Tix på biblioteket

Kjære kulturminister Anette Trettebergstuen

Du er allerede utsatt for en strøm av ønsker og krav. Alle kommer til å hevde at nettopp deres ønsker og krav må prioriteres. Vi også. Og vi har rett. For hva er vel viktigere enn barns leseferdigheter? Vi trenger en automatisk innkjøpsordning for sakprosa.

Tenk deg at du jobber på et folkebibliotek. Inn kommer en gutt på tolv–tretten år. Han vil gjerne låne den nye boka om Tix. Han har aldri vært på biblioteket før, sier han. Du er hoppende glad for en ny låner, men du vet at boka om Tix ikke finnes på biblioteket. Mens du leter etter en bok som kan gi gutten en god leseopplevelse, forteller han deg noe som gjør at du skjønner at han virkelig ønsker å lese fortellingen om Tix, om gutter som sliter, om psykiske vansker, om å leve med Tourettes eller andre syndromer. Du viser ham noen andre bøker. Han låner med seg to, men du er ikke overbevist om at han vil lese dem. Og kommer han tilbake og vil lese mer? Kanskje. Kommer du da til å finne den boka som svarer på hans behov? Du kan bare håpe.

For få relevante sakprosautgivelser for barn og unge

Allerede i 1996 ble det konstatert at det produseres for lite norsk sakprosa for barn og unge. Derfor ble det opprettet en egen innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for denne målgruppen. Det vil si at staten kjøper inn minst 1650 eksemplarer av en utgivelse. Ordningen sørger for bøker til folke- og skolebibliotek, og den sikrer en høyere inntekt til forfatteren. Men målet flere norskskrevne titler er ennå ikke nådd: I 2020 ble det gitt ut bare 60 norskskrevne sakprosatitler for barn og unge på de store forlagene. Til sammenligning kom det 226 norskskrevne skjønnlitterære bøker for samme målgruppe. Siden det gis ut så få sakprosatitler for barn og unge, mangler det relevante bøker om blant annet psykisk helse. Dessuten er det for få bøker skrevet for barn og unge om historiske hendelser og perioder. Vi skulle gjerne også hatt flere reiseskildringer fra land over hele verden, flere bøker om viktige personer og institusjoner i norsk historie og samfunnsliv, om ulike yrkesgrupper – kort sagt: Vi savner mange av de fortellingene og temaene som nettopp sakprosaen ville vært en ypperlig sjanger for.

Hvorfor er forskjellen mellom bokgruppene så stor?

Mange barn og unge liker sakprosa. De er opptatt av å lære, å tilegne seg ny kunnskap. Norskskrevet sakprosa gir tilpasset og kvalitetssikret kunnskap.  Formålet med innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for barn og unge er at det blir skapt, utgitt og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet for barn og unge. Hva skal til for at norske barne- og ungdomsbokforfattere skriver de gode sakprosabøkene? Hva skal til for at norske forlag satser på den type bøker? Hva skal til for at bibliotekene kan fylle hyllene med flere gode norske sakprosabøker for barn og unge? Hva skal til for at flere barn og unge blir boklesere?

En timelønn på … tja, 60 kroner?

Verken sakprosaforfattere eller skjønnlitterære forfattere er økonomisk bortskjemte yrkesgrupper, men sakprosaforfatterne har betydelig dårligere kår. Sakprosa for barn og unge er en arbeidsintensiv bokgruppe som ofte kan kreve en forsker, en forfatter, en vitenskapelig illustratør, en fotoredaktør, en designer, i tillegg til en redaktør og en manusvasker – og dessuten en god produksjonsavdeling. For forlaget er det billigere å produsere skjønnlitteratur. For forfatteren dreier det seg om honoraret. Forfatteren får i overkant av 160 000 i garantert minstehonorar for en barne- og ungdomsroman.  For en sakprosabok får forfatteren 33 000. Tallene er beregnet ut fra samme utsalgspris (her: 299 kroner). Forskjellen skyldes dels royaltysatsen, som er en god del lavere for sakprosa enn for skjønnlitteratur, men den store forskjellen ligger i hvordan innkjøpsordningen er lagt opp. Regnestykkene har det samme opplagstallet (3000 eksemplarer) for vår tenkte sakprosabok og for barneromanen. I virkeligheten er det ofte et betydelig lavere opplag for sakprosabøker fordi forlagene ikke tør satse på at de blir kjøpt inn. Sakprosabøker er dessuten oftest illustrerte, og da skal summen deles med en illustratør. Sannsynligvis sitter vår sakprosaforfatter igjen med omtrent 12 000. Før skatt.

Noe av denne skjevheten forsvinner om også innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge blir automatisk, slik den for skjønnlitteratur allerede er. Det betyr at alle utgitte titler blir innkjøpt så sant kvaliteten er tilstrekkelig høy. Sakprosainnkjøpsordningen er selektiv, det vil si at budsjettet avgjør hvor mange titler som kan kjøpes inn. Av de 60 sakprosabøkene som ble utgitt i 2020, ble ikke engang halvparten inkludert i innkjøpsordningen. Boka om Tix er ikke påmeldt ordningen; forlaget hadde ingen tro på at den kom til å bli innkjøpt. Mange sakprosabøker ser ikke engang dagens lys fordi forlagene ikke tør, fordi forfatterne ikke har råd.

Automatisk ordning

Kjære kulturminister, du husker at du forestiller deg at du jobber på et bibliotek? Du er bekymret for gutten som forlot biblioteket med to bøker han kanskje ikke kommer til å lese. Du vet at han er i alderen der mange, især gutter, snart kommer til å utvikle andre interesser enn fritidslesing. Og mest av alt vet du at leseinteresse og lese-evne hører sammen. 

Vi ønsker et økt tilskudd til innkjøpsordningen for sakprosa slik at den kan gjøres automatisk. Vi ønsker at forlag skal satse på sakprosabøker for unge lesere, at forfattere skal ha råd til å skrive dem. Vi ønsker at alle norske kvalitetsbøker for barn og unge, sakprosa som skjønnlitteratur, blir kjøpt inn og fordelt på bibliotekene kort tid etter utgivelsen. Hva kan være viktigere enn å legge forholdene til rette for leselyst og dermed økte leseferdigheter for barn og unge? Leselysten kommer ofte gjennom sakprosa. Særlig hos gutter. Og vi trenger ikke minne deg om at det er særlig hos gutter leseferdighetene er svake?

Denne kronikken har også vært på trykk i Klassekampen 8. november 2021

Relaterte innlegg