Hopp til innholdet

Ringvirkninger av et oppdiktet kinobesøk

Skrevet av Katarzyna Tunkiel, student ved NBIs nettstudier i samtidslitteratur for barn og unge

Jakte Pokémon, snappe med kompiser eller lese en roman? For mange unge blir valget enkelt. Hvor skal man egentlig begynne når man vil få barn til å lese? Kanskje i sin egen barndom?

Jeg har alltid sett for meg at mine barn skal vokse opp med bøker, at jeg skal vise dem hvor naturlig og vakkert det er å ha daglig kontakt med litteratur. Nå som jeg har en liten gutt i huset, kan jeg si at jeg så langt har lyktes å realisere den ambisiøse planen min, selv om det ikke har vært så vanskelig heller, da krabaten ennå er i pekebokfasen. Men hva om et par år?

Jeg gruer meg allerede til han blir større og begynner å bestemme selv om sine fritidsaktiviteter. Gutter leser jo ikke, det er det vi stadig vekk hører.

Hva kan en uerfaren forelder gjøre da? Hva kan andre som på en eller annen måte driver med litteraturformidling gjøre for å få gutter – eller for den saks skyld alle unge som velger boklesing bort – til å interessere seg for litteratur? Skulle jeg forsøke å finne et svar, ville jeg starte med mine egne leseopplevelser fra oppveksten i Polen på 90-tallet.

På den tiden gikk turen ofte til det lokale folkebiblioteket, hvor jeg stort sett bare kunne finne polske ungdomsromaner skrevet 20 eller 30 år tidligere, altså for min foreldregenerasjon som levde i et helt annet land, fullstendig ulikt det jeg kjente. Jeg koste meg riktignok med disse bøkene, men det var noe jeg savnet.

Helt til jeg en gang rundt året 2000 fikk tak i en av de siste romanene av Małgorzata Musierowicz, forfatteren av en populær serie om en familie fra hjembyen min, skrevet kontinuerlig fra 1977 til i dag. Der leste jeg om at karakterene skulle se film i den nye flersalskinoen, landets første, som jeg selv hadde besøkt snart etter åpningen.

Det var bare en liten episode, men det gjorde inntrykk. Plutselig handlet serien ikke bare om byen jeg bodde i, men også om min tid! Om steder som jeg følte var mine. Det virket både rart og oppfriskende å lese om dem i en bok. Bøker var jo noe hellig, noe som skulle vare. Og det gjør ikke samtiden. Kanskje det var dette paradokset som fascinerte meg så veldig at jeg ikke så lenge etter begynte å sluke samtidsromaner for voksne.

Så hvorfor leser man samtidslitteratur egentlig? Svaret er ganske enkelt. Som en litteraturviter har formulert det: «Vi leser samtidslitteraturen fordi den er en del av oss, fordi vi er en del av den […]. Vi leser samtidslitteratur av samme grunn som vi leser aviser og sereller hører nyhetssendinger i etermediene: Vi orienterer oss i den verden og den tiden vi befolker.»1

For barn gjelder det kanskje ikke så mye å orientere seg i sin verden, som å kjenne den igjen. Det er jo her og nå som er den eneste virkeligheten for dem, det eneste de bryr seg om. Tore Renberg, som ofte tematiserer i sine romaner forholdet mellom de unge og samtiden, skriver slik i Charlotte Isabel Hansen: «Og tenk om dette skulle være sannheten? At barna kom til jorden for å forsyne seg av samtiden, at samtiden finnes fordi barna skal jafse den i seg, og at alt dette renner unna i et så høyt tempo at man ikke har et sekund å miste; neste uke er det en annen låt som ligger på toppen av listene! Neste uke er det en annen hårsveis som er på moten!»2

Vil det si at bøker som klarer å fange opp noe av det som er barnas samtid kan få dem til å lese? Det vet jeg ikke sikkert, men jeg mener at man i hvert fall bør gi disse bøkene en sjanse, ikke minst fordi det finnes ganske mye verdifull ny litteratur der ute.

Et eksempel kan være Slagside, fjorårets ungdomsroman av Heidi Sævareid. Her brukes referanser til dagens teknologi ikke bare for å markere at dette skjer her og nå, men også for å danne et komplekst bilde av hovedpersonene, Vilde og Fiona. Jentene venter på meldinger som aldri kommer, lurer på om kjæresten kunne merke at noe var galt da de pratet på FaceTime, knipser bilder som de i et raserianfall sletter, gjør ting som så mange unge lesere vil kjenne seg igjen i.

Teknologibruken definerer dynamikken i forholdene mellom romanens karakterer, samtidig som den avslører noe av rastløsheten, ubalansen og sårbarheten som preger både Vilde og Fiona. Med andre ord blir samtidselementet noe mer enn bare en detalj i bakgrunnen, en virkelighetseffekt som skal skape realisme, og som så mange nye ungdomsromaner flittig benytter seg av3. Det blir en av veiene til å nærme seg tekstens universelle tema: Hvordan det er å være ung og usikker i livet.
Det finnes uten tvil flere som i dag vil kunne si at Slagside er en del av dem. Jeg håper at sønnen min en gang skal kunne si det samme om andre bøker. At han oppdager der noe eget. Da blir frøet sådd, et frø som kanskje en dag slår ut i blomst og blir til en sunn og stor leselyst.


1 Vassenden, E. (2007). Hva er «samtidslitteratur», og hvorfor leser vi den? Noen begrepshistoriske og fagkritiske bemerkninger. Edda, 94 (4), s. 357.
2 Renberg, T. (2008). Charlotte Isabel Hansen. Oslo: Oktober, s. 336.
3 Mer om dette i: Nes, S. T. (2014). Den samtidsrealistiske ungdomsromanen. I: Slettan, S. Ungdomslitteratur. Ei innføring. Oslo: Cappelen Damm, s. 29-43.

Relaterte innlegg