Skjønnlitteraturen: en kroppsvisitasjon

Illustrasjon
Illustrasjon: Wikimedia Commons (cc)

Denne teksten er tidligere publisert i Samtiden 3/2021

Forfattere som en grensesprengende og nyskapende yrkesgruppe? Fordomsfrie folk som utfordrer det bestående? Nja, iallfall ikke i synet på kropp og kjønn. I skjønnlitteratur for voksne er det flere kvinner enn menn som er utstyrt med negler og lår, mens menn har øyenbryn og kjeve. Kvinner har bryster i flertall, menn har bryst i entall. Og den som hadde illusjoner om et mindre tradisjonelt kroppsbilde i bøker for barn og unge, blir skuffet.

Metode og materiale

Digitale søk i store mengder bøker avslører mønstre som ellers ville ha vært skjult for oss – eller som det ville ha tatt tiår å telle seg frem til. Nasjonalbiblioteket har digitalisert hele den norske litteraturen og gjort bøkene tilgjengelig for søk. To korpus fra perioden mellom 2000 og 2015 danner grunnlaget for undersøkelsene våre. Begge korpusene er tilfeldige, datamaskinelle utplukk. 

Det første korpuset består av voksenbøker, til sammen omtrent 9000 titler, tilsvarende 565 millioner ord. Det andre er et korpus med omtrent 3000 barne- og ungdomsbøker, 165 millioner ord. I tillegg har vi brukt hele Nasjonalbibliotekets digitaliserte tekstsamling gjennom søk på NB N-gram (Nasjonalbiblioteket 2015). Dessuten gjør vi søk i bøkene til enkeltforfattere.

Tidligere undersøkelser har vist at det ikke akkurat er full likestilling mellom kjønnene i norske bøker (Johnsen og Berg 2016, Uri 2018, Dyvik 2018), og at tradisjonelle kjønnsroller har en tendens til å tyte frem på boksidene. I denne artikkelen ser vi nærmere på kjønnet til fiktive karakterer ved å telle pronomen: Hvor mange han-er og hvor mange hun-er er det i samtidslitteraturen? Videre undersøker vi hvordan kropp blir beskrevet. Vi har satt sammen en innholdsrik, men ikke uttømmende, liste med 42 kroppsord, og det er ordene på denne listen vi tar utgangspunkt i. Hvilke kroppsord er det flest av i norsk samtidslitteratur? Beskrives en kvinnelig romanskikkelse ved hjelp av andre kroppsord enn en mannlig karakter? Er det forskjell på kvinnelige og mannlige forfattere? Vi har kroppsvisitert norske forfattere på jakt etter svar.

Kropp i litteraturen

Ord som refererer til kropp, finnes i litteraturen fra langt tilbake. Lite kan måle seg med kroppsentusiasmen i Salomos høysang:

“Ditt liv er som et rundt beger; gid det aldri må være uten vin! Din midje er som en hvetedynge, omhegnet av liljer.  Dine bryster er som to rådyrkalver, tvillinger av et rådyr.  Din hals er som elfenbenstårnet, dine øyne som vanndammene i Hesbon ved Batrabbims port, din nese som Libanon-tårnet, som skuer ut mot Damaskus.”

Skjønnlitteratur for voksne handler nesten alltid om mennesker. Litteratur for unge lesere dreier seg ikke sjelden om dyr. En amerikansk studie (Huyck og Dahlen 2019) viser at 27 % av hovedkarakterene i barne- og ungdomslitteratur er dyr.

Mange kroppsord deles av dyr og mennesker. Men noen ord passer best når dyr skal beskrives – selv om mennesker kan ha pels i både den ene og den andre betydningen, og selv om det høres besnærende ut å ha bryster som to spretne rådyrkalver. Ordene labb, pote, pels og hale er tre ganger mer vanlig i barnekorpuset enn i voksenkorpuset. Det tyder på en rik fauna også i norske barnebøker. Men det er menneskekroppen vi skal kaste oss over.

Kortere skjørt og flere kroppsord

Hvilke kroppsdeler som blir nevnt i litteraturen, og hvilke som utelates, sier mye om samfunnet. Utover på 1900-tallet blir skjørtene kortere og kalvekryssene færre, og det blir flere og flere forekomster av ord for kropp og kroppsdeler i bøker. Større deler av kroppen blir mer synlig utenfor hjemmet – og også mer synlig i litteraturen. Frekvensen av kroppsord stiger jevnt fra 1900. Kurven har steget brattest frem til 1950, men også i løpet av de siste 70 årene er det blitt mer kropp i norske bøker. Antallet kroppsord i norsk litteratur ser ut til å fortsette å stige, og norske forfattere i dag skriver mer om kropp enn noensinne.

