Tause voggesanger i YouTubes tidsalder

Illustrasjonsbilde, voggesang
Illustrasjonsfoto: Bastien Jaillot, Unsplash

Høyrevridde regjeringer som forsøker å tvinge akademikere til taushet, og podcaster som vil få småbarnsforeldre til å synge for poden. Vi reiste til verdens største barnebokkonferanse for å høre forskere fra hele verden snakke om stillhet i barnelitteratur – og de hadde mye å si.

– Å få noen til å tie, handler alltid om makt. Men det å være stille kan være både en aktiv og en passiv handling, og er ikke nødvendigvis påtvunget utenfra. Noen ganger kan det også være kraftigere å være stille, enn å være tvunget til å snakke, sa Vanessa Joosen fra scenen i Stockholm.

Joosen er førsteamanuensis i barnelitteratur ved Universitetet i Antwerpen, og en av de fem forskerne som holdt hovedinnlegg under IRSCL-konferansen i Stockholm på seinsommeren i år. Hun understrekte at årets konferansetema, «silence and silencing», er dagsaktuelt i ei tid hvor høyrevridde regjeringer forsøker tvinge universitetenes humanistiske fag til taushet. Det politiske bakteppet var også en del av Joosens foredrag, hvor hun nøstet opp trådene i et bredt konferansetema, som spant fra rasistiske stereotypier i Europa til voggesanger svøpt i stillhet.

Flere former for stillhet

I foredraget som åpnet den fem dager lange konferansen, fremhevet Vanessa Joosen at barnelitteratur fremstiller mange ulike former for stillhet. De siste årene er det likevel to tendenser hun har bitt seg særlig merke i. For det første bryter dagens barnelitteratur flere tabuer enn før, og tematiserer det som tidligere ikke har kunnet blitt sagt høyt til de minste leserne. Den andre utviklingen hun peker på, er framveksten av en egen stillhetens estetikk.

Stille bøker er populære, men er de forståelig for barn?

Den stille estetikken blomstrer i moderne billedbøker, med den kritikerroste australske forfatteren og illustratøren Shaun Tan i spissen, som blant annet vant den høythengende ALMA-prisen i 2011. Estetisk stillhet har imidlertid røtter lengre tilbake i tid. Idealet finner vi blant annet i Wolfgang Isers teori om tekstens «tomrom», og i hakket mer selvforklarende uttrykk som «show, don’t tell». Litteraturteoretikeren Iser gav oss likevel en forklaring på hvorfor vi liker de stille kunstuttrykkene så godt, når han beskrev disse «tomrommene» som stedet hvor leseren blir aktivert av teksten, der det er plass til våre egne tanker og erfaringer. Kanskje er det nettopp disse tomrommene som gjør Shaun Tans forfatterskap så populært. – Slike stille tomrom gir leseren en emosjonell kobling til teksten, og barnet fyller stillheten med en sterk personlig mening, utdyper Joosen.

Tomrommene på tross, ikke alle lesere tar stille barnebøker like godt imot. Ifølge Joosen kritiseres bøkene for å være elitistiske, og en gjentakende kritikk er at de ikke treffer målgruppa, siden barn ikke forstår så «vanskelige» bøker. Samtidig finnes litteratur barn slett ikke skal forstå, men som likevel er både populært og folkelig – og som du kanskje ikke tenker på som kunst i det hele tatt.

The International Research Society for Children’s Literature (IRSCL) er en internasjonal forskningsorganisasjon for barne- og ungdomslitteratur, med medlemmer fra over 40 land. IRSCL-konferansen arrangeres annethvert år, og er den største forskningskonferansen på feltet. Årets konferanse hadde «Silence and silencing» som hovedtema, og ble avholdt i Stockholm i perioden 14.–18. august.

Mørke voggesanger fram i lyset

I likhet med Joosen var Bob Davis invitert som hovedtaler til IRSCL-konferansen. Professoren reiste fra Glasgow til Stockholm for å snakke om stillhet, men det han egentlig snakket om var sang. Voggesang, for å være nøyaktig. For selv om voggesangen er et av våre eldste kunstuttrykk, har den vært viet lite akademisk interesse.

Når bånsuller har blitt fortiet, er det ikke bare sjangeren som blir kneblet, men også kvinnene som i hovedsak har skrevet og sunget disse sangene, hevder Davis. For det er kvinners erfaring og stemme som slippes til i voggesangen, som tematiserer komplekse følelser som angst, lengsler, drømmer og frykt for livet, på tvers av kulturer og tider. Det gjelder også for den eldste nedskrevne voggesangen i verden. I sangteksten, som ble nedskrevet av en babylonsk kvinne rundt 2000 år f.kr., trues spedbarnet med ymse straffer om det ikke slutter å gråte. Den mørke tematikken er en gjenganger blant voggesanger over hele verden, hvor farlige dyr og overjordiske skapninger alltid utgjør en trussel for barnet om det ikke vil sove. I Kenya er det hyenene som truer med å spise barnet, i Brasil skremmes barna til sengs med skapningen Cuca og franskmennene har «Le grand Lustucru», som spiser barna levende – uten hverken brød eller smør.

