Hopp til innholdet

Planteblindhet og plante­­studier i barnelitteratur

Artikkelforfatteren lider åpenbart ikke av planteblindhet, foto og styling: Ingeborg Sivertsen Landfald

Legger du merke til plantene som omgir deg, eller er du tvert imot «planteblind»? Når vi ikke lenger ser, gjenkjenner og har kunnskap om plantene som omgir oss, kalles det planteblindhet. Og det er ikke bare i hverdagen plantene blir forbigått. I litteraturen er plantene som regel bakgrunnsstoff eller metaforer for menneskelige følelser. Selv blant litteraturforskningen som undersøker naturfremstillinger, har planter ofte blitt viet mindre oppmerksomhet til fordel for dyr eller klimakrisa. Men kanskje er det i ferd med å snu? 

Planteblindhet 

Timotei, hundegress og engrapp. Marikåpe, storstorkenebb og prestekrage (nei, ikke balderbrå! Og ikke margeritt heller.) Bjørk, helt sikkert, og kanskje ei spisslønn, før lønnefrøene flyr forbi.  

Hvor mange slag gress, blomster, busker og trær legger du egentlig merke til der du går? Og hvor mange av disse kan du egentlig navnet på? Kanskje ikke så mange, og biologer kaller fenomenet for planteblindhet. Vi legger ikke merke til plantene rundt oss, men ser vegetasjonen som en kulisse for andre ting. I vestlig litteratur har planter som regel vært plassert i bakgrunnen, eller blitt brukt som metaforer for menneskelige følelser. Ny barnelitterær forskning innen kritiske plantestudier, en relativt ny og tverrfaglig disiplin, setter plantene i forgrunnen. Det er nemlig et misforhold mellom den avgjørende rollen planter spiller for alt liv på jorda, og den kulturelle oppmerksomheten som blir planter til del i vestlig vitenskap og kultur, som barnebokforsker Lykke Guanio-Uluru påpeker i ett av sine bidrag til denne utviklingen. 

Fra økokritikk til kritiske plantestudier  

Siden 1990-tallet har økokritikken interessert seg for naturens rolle i litteraturen. I Økokritisk håndbok. Natur og miljø i litteraturen av Sissel Furuseth og Reinhard Hennig (2023), får vi en bred innføring i begreper, retninger og konflikter innenfor internasjonal og skandinavisk økokritikk de siste tiårene. Gis for eksempel skogen for stor plass på bekostning av havet? Er det for mye fokus på menneskets plass i naturen, til fordel for dyrene? Eller skrives det tvert imot for mye om dyr, og for lite om planter?  

Mye kan tyde på akkurat dét. De siste årenes voksende interesse for plantenes plass i barne- og ungdomslitteraturen, kan tyde på at blomster, trær og busker har vært viet for lite oppmerksomhet, til fordel for dyr, artsmangfold og klimakrise. Men noe er i ferd med å snu.

Omslag: forlagene

Plantestudier i barne- og ungdomslitteraturen 

I 2022 ble antologien Plants in Children’s and Young Adult Literature publisert, av redaktørene Melanie Duckworth (Høgskolen i Østfold) og Lykke Guanio-Uluru (Høgskulen på Vestlandet). Antologien består av 13 forskningsartikler, som tar for seg framstillinger av planter i alt fra Gutta i Trehuset til Brødrene Grimms eventyr; fra poesi skrevet av barn til urfolksfortellinger. Studien er den første utgivelsen som er fullstendig viet analyser av planter i barne- og ungdomslitteratur, og i bokas forord kaller Karen Coats (Universitetet i Cambridge) antologien for et banebrytende arbeid. 