Kortere skjørt og andre kroppsord

Samtidslitteraturen står på skuldrene til eldre litteratur – og er samtidig et protesterende spark i rumpa til den samme litteraturen. Og det er nøyaktig i den retningen det har gått: fra skuldre til rumpe. Betegnelsene beveger seg innover på kroppen. Ord for kropp fra leggene og opp til skuldrene kommer for fullt på 1900-tallet – dette var et hvitt felt i den tidligere litteraturen: dekket av klær og sjelden beskrevet. Nå blir det mer av mage, midje, hofte og lår. Og bryster! Ordformen brystene brukes syv ganger oftere i bøker fra 2000 enn i bøker fra 1940.

Bryst finner vi også i 1800-tallslitteraturen, men da er kvinnebrystene primært en matstasjon for spedbarn eller, som hos Ibsen, en bolig for følelser.

Fra 1940- og 50-tallet blir kvinnebryst en erotisk kroppsdel: «… hånden møtte et mykt bryst», «… begrov ansiktet i de faste brystene», leser vi og mer til i Johan Borgens Lillelord fra 1955. Folkelige betegnelser for kjønnsorgan skyter ikke egentlig fart før 1980-tallet. Wilfred Sagen, alias Lillelord, kjenner sikkert saftige ord, men på trykk kommer de ikke, og Wilfreds ereksjon beskrives sånn: «Det ham som var større og mektigere enn ham, det stive dyret på ham …» 

Forfattere på 1800-tallet var ikke så interessert i øyenbryn og øyenvipper, mens forfattere på 1900-tallet oftere inkluderer både bryn og vipper i sine beskrivelser. Og skal vi basere oss på forekomsten av vippeextensions og motemagasiners fokus på pleie og sminke av vipper og bryn, vil denne kurven bare fortsette å stige.  På topplistene fra 1900- og 2000-tallet gjenfinner vi imidlertid de samme kroppsordene som på 1800-tallet: Fremdeles nevner forfattere oftest hodet, ansikt, hender og øyne.

Sammenknepent og sprenglegemer

Cora Sandel skriver forholdsvis mye om munn og hår. Alberte og Jakob inneholder antagelig rekord i fordreide, smale og sammenknepne munner. Munnen hos Sandel er nemlig ofte barometer på sinnstilstander, men hun bruker også munnen for å beskrive utseendet til skikkelsene sine. I den grad Sandel bruker én kroppsdel i personbeskrivelser, er det håret: “Og håret er uklanderlig, en korreks, står bølget og vel underbygget som en stopning rundt ansiktet” (Alberte og Jakob), “Gjennom hodeplagget av hvit tyll kan en se striper av lyst rødt i det grå håret” (Alberte og friheten), “håret sitter som en liten, snever og glinsende silkekalott nedover ørene på henne, kortklippet, glatt og nøttebrunt” (En blå sofa og andre noveller).

Sigurd Hoel og Agnar Mykle har en forkjærlighet for hver sin ende av (kvinne)kroppen, selv om de møtes på midten i sin fascinasjon for bryster, gjerne bryster i opprør mot fysiske lover: «… brystene, som nesten så ut som om de vokste oppover» (En dag i oktober), «Hennes bryster var som sprenglegemer under genseren» og «Hennes modne bryster stod ut som lyn fra hennes kropp» (Lasso rundt fru Luna). Dette er saker! Rådyrkalver, gå hjem og vogg! Men ellers holder Hoel seg primært til den øvre delen av torsoen, nemlig hals og skuldre, mens Mykle foretrekker midje, hofte og lår (Johnsen og Berg 2016). Mykle går rett og slett ned på sine fiktive kvinner, og lar da også Ask presse «hodet inn i hennes skjød og lepjer hennes vin i seg» (Sangen om den røde rubin).

Mus og munn

Apropos mus: Torbjørn Egner knuser alle hva angår dyrekroppsord, og det er ikke så rart. I bøkene hans kryr det av klatremus og skogmus, bamsefedre og andre bjørner, og selvsagt en andrik ved navn Ole Jakop. Antagelig er det dyrelivet hos Egner som gjør at hans toppliste skiller seg fra de andre forfatternes. Han bruker mye munn og mage, men det som virkelig er annerledes, er alle tennene. Hos Egner er tennene det femte mest vanlige kroppsordet. I tillegg alle dyretennene foregår en hel bok inne i munnen til Jens. 

