Vi har snakket med forfatter Thoralf Fagertun om debutboka, tiden som forfatterstudent ved instituttet og om innflytelsen fra Roald Dahl.
Fagertun var student ved vår forfatterutdanning på bachelornivå fra 2019 til 2021, og debuterte i 2022 med boka Familien Gnork, en ellevill illustrert roman for barn på mellomtrinnet. I boka møter vi Tom. Hans mål i livet er å vinne en fotballkamp mot sin nemesis, Preben. Men bestevennen Martin, som er en nøkkelspiller på laget, ligger nede for telling på sykehuset. Så flytter den eksentriske familien Gnork til byen, og unge Kompis Gnork starter i klassen til Tom. Han skal lage en naturmedisin som kurerer Martin, slik at han kan spille i kampen mot Preben.
– Hvor fant du familien Gnork?
– Jeg bodde i mange år i et rekkehusmiljø her i Bodø, der det var hundre eller to hundre hus som var helt like, og hvor jeg følte at alle familiene også var helt like. Alle hadde småunger, verv i idrettslaget og stasjonsvogn, og alt var fryktelig likt. Så dagdrømte jeg at det flyttet inn noen som var helt annerledes, som gjorde ting man ikke skulle og brøt de mange uskrevne reglene. Det begynte altså som en dagdrøm, og ble senere til en historie, men det tror jeg har gått over ganske lang tid. Det første sporet jeg finner av familien Gnork i mine dokumenter er fra 2015.
– Så gjorde jeg ikke så mye med det før jeg så en annonse på Facebook for forfatterstudiet ved Norsk barnebokinstitutt. Da skrev jeg ut cirka femten sider, som var kravet til opptak, og sendte det inn med en søknad på studiet. Katalysatoren til at jeg begynte å skrive var for det første at jeg så annonsen for studiet og for det andre at jeg hadde en akutt førtiårskrise, jeg var 38 eller 39 år på tidspunktet. Så jeg tenkte nå eller aldri.
– Er det noen vits i å gå skole for å bli forfatter?
– Ja, det er vits, og kanskje til og med helt avgjørende for å få forløst potensialet. I alle fall i mitt tilfelle. Det hadde ikke blitt noen bok uten, såpass ærlig må jeg være. Så det anbefales. Og det vises vel i statistikken også, at mange forfattere nå har forfatterutdanning før de debuterer.
– Hvor langt var du kommet med historien om familien Gnork før du søkte på studiet?
– Jeg hadde notert og skrevet litt, men til søknadsteksten skrev jeg ut første kapittel. Jeg visste veldig godt hvordan det skulle være. Og den første setningen var allerede da: «Mamma er kannibal.» Det kom veldig tidlig. Men jeg skrev det kapittelet sikkert 20 eller 30 ganger, og det fungerte ikke. Det var frustrerende fordi jeg følte at jeg hadde en veldig god idé, men jeg kom ikke videre. Det viste seg at dette antageligvis var fordi jeg skrev på bokmål, som jeg hadde gjort hele livet frem til da. Jeg hadde tidligere bare brukt nynorsk på noen stiler på ungdomskolen, men aldri etterpå. En kompis av meg, som skriver dikt, fortalte om at han hadde skiftet fra bokmål til nynorsk, og at skrivingen da hadde løsnet for ham. Jeg tenkte at jeg også skulle prøve. Det var en rar opplevelse, for det var akkurat det som skjedde, det løsnet, og skrivingen fikk en slags flyt. Det var nærmest litt mystisk, men det fungerte.
– Tok du da utgangspunkt i ungdomsskolenynorsken?
– Selv om jeg ikke hadde skrevet på nynorsk, leste jeg mye på nynorsk, sikkert like mye som på bokmål, så jeg antar utgangspunktet var den nynorsken jeg hadde lest.
– Jeg jobber som kommunikasjonsrådgiver, og skriver daglig i jobben, men der skriver jeg alltid på bokmål. Og det har jeg fortsatt med. Det er kun de skjønnlitterære som går på nynorsk.
– Etter at du kom inn på studiet og hadde et manus du jobbet med, hva var det som drev prosjektet videre?