Nylig ble forskningssporet fulgt opp i antologien Storying Plants in Australian Children’s Literature (2024). Det er kanskje langt fra norsk fauna til australske eukalyptustrær, men redaktøren for antologien er nevnte Melanie Duckworth, og her har hun fått med seg med-redaktør Annika Herb. Den norsk-australske duoen skriver innledningsvis at ideen kom i form av et frø med vinger (kanskje var det frøet fra ei spisslønn?) da Annika Herb sendte sin idé til en forskningsartikkel til Guanio-Uluru og Duckworths første antologi. Frøet spirte, og resulterte altså i en egen antologi om planter i australsk barnelitteratur.  

Røtter og frø: Fra urfolk til Ukraina 

Antologien har fått undertittelen «Roots and Winged Seeds», som hentyder at artiklene både tar for seg fremstillinger av planter i bildebøker skrevet og illustrert av urfolk, med det det innebærer av gammel kunnskap om å leve i, av og med naturen, og framstillinger av planter i lys av eksil, eventyr og migrasjon. I artikkelen «Seeking Home, Discovering the Bush» skriver Maryna Vardanian (Universitetet i Kryvyi Rih) og Lydia Kokkola (Uleåborgs Universitet) for eksempel om framstillinger av den australske bushen i ukrainske barnebøker. Bushen er et spesifikt australsk konsept, men ordet kommer fra den britiske kolonimaktens møte med den – for dem – fremmede naturen. Her undersøker de hvordan bushen er representert i barnebøker skrevet av ukrainske forfattere og illustratører. Artikkelforfatterne skriver innledningsvis at Russlands pågående krig i Ukraina utgjør den femte ukrainske diasporaen, og påpeker at ukrainere som tidligere flyktet til Australia har vært aktive i det litterære feltet allerede fra 1950-tallet av. Artikkelen er en analyse av deres litterære framstilling av den australske bushen.

Omslag: forlagene

Norske Guanio-Uluru har også bidratt med en artikkel til antologien, hvor hun sammenligner representasjonen av planter i de to billedbøkene Welcome to Country: A Traditional Aborginial Ceremony (Aunty Joy Murphy og Lisa Kennedy, 2016) og The Rabbits (John Marsden og Shaun Tan, 2008/2020).  

Melanie Duckworth skriver om framstillingen av et australsk løvtre, she-oak, i barneboka Bindi (Kirli Saunders, 2020). Frøkapslene på dette treet er tilfeldigvis den eneste maten den utrydningstruede fuglearten brunkakadue kan spise. Boka kretser rundt 11-åringen Bindi, idet hun planter trærne, finner en skadet fugl, og idet en enorm brann i bushen truer med å ødelegge lokalmiljøet. Innledningsvis påpeker Duckworth at frøet ofte brukes som en metafor for håp og gjenfødelse, men påpeker at treets rolle i denne boka går dypere enn det rent metaforiske. Her er ikke trærne bare symboler, men de er nært forbundet med fuglene som spiser av dem, barna som planter dem, og forfedrene som snakker gjennom dem. Duckworth har tidligere skrevet en artikkel om aboriginenes begrep Country publisert i BLFT som er omtalt på våre nettsider

Purriot og plantehumor i BLFT 

I tillegg til antologiene, blir økokritiske lesninger utfordret og utvidet i to nye artikler i Barnelitterært forskningstidsskrift, publisert på tampen av fjoråret. Også her har Lykke Guanio-Uluru utfordret det antroposentriske perspektivet, ved å analysere planter i et humorperspektiv. I artikkelen «Møt Agatha Crispie og Doris Pastinakk» – som på engelsk har fått en tittel for oss som er glad i ordspill: «Meet Agatha Crispie and the leek-alike Purriot» – er det nettopp plantehumor og intertekstuelle referanser i Bjørn F. Rørvik og Ragnar Aalbus Purriot-serie som undersøkes nærmere.  

I Purriot-serien spiller planter en helt sentral rolle, i motsetning til hvordan planter ofte behandles i vestlig litteratur. Bøkene utvikler en særegen plantehumor gjennom verbal, visuell og intertekstuell lek med planters navn og former: Her er Agatha Christies Poirot portrettert som en grønn purre med gjenkjennelig bart. Hva kan analysen av seriens plantehumor bidra med til diskusjonen om planters litterære rolle innenfor kritiske plantestudier? Analysen av plantehumoren viser at bøkene om Purriot kan «pirke i leserens kulturelle slør av manglende plantebevissthet», og at serien utfordrer det rådende kulturelle paradigmet som tilsier at planter egner seg best i bakgrunnen av handlingen.