Anne Cath. Vestlys toppliste er av det mer konvensjonelle slaget, og kroppsordene hennes har sjelden betydning utover akkurat det å være et ord for en kroppsdel. Ordene brukes bare en sjelden gang for å skildre eller karakterisere personene. Riktignok finner vi hos Vestly noen neser med fregner og noen med bart under, men oftest er nesen ikke beskrevet, men inngår i en handling: «Han kunne kanskje klype ham litt i nesen» (Lillebror og Knerten), “Ole Aleksander klemte nesen sin inn i ryggsekken” (Ole Aleksander på flyttefot), “men far stod bare med fingeren på nesen og så ertende ut” (En liten takk fra Anton), “andre skrek fordi luen var glidd ned på nesen deres” (Aurora i blokk Z). Kroppsordene i Vestlys bøker er nesten alltid brukt på denne konkrete måten: “Han trakk bare dynen godt oppover ørene” (Lillebror og Knerten), “Sokrates hadde munnen full av brød” (Aurora og den vesle blå bilen), “Til slutt fikk han skylle munnen riktig godt” (Ole Aleksander på farten).

Ole Aleksander skyller munnen. Det er det også i Roy Jacobsens Ismael, og i Frost åpner Tordis munnen, Gest holder sin, og en fyr beskrives med bred munn og skarp nese. I Seierherrene møter vi Lulu «fra Årvoll Vest, med store flotte pupper, bred munn og konsekvent i rosa cord-Levis som strammer rundt låra». Det er munner i hele Jacobsens forfatterskap, men alt i alt er Jacobsen en lite oral forfatter. Sammenlignet med andre samtidig skrivende bruker Jacobsen lite munn.

Kroppsordene kan si noe om hva som er viktig for forfatterne. Hos Ibsen er munnen oftest knyttet til ytringer: “Det lover du med hånd og munn (Brand), “Jeg har det fra Daniel Heires egen munn” (De unges forbund), “Alle grekere vil rope med én munn” (Keiser og Galilæer). Hos Amalie Skram er munnen forbundet med utseende og erotikk: “En sånn liten munn med kirsebærleber” (Lucie), “Hun slo sin ene arm om hans nakke og bet med sine leber om hans munn” (Lucie), “han bedekket hennes øyne og munn med kyss” (Constance Ring) og også med overgrep og med vemmelse: “[…] trykket hennes slanke legeme til sin fyldige mave, og kysset sugende hennes munn” (Avkom), “hun hadde ikke lyst til å røre ved den sorte, fremstående munn med de gråbleke, skorpete leber” (Sommer).

Vi er usikre på hva kroppsordspreferanseanalyser kan avsløre om forfattere som mennesker. Derfor skulle det en viss overtalelse til før den ene av artikkelforfatterne la seg på analysebenken. Men hun ofret seg for vitenskapen. Det viste seg at Uri, i motsetning til Jacobsen, er glad i munner: Munn er høyere opp på kroppsordlisten i hennes forfatterskap enn i korpuset som helhet.

Tjukke og hvite og varme lår

Lårene er et eksempel på en kroppsdel som øker i volum. Hos 1800-tallsforfatterne er det langt mellom lårene. Lårene var sjeldne og ikke særlig seksuelle. Men gradvis blir lårene flere og mer knyttet til det som er der lårene møtes.

Verken Hoel eller Sandel er lårfetisjister, hos dem klasker karakterene seg på låret eller skader kroppsdelen. Hos Solveig Christov er det litt flere lår, og noen av dem er utvetydige erotiske: «Hun satte seg gjerne på fanget hans så skjørtene rant oppover lårene hennes» (Korsvei i jungelen). Mykle har mange lår med mye erotikk; her er en tidlig vareprøve: «Det er mellomrom mellom strømpene og buksa hennes, og lårene hennes er tjukke og hvite og varme» (Tyven, tyven skal du hete).

I den nyeste litteraturen er det enda flere lår. Som seksuelle kroppsdeler finner vi dem både i romaner for voksne og i ungdomsromaner. Vi vender tilbake til dem.

Hvilke kroppsdeler er mest omtalt?

Det er liten forskjell mellom barnelitterære bøker og voksenbøker; vi finner de samme kroppsordene med omtrent samme frekvens: hode, øyne, hånd, ansikt, munn, rygg, kropp, hår. Dette er lite overraskende. Når vi møter et menneske, ser vi først på hodet og ansiktet (inkludert øyne, munn, hår), og hendene er kroppsdelen vi undersøker verden med. Rygg er mye brukt blant annet fordi kroppsdelen forekommer i faste uttrykk; man snur ryggen til og bærer verden på sin rygg – dessuten bærer man også sekker og barn der, og man fryser på ryggen.

