturen i språket, men også av at det skiller seg veldig fra de språkene jeg selv vokste opp med. Noen ganger var det som om alle ordene stod i kø og «ventet på å bli sagt», og jeg måtte velge ordene jeg kjente best på norsk. Det var nesten som om jeg ikke hadde ordentlige klær til alle de «argentinske ordene mine» og ikke kunne slippe dem løs, som nakne på en scene. 

Lokal innflytelse ga liv til spansk ordforråd

Språkeksperter mener at det spanske språket ble født på den nordlige delen av den iberiske halvøya, i området rundt Burgos og La Rioja. På den tiden var halvøya under romersk innflytelse, og i dette området ble derfor det latinske språket benyttet i handel. Ved å ta i bruk det nye språket og polere det med sine egne språktrekk, begynte lokalbefolkningen å spre det på hele halvøya, og til slutt gjorde de det til offisielt språk innen styre og handel i området. 

Selv om spansk har røttene sine i det romerske, beholdt språket de grunnleggende reglene og strukturene til det lokale språket. Den lokale innflytelsen, i tillegg til flere nomadiske språk i området, bidro til et rikere ordforråd. 

I kolonitiden var Spania en global stormakt, og en av de mektigste nasjonene på sjøen, med en enorm flåte og et stort nettverk av handelsruter. Dette hjalp til med å spre det spanske språket, fordi kolonister, gullgravere og oppdagere fant veien over havet og grunnla bosetninger i de nyoppdagede landene. Effekten av dette er godt synlig i dag, ettersom de fleste landene i Sør- og Mellom-Amerika, i tillegg til landene i Karibia har spansk som sitt offisielle språk. 

Mor og far lærte at de skulle skamme seg over morsmålet sitt

Jeg vokste opp i Buenos Aires. Foreldrene mine er fra Nord-Argentina. De forlot landsbygda for å søke jobb og en bedre fremtid i Buenos Aires. I byen måtte de bosette seg i slummen og skjule morsmålet sitt, Guaraní. Foreldrene mine lærte fra de var små at morsmålet deres var noe å skamme seg over.

De ville så gjerne gi oss en utdannelse. «Dere skal ikke arve penger, men dere skal arve en utdannelse», sa min mor. Derfor var det viktig for dem at vi gikk på en privatskole som lå en time unna der vi bodde, siden de offentlige skolene i nabolaget vårt ikke var gode nok. Foreldrene våre fortalte oss at vi var heldige som fikk utdanning, på tross av at vi var fattige. Men for oss var livet på skolen som å bli kastet i løvens hule. På den private skolen kalte de andre barna oss «skitten indianer», de kastet stein på oss, spyttet og slo. I sju år opplevde vi dette. Hver dag.

Buenos Aires har alltid vært stedet for landets elite. På 1800-tallet kalte presidenten Sarmiento indianerne for menneskelig søppel. Jeg vokste opp på 1990-tallet, men mentaliteten fra 1800-tallet var fortsatt der. Sarmiento beundret amerikanerne og europeerne. Sør for Mexico var det bare møkk, kaos og galskap, mente presidenten. Området burde renses for indianere og svarte, og erstattes av hvite folk. Vi var ikke hvite. 

Språk er makt

Der det spanske språket mitt i Buenos Aires ble kalt «skittent», opplever jeg altså nå at det norske språket mitt kalles «fattig». Ordvalg og kamp om begreper er en del av maktkampen i samfunnet. Språket har en viktig funksjon på nasjonalt nivå, som det viktigste mediet for den nasjonale bevissthet. Når språk gir makt, er det blant annet fordi selve språkformen assosieres med forestillinger om hva som anses som relevant eller irrelevant, som feil eller korrekt. Språklig dominans manifesterer seg på en rekke områder og på mange forskjellige måter. Ofte er den uttrykk for en bevisst maktstrategi, men i mange tilfeller er den også ubevisst og innforstått.

Nye stemmer med andre erfaringer enn majoriteten kan tilføre en annerledes måte å snakke og skrive norsk på. Ved å inkludere nye stemmer, blikk, uttrykk og erfaringer fra ulike folk, får vi ikke bare en rikere norsk litterær verden som når flere lesergrupper, men det kan også forsterke vårt demokrati og vårt fellesskap.

Jeg har i tjue år jobbet i Norge som forfatter, dramatiker og formidler. Jeg jobber hovedsakelig med «ord». Jeg har lest tusenvis av bøker på språk som dessverre ikke er oversatt til norsk. Jeg har også lest tusenvis av bøker på norsk. Jeg er fascinert av ord. Jeg holder på dem, jeg forfølger dem, jeg biter i dem. Noen ord skinner som svarte steiner, andre hopper som fisker i elven, noen er fugler, andre er skyer. Noen ord renser jeg, andre skreller jeg. Jeg lar de bli det de vil, noen av dem er rike, andre er fattige. I mitt arbeid med ord er jeg engasjert i temaer som makt, etnisitet, fremmedgjøring, språk, media, kropp og kjønn. Jeg brenner for formidling av kunst og litteratur for alle, og for å skape gode møter mellom barn, ungdom og voksne.

Hvordan kan det norske språket mitt bli et kunstuttrykk?

Det er ikke korrekt grammatikalsk. Det er ikke fylt med synonymer. Metaforene på spansk og norsk er veldig forskjellige. Likevel vil jeg gjerne bidra til utviklingen av det norske språket. Norsk i møte med guaranispråket, norsk i møte med det argentinske språket. Litteratur er ord som får liv. Det norske språket er ikke alene i verden.

Teksten er tidligere publisert i tidsskriftet Fett (3/21)

Relaterte innlegg