Hopp til innholdet

Tospråklige bøker: større enn summen av delene

12. mai 2020 skrev Helene Uri og Kristin Ørjasæter om behovet for flerspråklige bøker i Norge. De viser til seminaret Kan vi snakke sammen? Om flerspråklighet hos barn og unge som ble holdt i regi av Norsk barnebokinstitutt, Leser søker bok, Språkrådet og Nasjonalbiblioteket 26.februar samme år, hvor behovet for flere parallellspråklige bøker ble ytret. Jeg siterer:

«Det burde være plass til flere parallellspråklige utgivelser som kan komplettere det barne- og ungdomslitterære språkbildet. […] Fordi godt grunnlag i eget morsmål er viktig for å lære andre språk. Fordi ved å lese fortellinger på vårt eget språk tar vi del av den felles litteraturen og deler opplevelser. Når barn og unge som ikke har norsk som morsmål, får tilgang til den samme litteraturen som andre, blir de deltakere i litteraturen. Så enkelt. Så viktig.»

Så, hvordan står det egentlig til med den flerspråklige barnelitteraturen i Norge? To år etter Uri og Ørjasæters kronikk, har jeg tatt en prat med representanter fra Leser søker bok, Det flerspråklige bibliotek, og Nasjonalt senter for flerspråklig opplæring (NAFO), i tillegg til Norsk barnebokinstitutts Veronica Salinas. Hva er erfaringene rundt tospråklige bøker? Hvem jobber med dette? Har det skjedd noe mer på feltet siden 2020?

To likestilte språk

Tospråklige bøker er en samlebetegnelse på bøker på to språk. Det finnes tospråklige bøker hvor de to språkene er adskilt – man leser på ett språk, snur boken og leser på det andre språket. Men i de parallellspråklige bøkene er språkene sidestilt. På hvert oppslag vil det samme innholdet finnes på begge språk. Man kan altså lese sammen på to språk samtidig, med «samme tekstinnhold» på ett oppslag. Språkene er «likestilt gjennom en hel bok», sier forsker og formidler Veronica Salinas.

Salinas jobber nå på Norsk barnebokinstitutt, og har erfaring både som formidler fra Leser søker bok og som dramatiker, forfatter og musiker. Hun har skrevet tre parallellspråklige teaterstykker, i tillegg til to barneplater og en diktsamling. Hun understreker at parallellspråklige bøker er et relativt nytt fenomen i Norge. «Vi [Norsk barnebokinstitutt] hadde tidligere i høst besøk fra Virginia Krasniansky fra Mexico, som har arbeidet i flere tiår med dette mot en målgruppe på 40 millioner barn. Hun delte erfaringer, og fortalte at det i Mexico produseres mange parallellspråklig bøker hvert år. I Mexico finnes det 68 urfolkspråk, i tillegg til spansk. Så de er nærmest nødt til å produsere parallellspåklige bøker.» Salinas forteller at i Norge måles ofte barn og unge med flerspråklig bakgrunn på den norske delen av seg selv i møte med storsamfunnet. Flere parallellspråklige bøker vil kunne være med på å endre dette. «Kan litteraturen spille en rolle for å styrke flerspråklige barn og unges sammensatte identitet, og gjøre dem bedre rustet til å se hele seg og sin historie som en ressurs?» spør hun.

Veronica Salinas jobbet sammen med rådgiver Hanna Bovim Bugge i Leser søker bok ved oppstarten av Leser søker boks prosjekt Parallellspråklige bøker. «De parallellspråklige bøkene var et ledd i en større visjon, et ønske vi jobbet for: Et samfunn der bøker er til for alle. Et samfunn der bøker kan bidra til å løfte hver og en av og oss, slik at vi kan møtes i språket og litteraturen som likestilte barn, ungdom og voksne», skrev de i en artikkel for Leser søker bok.

Hanna Bovim Bugge, foto: Nikolaj Blegvad
Veronica Salinas, foto: Kristin Aafløy Opdan

«Målet til Leser søker bok er at det skal finnes bøker for alle lesere», sier Bovim Bugge. Hun forteller at de jobber med bokutvikling i samarbeid med forfattere, illustratører og forlag, i tillegg til å målrettet samarbeid med bibliotek over hele landet, og utviklingen av ulike formidlingsprosjekter. De parallellspråklige bøkene inngår både i bokutviklingen og formidlingen. Det hele begynte med Ryddetid av Camilla Kuhn, utgitt på Cappelen Damm, en bok som allerede var en populær leseløvebok. Sparebankstiftelsen støttet utgivelsen av to parallellspråklige versjoner av boken i 2018, nemlig arabisk/norsk og somali/norsk. Målet var å inkludere flere lesere inn i noe som allerede var populært. Bøkene ble prøvd ut både på barn, og ungdom og voksne som lærte seg norsk. Tilbakemeldingen var at bøkene fungerte godt på målgruppene, men at leseløve-logoen ga bøkene et barnslig utrykk i formidlingen mot ungdom og voksne, og at det burde stå på forsidene hvilke språk bøkene var på, noe som er tatt hensyn til i de nye utgavene.