– Jeg tenker at studiet var avgjørende for at det kunne skje. Vi gjorde skriveoppgaver i alle mulige sjangre. Det var veldig deilig å få skrive sammen med andre og få tilbakemelding. Kjempeskummelt til å begynne med, men noe jeg bare presset meg gjennom fordi jeg visste at det var matnyttig. Og så ble det lettere etter hvert som vi ble kjent. Det laboratoriet der, og den utviklingen, var ganske heftig det første året av studiet.
– Noen måneder inn i den første studiehøsten utlyste Samlaget et manusseminar. Jeg sendte inn mitt manus, og fikk plass. Jeg tror vi var åtte deltakere. Jeg spurte aldri om det hadde noe å si, men jeg skrev i søknaden at jeg var student ved Norsk barnebokinstitutt, og det tror jeg ikke var negativt, for å si det mildt. Hun som senere ble redaktøren min i forlaget var veileder på seminaret, og hun har også studert ved instituttet.
– Studentene ved forfatterstudiet samles i andre studieår i grupper med veileder, i forbindelse med hovedprosjektet. Det var mens jeg var i en veiledergruppe ledet av Bjørn Sortland at jeg skrev Familien Gnork. I gruppen leste vi hverandres tekster og ga hverandre tilbakemeldinger. Selv om Sortland fungerte litt som en redaktør i et forlag fikk vi friere tøyler i arbeidet med tekster og manus, enn vi ville ha fått hos en forlagsredaktør.
– Har du fortsatt kontakt med noen fra studiet om skrivingen?
– Jeg har fortsatt den veiledningsgruppa, de andre studentene i gruppa, som jeg kan spørre til råds. Jeg har nettopp lest gjennom en tekst til en av de andre i gruppa. Det er godt å se at det ennå skrives.
– Men, klart, det er veldig luksus det opplegget fra studiet, å ha en veileder å melke for tilbakemelding én gang i måneden. Det er ikke så lett å erstatte, så prosessen blir jo vanskeligere, men nå har jeg jo en redaktør, som i stor grad overtar den rollen.
– Når jeg i barndommen besøkte venner kan jeg huske en sterk følelse av ting som var annerledes enn hjemme. Jeg kjente igjen denne følelsen når Tom besøker familien Gnork. Har du dratt veksel på liknende erfaringer da du skrev dette?
– Jeg antar det. Hvor bevisst jeg har er gjort det, det vet jeg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. Og jeg tenker også at når du er mellom 8 og 12 år, eller hvor gammel leseren er, så er utgangspunktet hjemmefra fasiten. Og så kan det lukte feil eller se feil ut. I den alderen kan man ha et veldig, hva heter det, etnosentrisk utgangspunkt. Dette kan man sikkert kjenne seg igjen i, om man er en leser i tiårsalderen.
– Har du tenkt noe på målgruppe og alder på leseren underveis?
– Jeg har jo studert ved Norsk barnebokinstitutt, og der har vi snakket om barneperspektiv, men jeg må innrømme at jeg skriver egentlig med meg selv som målgruppe. Jeg har jo leseren i tankene, men jeg har ikke plassert hen i alder. Det er det er jo egentlig forlaget som gjør dette, sier 9-12 år for eksempel. Og en god stund sa de egentlig 6-8 år altså, og på et tidspunkt der så ble det trappet opp til 9-12. Og jeg tror at litt av grunnen er at yndlingsbøkene mine, fra da jeg var ung, ligger omtrent der. Roald Dahl-sjiktet.
Forfatterutdanningen i skrivekunst og litteraturformidling er et toårig deltidsstudium på bachelornivå, som er rettet mot dem som ønsker å skrive for barn og unge.
Søknadsfrist: 15. mai
Thoralf Fagertun (f. 1980) var student ved vår forfatterutdanning på bachelornivå fra 2019 til 2021.
Han er også utdannet litteraturviter, og jobber til daglig som kommunikasjonsrådgiver ved Nordlandsforskning i Bodø. Han debuterte i 2022 med romanen Familien Gnork.
– Et av aspektene i Familien Gnork er at Martin, bestevennen til hovedperson Tom, ligger på sykehus med noe alvorlig. Kompis Gnork kommer her inn, og skal koke sammen en naturmedisin, som skal gjøre Martin frisk. Det kan til og med se ut til at Martins liv og helse avhenger av at denne medisinen kommer i stand.
– Det snakkes mye om alternativmedisin, kvakksalveri, sjamaner og medaljonger om dagen, hvor på skalaen finner vi unge Gnork og hans magiske medisin?