Det er også omtrent like mye kropp i barnebøker og i voksenbøker. Vi målte dette ved å dele antall kroppsord på det totale antall ord: Det dukker opp et kroppsord for omtrent hvert 140ende ord.

Er kvinner eller menn mest opptatt av kropp?

Når vi sammenligner kvinner og menn, både levende og døde, gamle og unge, ser vi at kvinnelige forfattere bruker signifikant flere kroppsord enn det mannlige forfattere gjør. Kanskje er det fordi kvinner, iallfall ifølge mytene, skriver mest om det intime og nære? Eller er det fordi kvinner ser med et begjærlig blikk på egen og andres kropper og skriver om det? Her trengs mer forskning!

Jacobsen står som en påle

Kropper tilhører stort sett enten menn eller kvinner. I den virkelige verden er det like mange kvinner som menn, og en naiv antagelse er at dette er et demografisk faktum som avspeiler seg i litteraturen. Pronomenene han og hun er avslørende trebokstavskombinasjoner, for de sladrer om hvilket kjønn forfatterne interesserer seg mest for. De personlige pronomenene han (pluss ham, hans) og hun (pluss henne, hennes) fungerer som et effektivt kjønnsbarometer.

Først en snartur innom to 1800-tallsgiganter: Hos Ibsen – denne store skildreren av kvinner – finner vi tre ganger så mange han som hun. Selv Skram har litt flere forekomster av han enn av hun. 2–0 til han. Slik stod det til for 130–140 år siden. Og i dag?

Vel. En nærstudie av to mannlige forfatterne og to kvinnelige viser at mennene skriver klart mer om menn: Knausgård bruker pronomenet han betydelig oftere enn hun. Den høyeste pronomensøylen er det likevel Roy Jacobsen som står for. Og han står som en påle. Jacobsens mange han-er rager potent over resten av søylene: Han har, i likhet med Ibsen, tre ganger så mange forekomster av han som av hun.

Vi har lagt den litt uvillige Uri på undersøkelsesbenken igjen og oppdaget at fordelingen mellom han og hun i hennes bøker er jevn; hun skriver like mye om menn som om kvinner. Litt skuffende og dessverre ikke helt i overensstemmelse med selvbildet. Vigdis Hjorth er forbløffende nok mindre opptatt av menn enn det Uri er – men så er jo manneinteressen her målt bare i antall pronomen. Hjorth bruker hun halvannen gang oftere som han. Stillingen er foreløpig 5–1 i favør til han.

Hvilken kjønnsfordeling utsetter vi de yngste leserne for? Mange av oss er vokst opp med Torbjørn Egners bøker, men kanskje er det ikke så mange som har tenkt over hvor maskuline universene hans er. Hos Egner er det faktisk fem ganger så mange forekomster av han som av hun. Hos Anne Cath. Vestly er fordelingen mye jevnere, men han vinner. For hver hun i Vestlys bøker er det 1,4 han. I Aurora-bøkene er det like mange han og hun. Men likevel må vi vel si at stillingen foreløpig er 7–1, fremdeles med en enslig Hjorth på kvinnesiden av streken.

Jørn Lier Horsts barnebøker i serien Detektivbyrå nr. 2 har et opplag på nærmere to millioner. Det er med andre ord uhorvelig mange norske barn som leser om detektivheltene Tiril og Oliver. En jente og en gutt. Det må man kalle kjønnsbalanse. Men det er bare tilsynelatende. Det er dobbelt så mange instanser av han som av hun i bøkene. 8–1.

Hvis vi måler forekomsten av han og hun i bøker over tid, ser vi at det blir flere og flere damer. Det skulle da også bare mangle! NB N-gram viser at det i perioden fra 1900 til 1970 er fire ganger så mange forekomster av han som av hun. Fra 1970 og fremover nærmer grafene seg hverandre. Og på 2000-tallet er det “bare” dobbelt som mange han som hun i litteraturen. Dette stemmer med våre korpus. I voksenkorpuset er det omtrent dobbelt så mange forekomster av han som av hun. Og om man håper på mer likestilling i barnelitteraturen, så blir man skuffet. Også i barnekorpuset finner vi en fordeling med bare halvparten så mange hun-er som han-er. Det er oppsiktsvekkende skjevt. Og nokså deprimerende, særlig tatt i betraktning at korpusene våre er satt sammen av bøker fra perioden 2000–2015. Men lyspunkter finnes: I fantasytrilogien Ravneringene av Siri Pettersen er det flere hun enn han (6112 mot 5036). Pettersen er sammen med Hjorth de to eneste av forfatterne vi har undersøkt, som har flere hun enn han.