Omslag: forlagene

Menneske og landskap i Glimmerdalen 

BLFT publiserte samtidig Are Bøe Pedersen (NLA Høgskulen) sin artikkel «Fjella og elva og havet som stig. En nymaterialistisk lesing av antropocene overtramp i Maria Parrs Tonje Glimmerdal (2009)». Artikkelen tar ikke utgangspunkt i kritiske plantestudier, men undersøker hva en nymaterialistisk lesing av barnelitteraturen kan tilby. Nymaterialismen er en del av en større materiell dreining innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, hvor man undersøker hvordan ikke-menneskelig handlekraft blir representert i kulturen. Den viderefører på mange måter et økokritisk prosjekt om å fremme ikke-antroposentriske perspektiver på naturen, påpeker Furuseth og Hennig i tidligere nevnte Økokritisk håndbok (2023). Nymaterialismen har likevel et annet filosofisk utgangspunkt, som understreker at objekter eksisterer uavhengig av vår menneskelige erfaring.  

Det finnes flere studier av naturens rolle i Tonje Glimmerdal, og Bøe Pedersen gir en oversikt over forskningslitteraturen. Han nevner Harald Bache-Wiigs artikkel «Fra Sveits til Glimmerdal – en gjenskaping av Johanna Spyris Heidi?» (2010), Nina Gogas artikkel «Landskap og bannskap i Maria Parrs forfatterskap» (2011), Aslaug Nyrnes’ artikkel «The Nordic Winter Pastoral: A Heritage of Romanticism» (2018) og Ahmed Khateebs avhandling «Barnelitterære landskapskonstruksjoner. Økokritiske lesninger av tre danningsfortellinger» (2022). 

I sin lesing av Tonje Glimmerdal fokuserer Bøe på de ulike karakterenes forbindelse til Glimmerdalen, som et landskap som både former og formes av karakterene som bor der. Han tolker karakterene ut ifra noen sentrale nymaterialistiske konsepter: Hovedpersonen Tonje er selve prototypen av «entanglement», altså en form for landskapstilhørighet hvor landskap og aktør vokser fram sammen i en «sammenfiltret» tilstand, hvor det er vanskelig å skille natur og kultur fra hverandre. Han diskuterer også en pastoral naturforståelse, ut ifra den tidligere forskningslitteraturen av Khateeb og Nyrnes. Det beste eksempelet på pastoral idyll, er urmotivet av gjeteren med saueflokken sin. En forutsetning for pastoralen er at mennesket har temmet naturen. Bøe peker på økokritikkens stadig økende behov for å være kompromissløs i møte med menneskeskapte klimaendringer, og at dette ikke harmonerer med det pastorale synet på naturen. Her kan nymaterialisme tilby en radikal løsning på økokritikkens behov for en ny måte å forstå forholdet mellom menneske og natur på – ved å slå fast menneskets samhørighet med naturen. 

Vi må se naturen for å ville bevare den 

Til sammen utvider disse to forskningsbidragene økokritiske lesinger av barnelitteraturen, og utfordrer hva slags natur-representasjoner vi vektlegger. Samtidig er det på sin plass å påpeke at de siste par årenes bidrag til kritiske plantestudier, og timingen på en slik dreining i humaniora, nok ikke er tilfeldig. Mediene melder om tørke og skogbranner globalt, mens plantene som omgir oss i nærmiljøet, er ofre for såkalt planteblindhet.  

Kanskje er det slik at vi må se og kjenne naturen, for å kunne bevare den. 

En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Norsk barnebokisntitutts spalte i Norsklæreren 2/24 

Relaterte innlegg