– Jeg vil tro det er en helt annen retning, en tredje vei. Han tar i bruk vekster og planter, og kjenner til deres egenskaper. Det er en litt mer snill variant. Men åpenbart ikke noe man bør satse på, da, men heller ikke direkte ondskapsfullt i alle fall. Det ligger gode intensjoner bak.
– Martin får også hjelp av skolemedisinen, gjennom en lege som heter Dan.
– Jo, jeg tenker at Dan er en som har sett det meste på barneavdelingen, eller hvor det er de befinner seg. Det er jo ikke helt spesifisert, det der. Dan har et mer positivt syn på livet, og lar seg ikke sette ut av litt symptomer og grufs. Han har et annet kunnskapsnivå enn disse barna, og han vet nok at det kommer til å gå bra med Martin, men at det kommer til å ta sin tid. Det er kanskje derfor hans rolle er å holde humøret oppe. Og til tross for at han fremstår som en tøvtass, så er han voksenpersonen i denne boka. Og han viser til slutt at han har kontroll.
– En annen voksenperson i boka er den karikerte, profilerte, rikingen Harry-Johnny Kolstad-Johansen, som også er far til Toms rival, Preben. Kaksen utgjør her et klassisk fiendebilde, og en mulighet til å sparke oppover. Hvordan tror du boka leses av barn av laksemilliardærer?
– Dem har jeg nok ikke tenkt på.
– Men rikinger, i ulike inntektsklasser, er vel noe de fleste har et forhold til?
– Det er det. Og i Oslo så kan du kanskje gjemme deg litt hvis du er rik, men her i Bodø blir du veldig synlig. Og det er litt karneval-aktig, at du kan ta litt hevn gjennom kultur, gjennom bøker, på de du er litt misunnelig på. Jeg tenker på det, litt som du sier, at det er å sparke oppover. Det er nok ingen som tar noe skade av den karakteren.
– Det er også noe som skiller ham fra vanlige finansfolk. Da tenker jeg på hans litt lemfeldige jakt-preferanser. På den andre siden – hvem vet hva som foregår der ute?
– Har du selv noen barndomsminner om gufne rike folk og foreldrene deres?
– Ja, jeg har jo det! Og da må jeg med en gang understreke at de var ikke så gufne. De var bare rike og vellykkede, og til og med, som det står i boka, flinke i fotball og sånt der. Og, tror jeg, kjekke i tillegg. Så det er jo ren misunnelse som driver den slags fiendebilder. Men det er jo også litt Roald Dahlsk, at man kan kødde med autoritetene – og det er gøy.
– Vi har vært innom Roald Dahl flere ganger nå.
– Ja, altså det er ingen hemmelighet. Han er jo sin egen sjanger. Og bare å komme litt i nærheten av hans arv er jo suverent! Det er mye jeg liker med Roald Dahl, men det jeg liker aller best er det groteske. Den der unge-spisingen i SVK (Store Vennlige Kjempe), og fysisk avstraffelse med spanskrør og sånt, som jeg husker jeg ble satt ut av som barn. Det gjør vondt når Roald Dahl holder på. Det er konsekvenser. Å bli forvandlet til en mus for resten av livet og den type ting. Det er jo ikke snilt i det hele tatt, og det er overhodet ikke tatt hensyn til leseren. Akkurat den overdrevne ekkelheten og groteskheten, den synes jeg er kjempegøy.
– Også illustratør Line Halsnes har trukket inn noe av den estetikken, er det noe dere hadde snakket om?
– Ja, vi snakket om at vi gjerne skulle hatt Quentin Blake, men at det var kanskje urealistisk. Så vi gikk for det nærmeste vi kom i Norge. Line har ekstremt stor sjangerbredde i sine illustrasjoner, så hun kan få til hva som helst. Hun hadde også gjort et par ting som liknet litt på det vi var ute etter, så hun var et naturlig valg. Jeg er veldig fornøyd med at hun sa ja, det behøvde hun jo ikke å gjøre. Det var en veldig rar tekst hun fikk servert. Men hun var heldigvis med på leken. Det var også viktig at det skulle være en høy grad av illustrasjon i boka. Det er vel på 40 prosent, så det er nesten på hver side.
– Er det noe du tenkte på hele veien, at boka skulle ha den formen?
– Ja, jeg tenkte at her bør det tegnes!