Kjønnskampen ender 8–2. Men like viktig er det hvordan kjønnene fremstilles.

En legg – to legger

Kvinner og menn ser forskjellig ut midtskips, både utenpå og innvendig, og så har kvinner bryster. Men ellers er vi mennesker stort sett utstyrt med de samme kroppsdelene. Ikke i litteraturen. Der er slett ikke kroppsdeler fordelt likt mellom kjønnene. Vi har undersøkt kobling mellom kroppsord og kjønn ved å se hva slags possessiv som kroppsord brukes sammen med (se også Johnsen og Berg 2016 og Uri 2018): Står det oftest hans munn / munnen hans eller hennes munn / munnen hennes? På denne måten finner vi kjønnet på romanpersonen som kroppsdelen tilhører.

De fleste litterære kroppsdeler er like kjønnsnøytrale som i virkeligheten i den forstand at de er likelig fordelt mellom hans og hennes; det gjelder ansikt, arm, lepper. (Vel å merke etter at tallene er justert for skjevheten mellom han og hun i korpusene: Et kroppsord regnes altså for å ha en likelig kjønnsfordeling når det er dobbelt så mange forekomster koblet til hans som til hennes.)

Men vi fant også tydelige forskjeller, forskjeller som ikke lar seg forklare ved anatomien. Pussig nok har kvinner en tendens til å ha legger, mens menn knyttes til entallsformen legg. Antagelig er grunnen at leggene er et seksuelt attributt hos kvinnen, mens manneleggen nok ikke er det i samme grad. Derfor er dette måten lesere møter kvinnelegger på i litteraturen:

«Kjoler og skjørt svingte dekorativt om de lange leggene» (Knut Faldbakken: Evig din)

«Skjørtet på den blekblå råsilkekjolen svusjer rundt leggene hennes der hun full av energi og selvsikkerhet beveger seg innover i rommet» (Helene Uri: De beste blant oss)

«De rødhårete [jentene] skal være de mest ildfulle, sies det. O-la-la, se på de leggene!» (Tove Nilsen: Skyskraperengler)

Legger hos menn er oftere en kroppsdel som kan utsettes for noe, for eksempel skader, og da skjer det fortrinnsvis med den ene leggen:

«… hårnålene som holdt håret på plass til det lille arret nede på leggen (der han ble sparket av en rulleskøyte i Pisky)» (Audun Mortensen: Roman)

«Klærne hans var klissvåte. En bille klatret oppover leggen hans» (Unni Lindell: Djevelkysset)

Vipper, negler, hår

Flere kvinnelige enn mannlige romanfigurer er utstyrt med øyenvipper og negler. Det er da også kroppsdeler som mange kvinner fremhever med henholdsvis maskara og neglelakk, så det er ikke bare litterater som oppfatter disse kroppsdelene som særlig feminine:

«Han så på de lakkerte neglene hennes» (Roy Jacobsen: Hjertetrøbbel)

For ikke å snakke om hår. I et utvalg romaner av Vigdis Hjorth, Roy Jacobsen, Unni Lindell, Jo Nesbø, Anne B. Ragde, Margit Sandemo, Dag Solstad og Helene Uri brukes frasen håret hennes nesten tre ganger så ofte som håret hans (Johnsen og Berg 2016). Samtlige forfattere har flere håret hennes enn håret hans, her representert av en som er kjent for egen frisyre:

«Jenta gjorde et kast med hodet, og håret hennes svingte bløtt rundt henne» (Dag Solstad: Armand V.)

Man kunne kanskje tenkt at kvinner var lei av å være objekter, og at kvinnelige forfattere gikk foran i protesttoget og brøytet nye veier i sine kvinnebeskrivelser. Men nei, alle forfatterne utstyrer oftere kvinnelige karakterer med hår.

Også i barnelitteraturen er hår noe jenter for det meste har, som her i en av Jørn Lier Horst detektivbarnebøker:

«Håret hennes sto ut som en lang, lysebrun fane bak hjelmen»

og her:

“Det var lenge siden hun hadde vært hos frisøren, og håret trengte å klippes” (Christine Mysen: Uvenner)

Siri Pettersens Ravneringene er igjen et unntak. Hår i Pettersens bøker er jevnt fordelt mellom kvinner og menn, og det er bare marginalt flere håret hennes enn håret hans.