Her hjemme er nok «Kråkevisa» en av de mer morbide god natt-sangene, også for de av oss som gråt seg i seng over Blåmann (og en mastergrad i litterær analyse har ikke gjort meg mindre skråsikker på at bukken allerede var spist av bjørnen). Middelalderballaden «Kråkevisa» handler om en manns angst over å bli drept av ei kråke. Kråka blir skutt, før mannen på gagnlig vis bruker kadaveret til å lage tolv par kråkeskinnssko, reip av tarmene, kirkebåt av nebbet og stuevindu av øynene.

Selv om vi har gjort hygge til en internasjonal merkevare, er ikke nordiske voggesanger mindre creepy enn ellers i verden. Teksten i «Bíum bíum bambaló, Bambaló og dillidillidó» høres kanskje beroligende ut, men fortellingen islandske barn dysses i søvn til handler om et ansikt som ruver utenfor vindusglasset. Den klingende ordlyden er enda et fellestrekk blant voggesanger, påpeker Davis, da mange tar i bruk lyder som kan ligne på spedbarnets språk. Tydeligst er det nok i de mest kjente engelskspråklige bånsullene, hvor ord som «la» og «lo» går igjen. Kanskje er det derfor de vakreste ordene Trollmor kjenner er nettopp «oajajajaj boff»?

Voggesang på Youtube
Illustrasjonsfoto

Barnesanger outsources til YouTube

Selv om mødre alltid har sunget voggesanger til barna sine, har sjangeren for det meste vært svøpt i stillhet. Først på 1800-tallet begynte romantiske diktere å interessere seg for bånsullen, og de siste årene har generasjoner av feministiske forskere løftet kunstformen fram i lyset. Nå anerkjennes den også som et viktig ledd i å skape nærhet mellom barn og foreldre. Samtidig, påpeker Davis, er det interessant å se at barnesanger i større grad outsources til digitale plattformer som YouTube, hvor videosnutter erstatter god natt-sangen. Videoene kan imidlertid ikke fylle tomrommet etter foreldrene, tror Davis.

Det vi veit om babyens utvikling i magen, tyder på at Davis har rett. Et foster kan gjenkjenne morens stemme allerede før fødselen, og skjelne ulike stemmer fra hverandre. En studie som målte endringer i fosterets hjerterytme viser også at det kan skjelne ulike språk fra hverandre, noe som tyder på at språkutviklinga vår starter allerede i livmora. Voggesanger kan med andre ord ha en betydning utover å bygge et bånd mellom mor og barn, siden hvilke lyder fosteret omgis av kan være avgjørende for babyens utvikling.

For de mest teknologiskeptiske er det greit å påpeke at internett, tross alt, ikke alltid er så dumt. Mens digitale plattformer kan true den lange tradisjonen for voggesang, finnes podcaster som lærer deg å synge for poden. Lullaby har til hensikt å lære småbarnsforeldre om voggesanger, morbide eller ei, slik at foreldrene selv kan synge for det kommende barnet. Som skaperen slår fast på nettsida si: «Lullabies are far cooler and more important than you may realise. The most important thing is that they are sung by YOU».

Bob Davis ville sannsynligvis sagt seg enig.

Barnelitteraturen må være både speil og vindu for barna

Da Vanessa Joosen innledet konferansen, avsluttet hun med å dele ut et ark til hver av de hundrevis av forskerne som satt i salen. På arket kunne vi skrive ned tittelen på bøker fra våre representative hjemland, bøker vi mener burde vært oversatt og solgt til utlandet, for å motvirke den engelskspråklige dominansen i bransjen. Slik Bob Davis løfter voggesangen ut av taushet, kan nemlig akademikere gi stemme til litteraturen som har vært fortiet, minte Joosen oss om. Så lenge det hovedsakelig er bøker fra engelske språk som oversettes, går det utover mangfoldet i barnelitteraturen og barna som leser den. Vi trenger å lese bøker fra andre kulturer enn de vi kjenner. For Vanessa Joosen handler dette nettopp om stillhet, fordi vi ellers risikerer å reprodusere stereotypier, som er en form for fortielse av minoritetsgrupper.

–  Barn trenger speil og vinduer, avslutter hun, før hun går ned fra scenen i Stockholm.

De må både få gjenkjenne seg selv i bøkene, og lese om de som er annerledes fra dem selv. Hvis vi skal gjøre det mulig, kan vi ikke sitte stille.

Relaterte innlegg