Samisk barnelitteratur og ytringsfrihet

Hva har barnelitteratur med ytringsfrihet å gjøre, spør du kanskje. Når barnelitteraturen er samisk, bidrar den til å gjenoppvekke en forbudt, immateriell kulturarv og gir nye generasjoner adgang til en ytringskultur som er blitt motarbeidet i århundre. Det har alt med ytringsfrihet å gjøre.

Den samiske barnelitteraturens forankring i muntlig tradisjon var tema for et seminar som Juoigiid Searvi, Sametinget og Norsk barnebokinstitutt avholdt på Nasjonalbiblioteket 25. april 2024.

Muntlig samisk ytringskultur

Joiker, fofatter og formidler Ante Mikkel Gaup åpnet seminaret med å joike frem Kautokeinos Storajauvri, Det store vatnet. Joiker, skuespiller og dramaturg Cecilia Persson fulgte opp med joiken til Sødra Storfjellet i Jämtland. Videre joiket de frem både insekter og fisk, store som små. «Da kristendommen kom til det sørsamiske området sluttet folk å joike,» forteller Persson. «Men det var én joik som overlevde, for den ble ikke oppfattet som joik, men som en sanglek.» Sammen utfører de to en dans med hendene mens de fremfører joiken. «Den lille joiken overlevde fordi folk ikke forstod at det var en joik, de trodde det var en lek.»

Fortellinger og joik er de grunnleggende elementene i samisk litteratur, hevder både Cecilia Persson og Ante Mikkel Gaup. Cecilia Persson forteller at hun vokste opp med en far som kunne lage historier av alt. Hun og familien ble hovedpersoner i alle fortellingene han fortalte for dem. Alle handlet om stedet der de bodde. Når han møtte noen nye personer som ville høre på ham, begynte han å fortelle for dem, og da fikk historiene en ny vri. Det er tradisjonell fortellerteknikk. En ny versjon for hvert publikum. Slik ble hun selv også. Hun startet som historieforteller. Da hun ble teatersjef for Åarjelhsamien Teatere var hun opptatt av å gi en scenisk fremstilling til det grunnleggende elementet i samiske litteratur; fortellinger og joik. Det ble for eksempel til den såkalte joikikalen om Plupp, basert på Inga Borgs barnebøker.

Ante Mikkel Gaupbenytter den samiske sjangeren fearánat når han forteller om reingjeteren Juffá. Hver fortelling har en ramme. De hendelsene som fortelles handler om det som skjer på bakgrunn den hendelsen som utgjør rammen.  Ante Mikkel Gaups fearánat-fortellinger har reingjeteren Juffá som hovedperson. Rammen, den hendelsen han må forholde seg til, signaliseres gjennom scenografien. Handlingen han utfører på bakgrunn av rammehendelsen utvikles i dialog med publikum. Ante Mikkel Gaup har både skrevet og fremført en rekke Juffá-fortellinger og spilt dem inn som lydbøker for fearánat er en muntlig sjanger.

Forbud mot samisk språk og kultur

I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen (2023) heter det at den institusjonaliserte fornorskningspolitikken ble innført i 1852. Undertrykkelsen av samisk språk og kultur har røtter i 1600-tallets trolldomsprosesser, da samiske sjamaner ble brent på bålet, og i 1700-tallets misjonsvirksomhet, som ikke anerkjente samisk religion og åndelighet. Under nasjonalstatens oppbygging på 1800-tallet ble fornorskningspolitikken et overordnet prinsipp: Ettersom nasjonen skulle utgjøre en kulturell enhet, måtte alle dens innbyggere assimileres inn i én og samme kultur. Fra 1852 ble politikken som gradvis skulle utelukke samiske språk, kulturelle og sosiale praksiser, utformet (s. 183; ss. 188-189).

Kirken ble norskspråklig, samiske kulturuttrykk forbudt og internatskolen bygget opp. Barn ble skilt fra sine foreldre slik at de ikke kunne lære av dem å være samiske. På skolen var det forbudt å snakke samisk. Barna lærte å fornekte sin samiske bakgrunn. Slik ble de fratatt sin identitet, språk og kultur. Det er først på 1960-tallet at den norske statens politikk overfor den samiske befolkningen gjennomgikk vesentlige endringer.