I Min kamp-sekstetten er det også klart flere forekomster av håret hennes enn av håret hans. Men i tilfellet Knausgård er lår mer spennende enn hår.

Lår revisited

Lår er også en kroppsdel forfattere stort sett fester til fiktive kvinner, ofte med erotisk betydning:

 «Hver gang skjørtet hennes hvirvlet opp, så man så langt, langt oppover de hvite lårene» (Knut Faldbakken: Insektsommer

«Nå slapper han nok av mellom lårene hennes» (Jon Michelet: Terra roxa)

«… han kysset henne, grep om lårene hennes, og så snudde han seg mot sin kone og sa: Jeg trenger frihet» (Helene Uri: Kjerringer)

I Knausgårds bøker finner vi forbløffende mange kvinnelår:

“hun svettet og satt barbent med kjolen trukket opp over lårene”, “Magen hennes, halsen. Hoftene, lårene” (En tid for alt)

«Mens vi stirret hverandre inn i øynene lot jeg igjen hånden gli inn mellom lårene hennes for å se om blikket hennes ville endre seg», “Nå presset lårene hennes mot mine”, “[…] det hisset meg opp, noe de myke lårene og de runde hoftene også gjorde, hun var så nær”, “[…] jeg lot dem gli, inn mellom lårene, jeg ville kjenne henne, jeg ville grafse, men hun […]” (Ute av verden)

«Hun hadde på seg et par svarte stretchbukser. Jeg så på lårene hennes som avtegnet seg så tydelig mot dem, og på baken. Den var bred, men ikke for bred», «[…] kjenne de lårene og den baken mot kroppen. Å gud. Gjennomtrenge henne», «Å, men bare den glatte innsiden av lårene! Jeg svelget og så opp i taket» (Karl Ove Knausgård: Min kamp, sjette bok)

«Jeg så i en slags refleks mot lårene hennes, den svarte trusen mellom dem» (Min kamp, andre bok)

«[…] kysset magen hennes, lårene hennes … Hun så på meg med det mørke blikket sitt» (Min kamp, andre bok)

I de seks bindene i Min kamp er det rikelig med treff på lårene hennes, men ingen overhodet på lårene hans.

Foreløpig har Siri Pettersens ungdomsbøker vært et feminint lys i et maskulint mørke. Men når vi tar en nærmere kikk på lårene hennes, er bildet mer tradisjonelt: Det er mer enn tre ganger så mange lårene hennes som lårene hans i Ravneringene. I entall er forholdet motsatt: Det er flest låret hans. Og tolkningen er nok som for legg. Lår i flertall har ofte et erotisk anstrøk; i entall er det gjerne en kroppsdel som for eksempel skades.

Bryn og kjever

Kvinner har lår og hår, vipper og negler. Hvilke kroppsdeler er overrepresentert hos de mannlige romanfigurene? Jo, de har øyenbryn og kjever:

«Han har hvitt skum i begge munnviker, og øyenbrynene hans flasser i bunnen» (Anne B. Ragde: Dr. Zellwegers gave)

«Øyenbrynene hans var også tykke» (Audhild Solberg: Kampen mot superbitchene)

Og øyenbrynene blir gjerne hevet eller rynket:

«Han hevet øyenbrynene og sendte henne sitt peneste blikk» (Fredrik Skagen: Viktor! Viktor!)

«Mikael hevet øyenbrynene» (Tom Kristensen: Dødsriket)

«… tenkte Tommy med en stadig dypere rynke mellom øyenbrynene» (Tom Kristensen: Dødsriket)

I norske bøker, for voksne og barn, er det en overflod av menn med kjever, som stadig bites sammen:

«Cato Isaksen snudde seg vekk et øyeblikk og bet kjevene sammen» (Unni Lindell: Orkestergraven)

“Jim reiser seg fort, gisper, biter kjevene sammen” (Unni Lindell: Fuglefangeren)

“Blodet bruste gjennom årene hans. Han bet kjevene sammen og klarte på et eller annet vis å roe seg ned” (Unni Lindell: Drømmefangeren)

“Faren bet tennene sammen så det knaket i kjevene” (Gunnar Staalesen: Skriften på veggen)  

“Han lukket øynene, kjevene strammet seg i et fortvilet forsøk på å holde frykten borte” og “Fredric bet kjevene sammen og knyttet nevene” (Gert Nygårdshaug: Honningkrukken)

“Yngvar bet kjevene sammen” (Anne Holt: Presidentens valg)