– Det er jo et alvorlig bakteppe her også, med sykdommen til Martin, hva feiler det ham?
– Det er ikke nevnt, annet enn at det er en eller annen forferdelig sykdom. Men, ja, Det er også et utgangspunkt for boka, selv om det kanskje kommer litt i bakgrunnen.
– Jeg husker hvordan jeg som skolebarn havnet i situasjoner der jeg ikke kunne være sammen med mine bestevenner. Når bestekompisen er syk, og hjemme fra skolen for eksempel. Hva skal du gjøre da, uten bestekompisen. Dagen blir liksom helt uten verdi. Jeg tenkte det var sånn hovedpersonen opplevde det. Og det er derfor han heter Tom, han er helt tom, fordi bestekompisen er vekk.
– Hvordan gikk du frem for å skildre et barn som er innlagt på sykehus? Det er jo en litt anstrengt situasjon.
– Der tenker jeg at litteraturen er hendig, for da kan du gjøre hva du vil. Jeg har aldri opplevd det der selv, å være på sykehus som barn, eller å ha et barn på sykehus, så jeg vet ikke hvordan det er. Men jeg har vært på sykehus og besøkt litt eldre folk. Så jeg vet jo hvordan det ser ut der og hvordan det lukter. Det er jo en helt annen verden, med mange, mange regler. Og med en gang det er en verden med mange regler, så er det veldig fristende å bryte de reglene – særlig i litteraturen.
– Det blir jo, i alle fall i perioder, en alvorlig del av boka. Der er det kjipt. Og hvor syk er han egentlig? Det vet man ikke helt, men han ser overhodet ikke sprek ut på tegningene i alle fall.
– Men Tom er jo aller mest opptatt av den fotballkampen. Det lange perspektivet har han kanskje ikke noe kjempeforhold til. For de guttene der, så er fotball liv og død, det er det som er det aller viktigste. Mens selve liv og død-konseptet er litt mer abstrakt for dem.
– Var det naturlig for deg å trekke inn fotball, i en bok som ellers ikke er en fotballbok?
– Man tar jo gjerne utgangspunkt i noe selvopplevd når man skriver bok. Det jeg kjenner til, det er fotballgutter. Og etter at jeg har fått barn selv er de blitt fotballgutter og -jenter. Og jeg har vært fotballtrener for den aldersgruppa jeg skriver for. Så det er den arten unger jeg kjenner til. Det var derfor naturlig å ta utgangspunkt i dette, selv om boka ikke først og fremst handler om fotball.
– Hvordan opplever du at boka er blitt tatt imot?
– Jeg har hatt noen opplesninger rett til målgruppa. Det var veldig interessant, for da fikk jeg gode tilbakemeldinger som varmet, fra sjetteklassinger som sa de syntes det hørtes artig ut.
– Ellers er det voksne som gir tilbakemeldinger. Det har det vært litt av. Som debutant ble jeg egentlig forespeilet, og var forberedt på, at det ville bli veldig stille. Muligens kom ingen til å legge merke til boka. Og selv om det ikke har vært voldsom oppmerksomhet, så har det vært noe. Jeg fikk en OK anmeldelse i Periskop, og en anmelder i Vårt land trakk den frem som én av de tre beste barnebøkene i 2022, faktisk.
– Og det som var veldig artig var at jeg mottok massiv støtte og stolthet i nettverket mitt. Jeg visste ikke at det var så stas å gi ut en bok, men folk synes det. Folk synes det er veldig stas at jeg har gjort det der. Det virker som om forfatterrollen ennå henger høyt. Jeg har til og med fått litt signeringstrening. Og jeg skal ikke skryte, men jeg har en djevelsk fin autograf, som jeg øvet opp da jeg var tolv år og trodde jeg skulle bli fotballproff, som jeg jo veldig ikke ble, men autografen sitter bra.
– Hvor går veien videre, er du fortsatt aktiv som forfatter?
– Ja, ja, ja, det er nå eller aldri! Jeg skriver på et nytt prosjekt, og håper at det blir noe av det. Det blir noe litt annet enn Familien Gnork, men jeg tar med meg fantasien, og den litt sprø grunntonen.
Her kan du lese et kapittel fra boka Familien Gnork som ble publisert i antologien avgangsstudentene på forfatterstudiet på bachelornivå utga i 2021.