På denne bakgrunn fremstår det å snakke samisk, leve samisk, utvikle samisk kunst og kultur som et uttrykk for en ny ytringsfrihet. Både Cecilia Persson og Ante Mikkel Gaup, tar den samiske fortellertradisjonen tilbake fra fornorskingen når de benytter fortellinger og joik i teater og forfatterskap for barn. Også den samiske barneboka har påtatt seg å formidle den muntlige, samiske kulturen.

Den første samiske barneboka

Verdens første samiske barnebok ble utgitt i 1976: Marry Áilonieida Somby og Berit Marit Hætta’s Ámmul ja alit oarbmælli (1976, Ámmul og den blå kusinen).

Boka handler om reingjeter-gutten Ammul, som ser en stor flokk med hvite rein uten øremerker, uten eiere. De vil han gjerne ha i sin egen reinflokk. Når han tar seg en hvil, kommer to underjordiske jenter og vil drive ap med ham. Han gjennomskuer og overlister dem. Slik blir den ene jenta til et menneske og hun blir hans og får navnet Annot. En stund senere tar hun ham med på besøk til sin egen familie. Han er redd for å entre underverdenen, men Annot gir ham gode råd: Ikke spise og drikke noe som blir satt frem for ham, ikke fornærme noen, og når de går må han for all del unngå å snu seg, uansett hva som skjer. Ammul klarer bare nesten å følge disse rådene, derfor får de ikke hele medgiften til Annot: Halve den hvite reinflokken blir deres. 

Forfatteren Mary Ailonieida Sombán Mari var småbarnsmor selv, den gangen. Hun var opprørt over at det ikke fantes barnelitteratur på samisk. Hun hadde hørt at det var opprettet en komité som skulle gi ut samiske barnebøker. Hun skrev Ámmul ja alit oarbmælli  og sendte inn. Så ble det oppklart at komiteens mandat slett ikke var å sørge for at det ble skrevet barnebøker på samisk, derimot var tanken å oversette norsk barnebøker til samisk. Likevel ble manuskriptet hennes godtatt. 3 år senere var denne første samiske barneboka et faktum, illustrert av Berit Marit Hætta. Året etter ble boka også gitt ut på norsk. Det var arbeiderpartiforlaget Tiden, som huset forfattere som Alf Prøysen og Anne Cath Vestly, som gav ut boka på nordsamisk i 1976 og norsk i 1977.  

Lang vei frem mot samisk kunstner-ytringsfrihet

Den første samiske barneboka ble oppfattet som en kunstnerisk revolusjon, likevel tok det mange år før det ble gitt ut flere, forteller Mary Ailonieida Sombán Mari på seminaret 25. april. I mellomtiden stiftet hun, Nils-Aslak Valkeapää og John Gustavsen i 1979 den samiske forfatterforeningen Sámi Girjecálliid Searvi. Dette var den første samiske kunstnerforeningen. I dag er det 7 slike, samlet under paraplyen til Samisk kunstnerråd.

I 1979 var det stor mangel på kunstnerisk frihet.  Mary Ailonieida Sombán Mari forteller at NRK hadde kjøpt inn et filmmanus fra henne: Sápmi, ett år etter frigjørelsen. Mens hun var på befaring med opptaksteamet for å finne location, ble manuskriptet stjålet fra hotellrommet. Innholdet ble lekket til en avis som omtalte det som skandaløst. På det grunnlag ble filmen stanset av NRK-sjefens sommervikar. Hva var det skandaløse, spør forfatteren retorisk og svarer: Manuskriptet var fiksjon.

Det tok som sagt mange år før det ble utgitt flere samiske barnebøker. De første som fulgte var oversatt fra norsk. I dag har det utviklet seg et eget samisk forleggeri på norsk side av Sápmi. Det gis ut om lag 30 barnebøker på samiske språk pr år. De fleste er oversettelser. Det utkommer nemlig flere barnelitterære oversettelser til de samiske språkene enn det som skrives originalt på samisk. I 2022 ble det for eksempel bare gitt ut 7 barnebøker skrevet på nordsamisk, 2 skrevet på sørsamisk og 1 på lulesamisk.

Kanskje det fremdeles er aktuelt å spørre om samiske forfattere har reell kunstnerisk ytringsfrihet?