“Han strammer kjevene og får en krøll i panna” (Arne Svingen: Svart elfenben)

“Han bet kjevene sammen og begynte å gå i sirkler” (Anna Bache-Wiig: Sommernattsdrømmen)

“[Johannes] biter tennene sammen og strammer kjevene” (Tore Renberg: En god tid)

I populærlitteraturen er det enda tettere mellom mannfolk som biter kjevene sammen:

“Han bet kjevene sammen og tok hesten ned i skritt” (Ida S. Skjelbakken: Dronningen av Vaterland)

“Han bet kjevene sammen. – Hvor lenge har dette pågått?” (Maria Realf: Da du kom tilbake)

«Dominic bet sammen kjevene med et forpint uttrykk i ansiktet og svetteperler i pannen. Men selvfølgelig måtte Caro røre på underlivet!» (Carole Mortimer: Kvinnen bak masken)

 “Han bet kjevene sammen. – Så hun kom ikke hjem hit i går kveld overhodet? spurte han foruroliget, enda han allerede visste svaret” (Stine Langtangen: Tro, håp og kjærlighet)

“Olai så at Brostrup bet kjevene sammen” (Stine Langtangen: Skygger i natten)

“Hugh bet kjevene sammen da den numne følelsen ga seg. Tomheten ble fylt av raseri” (Denise Lynn: Forført av hevn)

Da er det godt at noen også gir slipp:

“Han senket skuldrene og slappet av i de sammenbitte kjevene” (Dan Brown: Engler og demoner)

… og tomler

Kanskje noe mer overraskende er også tomler noe stort sett menn har, og gjerne i entall:

«Han pekte på seg selv med tommelen» (Anlaug Sanderød: Ulvehunger

«De andre herrene, alle i hatt og frakk og støvler, nøyde seg med mindre fakter; en tommel i været, en finger til hattebremmen» (Jon Michelet: Thygesens terrorist)

«Han skjenket i glassene våre, gned tommelen mot flaskeranden og slikket på den før han sa: Synd du bare blir ett år!», «Han gjør tegn til meg, holder tommelen i været. Det er nå eller aldri. Og Bente stanser der, foran meg, lydhør, spent» (Karl Ove Knausgård: Ute av verden)

Fortumlet? Vi også. Hva i all verden er det med menn og denne ene struttende tommelen? Skal vi rett og slett prøve oss med tommel som en fallosmetafor? Vi lar Hjorth få siste ordet her:

«Når han trykket den skitne tommelen ned i gulosten, slo jeg ham og skrek: Din fæle gris! Æsj, æsj, æsj!» (Vigdis Hjorth: Fransk åpning)

Utfordre det bestående?

Vi vet alle at Litteratur-Norge er befolket av empatiske mennesker med lav inntekt, men med mye menneskekunnskap, innlevelse og innsikt i andre. Forfattere har som mål å sprenge grenser, å utfordre det bestående, å få alle de andre til å se egne fordommer. Men når vi går bøkene etter i sømmene, er det ikke akkurat nyskapende og grensesprengende kroppsbilder som tegnes.

Hvis vi skulle konstruert en kvinne og en mann og gitt kroppsdelene størrelse ut fra frekvens, hadde vi endt opp med et digert hode og en mer beskjeden kropp. Kvinnen ville ha hatt mye hår og øyenvipper, lange negler, store pupper og lår. Det høres ut som en slags småkjedelig erotisk drøm for heterofile menn. Den litterære mannen er en mer bisarr skikkelse: Han ville ha hatt fremtredende kjeve og overdimensjonerte øyenbryn. Han ville kanskje ikke ha hatt ti tomler, men antagelig en diger en. Lårene ville ha vært skrumpne, og i verste fall hadde han vært utstyrt med bare ett lår og én legg.

Tåen og tissen

Har forfatterens kjønn noe med valg av kroppsord å gjøre? Har kvinnelige forfattere andre kroppsordpreferanser enn sine mannlige kolleger? Et tilfeldig utplukk med 2000 bøker – barnebøker og voksenbøker – fra perioden 1980 til 2010 gir oss svar. For de fleste kroppsordene gir forfatterens kjønn ingen utslag. Men for noen ord ser vi et tydelig mønster. Kvinnelige forfattere bruker ordene lepper og midje dobbelt så ofte som det mannlige forfattere gjør. Også hår, armer og øyenvipper er klare kvinnefavoritter. Hvilke kroppsord foretrekker de mannlige forfatterne? På listen over de ti ordene der forskjellen er størst mellom mannlige og kvinnelige forfattere, finner vi både kuk, tiss, pupp, fitte og lår. På andreplass troner kuken, tett fulgt av tissen. Konklusjonen om at mannlige forfattere er grisegutter er nærliggende. Men aller øverst finner vi … i bestemt form:

