Hopp til innholdet

Sensurens mål er taushet

Denne kronikken var først på trykk i Klassekampen, 29. september 2017, og er gjengitt med tillatelse fra avisen.

Kronikken er skrevet i sammenheng med at Norsk barnebokinstitutt arrangerte seminaret Sensur, selvsensur og omsorg i barnelitteraturen 14.9.2017

Selvfølgelig skal voksne passe på hva barna leser.  Selvfølgelig, sier vi og er ferdig med det. Men er det så enkelt?

James LaRue fra ALA på Norsk barnebokinstitutts seminar 14. september, foto: Niklas R. Lello

Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra kanter vi ikke snakker så mye om. Internasjonalt vises det i regimer der sensur er nedfelt i loven, men også i demokratier, som USA, der ytringsfrihet har sterke tradisjoner. Likevel møtes mange bøker med motkampanjer og press for å få dem ut av biblioteker og skoler. Det er ulike grupper som står bak disse kampanjene, religiøse så vel som grupper som mener at deres moral skal gjelde der bøker formidles. Årlig utgir American Librarian Association (ALA) ut en liste over «Banned Books». Og lista er preget av bøker for barn og ungdom. ALA gjør mye for stanse både åpen og skjult sensur i bibliotekene, bl.a. ved å arbeide for at bibliotekene styrkes som møte- og forsamlingssted i de offentlige rom. I Norge snakker vi ikke om det forekommer skjult sensur i bibliotek og skole. Men det skjer. Vi kaller det bare ikke sensur. Vi liker å tenke på det som en type omsorg. For barn.

I arabiske land og i Iran er sensuren åpenlys og i flere tilfeller lovfestet. Det er ille nok at regimekritikk ikke er tillatt, men når det ikke går an å ha med en gris eller en hund eller en dame uten strømper i en barnebok, blir det fort komisk for oss. For forfattere og illustratører i disse landene er det alt annet enn morsomt. En rekke temaer og symboler er tabu og forlagene i land som styres av familie- eller religiøse despotier, praktiserer en sterk ytringskontroll for ikke å havne i trøbbel med myndighetene. De dekker seg bak begreper som «tradisjon» og «kultur», men er ikke i takt med mange unge lesere, som når de er ferdige med å bli lesekontrollert i barndommen, søker opp utenlandsk litteratur på nettet i stedet. Fordi den angår dem langt mer enn den autoriserte versjonen av moral. Myndighetenes omsorg for moralen får ungdommer til å kalle det sensur.

De gjør det bra i utlandet, de norske barne- og ungdomsbøkene. Og nye land åpnes for bøkene, for eksempel etterspør den nye middelklassen i Kina bøker som ivaretar en moderne barndom. Om de dermed får tilgang til barnebøker med kontroversielt innhold, er mer tvilsomt. I Russland innsnevres ytringsrommet og forleggerne er blitt engstelige, de kan bli møtt med represalier fra myndighetene om de går over grensa. Problemet er at denne grensa er flyttbar og uklar og gjør alle redde.

Men også i vestlige land møtes norske bøker med krav om endring av innhold. Barnelitteraturen er visuell og det hender forfatter og illustratør må gjøre om på illustrasjonen av et nakent barn eller to barn som kysser. Hva skal vi kalle det? Er det ikke sensur?

Detalj fra omslaget til Bjørn Ingvaldsens Lydighetsprøven, foto: Niklas R. Lello/Gyldendal

Men hva med her til lands, da? Og i Norden? Vi kan med stor grad av sikkerhet mene at det ikke er så mange tabuer igjen og at tilstanden på utgiversida er så godt som perfekt. Alt synes jo lov, ytringsfriheten er visst helt prima. Men lesekampanjer i skolen er blitt møtt av lærere som ikke vil ha kontroversielt materiale. Og når det først kommer en bok som utfordrer grensene for hva de fleste mener kan formidles til barn, blir det i alle fall en debatt «om barn kan lese dette». I disse dager er boka til Gro Dahle og Kaja Nyhus Dahle, Sesam, sesam, som omhandler porno, er en slik bok.  Her er ekspertene (les: psykologer) uenige om barn bør lese den. Det er tydelig at de mener seg kvalifisert til å mene hva alle barn tåler eller ikke tåler. Bjørn Ingvaldsens siste bok, Lydighetsprøven – En tenkt fortelling om et barn, handler om barn som tar sitt eget liv etter massiv mobbing. Forlaget har gitt boka et helt grått omslag, og den er forsynt med et forord som understreker at fortellingen ikke baserer seg på en konkret sak. Boka har altså ingen signaler typisk for en ungdomsbok og har en slags helgardering før fortellingen.

Grensene for hva som kan tas opp, vises i bokanmeldelser der ellers vettuge kritikere omtaler barn som enhetlig gruppe, til tross for at de burde vite at «barn» eller «ungdom» er alt annet, og sannsynligvis mer sammensatt enn «voksne», for eksempel aktive voksne foreldrelesere mellom 30 og 50. Det er mye angst i denne voksengruppa, noe er sikkert berettiget. Derfor vil jeg ikke kalle det sensur når de skriker opp om en bok. Det er vel heller en slags omsorg som ikke er helt treffsikker når den argumenterer på vegne av «barn».

Detalj fra Gro Dahles Sesam, sesam, foto: Niklas R. Lello/Cappelen Damm

Selvsensuren kan også prege forfattere som skriver for barn. Hva barn formodes å tåle eller ikke tåle, har betydning også for dem. Det er intet annet litterært område der avstanden mellom forfatter og lesere er så stor. For å nå fram til leserne må forfatterens verk håndteres av en rekke voksne i ulike roller. Det fører selvfølgelig til at mange forfattere legger bånd på seg. Vi vet det, men vi vet lite om omfanget.  Det er så mange kryssende hensyn, men ett hensyn vokser i styrke. Det heter marked og det blir stadig mer kommersialisert. De oversatte bokseriene fra engelsk er ikke noe nytt, det nye er styrken deres i bokmarkedet og den språklige, litterære og tematiske dagsorden de setter for de norske utgivelsene. Er vi på vei mot en type markedssensur? Eller er «markedsdiktat» mer treffende? Vi snakker ikke om det, men jeg tror det preger forfatterne mer enn før.

Hvordan ser vi på barn som lesere? Det er ikke én forfatter som vil protestere på at en foresatt ikke vil lese en bok for sitt barn. Men voksne, enten de er forfattere, utgivere, formidlere eller kritikere, bør reflektere over sin rolle. Skal de være alle barns foresatte? Mener vi at barn flest, som gjennom media har fått med seg at det er porno og at noen blir mobbet til døde, ikke skal kunne lese om det i en bok som tar barnas parti? Mener vi at «barn» leser, opplever og blir skremt eller glad på samme måte? Når alle på bokas vei fram til barnelesere så gjerne vil leke foresatte, og når kommersielle krefter også vil spille den rollen, kan det føre fram til at omsorgen snur seg og blir en sensur som kan være vanskelig å få øye på. Vi bør snakke mer om det og ikke gi det bort til tausheten.

I media