«Jeg vasket den ødelagte tåa med skorpiongift, gned og gned for å øke blodsirkulasjonen» (Steinar Løding: Jernalderdrøm

«Denne gangen kunne støtet kjenne helt ned i tåa» (Birger Baug: Død sjel

Et temmelig overraskende resultat. Vi trodde vel ikke helt på vår egen dristige, men akk så klisjéfylte, tommeltott-som-falloshypotese. Men hvis tommel er, kan vel også være? Og fengslende nok er tommel for øvrig også blant kroppsordene mannlige forfattere bruker oftere enn kvinnelige. Tommel opp!

En voksenverden i miniatyr

Det er ikke store forskjeller mellom kropp i barnebøker og kropp i voksenbøker. Men den litterære barnekroppen har flere ører, tær og fingre, mer rumpe, mer kjeve og tenner. Barnekroppen består rett og slett av perifere kroppsdeler, som møter og undersøker verden direkte.

Kroppen i voksenbøkene er en seksualisert kropp. I barnekorpuset er det få kroppsord som har med sex å gjøre, og de folkelige betegnelsene mangler fullstendig. Barnekorpuset på sin side har flere instanser av pupper og tiss, ord som kan beskrives som mer gangbare i et barnerettet språk eller lagt i en barnemunn. Men forskjellen viser seg ikke bare i de tradisjonelle kjønnede ordene. Også i ansiktet aner vi forskjellen mellom en erotisert og en ikke-erotisert kropp: I voksenlitteraturen finner vi flere forekomster av munn og lepper, mens barnelitteraturen er det forholdsvis mer av tenner og kjeve. Ordene brukes også ulikt. For eksempel tjener lårene hennes, som ofte gir erotiske konnotasjoner i voksenkorpuset, andre hensikter i barnelitteraturen. For eksempel kan de være praktiske håndtak:

«… så hoppet hun opp på ryggen hans. Viktor festet straks armene og hendene sine rundt lårene hennes, for å holde henne oppe» (Per Knutsen: Luft og kjærlighet)

Ungdomsbøkene er naturlig nok i en mellomposisjon. Sammenlignet med beskrivelsene av tenåringsjenta Ory i Skrams Forraadt, er tenåringer i ungdomsromaner mer eksplisitte:

“[…] fuckings fitteskule med hundre dobbelmoralske sossejenter og tretti bitchy nonner som eigentleg skrik etter kuk og dop, men gøymer skriket inni seg til dei døyr av mangel på livsglede” og “Mannen runkar i senga di” (Terje Torkildsen: Marki Marco)

Og lår kan så absolutt være en del av den seksuelle kroppen:

“Han stryker henne oppover bena, dongerien brenner mot lårene” (Anne Østby: www.veien videre/Anna)

Hjerne og sånn

Jentene blafrer med øyenvippene, og kjeven knaker hos guttene. Det er skuffende lite skarpt og nytt, men verre er det at det i litteratur for unge lesere er gutta som tenker. Det er iallfall de som har hjerne! I voksenkorpuset er ordet hjerne like mye brukt sammen med hennes som med hans. I barnekorpuset er hjernen en kroppsdel som oftere er knyttet til gutter og menn enn til kvinnelige romanpersoner. Det er gutta som står for tankevirksomheten, med andre ord.

La oss også tenke litt over den. Tenke over hva vi skriver og leser – når vi skriver og leser om vanlige ting som kropp og kroppsdeler. For som vi alle vet: Kroppen er også politisk.


Litteraturliste

Birkenes, Magnus B., Lars G. Johnsen, Arne M. Lindstad and Johanne Ostad (2016): “From digital library to n-grams: NB N-gram,” Proceedings of the 20th Nordic Conference of Computational Linguistics, NEALT Proceedings Series 23 

Dyvik, Helge (2018): “Far leser og mor syr?

Huyck, David og Sarah Park Dahlen (2019): Diversity in Children’s Books 2018

Johnsen, Lars Bagøien og Siv Frøydis Berg (2016), “Body parts in Norwegian Books”, Book of abstracts, Digital Humaniora i de Nordiske Land, s. 35-38, Gøteborg

Nasjonalbiblioteket (2015): NB N-gram. URL: http://www.nb.no/sp_tjenester/beta/ngram_1/

Uri, Helene (2018): Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk. Gyldendal

Relaterte innlegg