Ryddetid av Camilla Kuhn på norsk og arabisk, Cappelen Damm 2018

Nå har bøkene også kommet på ukrainsk/norsk, polsk/norsk og tigrinja/norsk (utgitt i 2021 og 2022), og i her har oversetterne fått mer plass i paratekstene, heller enn informasjon om andre leseløve-bøker. Med støtte fra Sametinget kommer boken på de tre samiske språkene som snakkes i Norge (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk), parallelt med norsk. Bovim Bugge forteller at Leser søker bok har samarbeidet med Det flerspråklige bibliotek, og vært i dialog om hvilke språk de ville anbefale. Biblioteket ønsket seg tigrinja, blant annet fordi det er vanskelig å finne gode barnebøker fra dette språkområdet, som er preget av sensur og propaganda.

Hvem er de flerspråklige leserne?

Oddbjørn Hansen fra Det flerspråklige bibliotek forteller at de har samlinger på 70 språk som de låner ut til folkebibliotekene. De har tidligere samarbeidet med det engelske forlaget Mantra Lingua, som gir ut mange tospråklige barnebøker til det engelske markedet. Det flerspråklige bibliotek kjøpte rettighetene til noen av disse, og ga dem ut tospråklig på norsk. Dette er til sammen ni titler, blant annet De tre bukkene Bruse, Den virvlende hijab, Beowulf og kampen mot Grendel, En reise gjennom islamsk kunst og Min tospråklige snakkende ordbok. De fleste av bøkene Det flerspråklige bibliotek har gitt ut finnes på arabisk/norsk, kurdisk/norsk, polsk/norsk, persisk/norsk og somali/norsk, og er tilgjengelige i katalogen deres. Ellers i samlingen finnes det et utvalg av parallellspråklige bøker, for eksempel på vietnamesisk/engelsk eller fransk/engelsk. Hansen forklarer at i enkelte markeder ser de mange parallelltekstlige utgivelser, mens i andre, for eksempel det polske, er det nesten ingen.

«Det norske markedet, barnehager og så videre, ønsker seg jo først og fremst parallellspråklige bøker med norsk tekst», sier Hansen. «Det er klart at det er et behov der, og det var også derfor vi startet forleggervirksomhet for over ti år siden.» Etter å ha vært i kontakt med flere forlag som likte ideen, men konkluderte med at den ikke virket lønnsom nok å satse på, endte de opp med å gi ut bøkene selv. «Og forlagene hadde jo rett. Etter ti år har vi kanskje gått i null. Det er lite penger å tjene på parallellspråklige bøker, dessverre.» Interessen fra kjøperne er der, men Hansen forteller at det er et begrenset marked.

Når det gjelder hvilke minoritetsspråk som blir prioritert, har man også et dilemma. Utlån fra samlingen til Det flerspråklige bibliotek kan vise oss hvilke språkgrupper som har tilgang på barnelitteratur på morsmålet, og hvem som er aktive lånere. Skal man prioritere parallelltekster på disse språkene, som er et større marked og kan gi en bedre avkastning, eller skal man se etter hvor de største behovene er, altså språkgrupper som mangler tilgang på barnebøker? De som jobber med parallellspråklige bøker, ønsker jo ikke å gå i for stort underskudd. Hansen påpeker at de afrikanske språkene byr på den største utfordringen når det gjelder å finne litteratur for barn, og at behovet vil være størst her når det gjelder å skape litteratur i Norge. Samtidig som større språkgrupper vil arabisk kanskje bidra til at prosjektene når ut til et større marked. Oddbjørn Hansen påpeker også at Sverige utgir flere parallellspråklige titler enn Norge, kanskje ikke bare fordi de er et større land, men også fordi det er et større tilbud om morsmålsopplæring i skolene. Kan man lære språk av å lese parallellspråklig litteratur? Ja og nei. Man kan se på bøkene med enkle tekster på hvert oppslag som en introduksjon til språket, men Hansen mener at skal en holde på morsmålet, må en etter hvert gå over til lengre tekster. Det samme med norskopplæring. Parallellspråklige bøker, som de eksisterer nå, vil kun være et springbrett på veien.

Foto: Veronica Salinas

Behovet for kulturell identifikasjon

Også Lene Østli fra NAFO poengterer at parallellspråklige bøker kan by på utfordringer når det gjelder språklæring.  «Man kan ikke oversette en fortelling direkte. Ofte blir det mer riktig å snakke om å tilrettelegge fortellingen på et annet språk. En skjønnlitterær tekst må formidles innenfor sin sjanger.» Hun sier videre at man som «skolsk» person ønsker å kunne finne igjen de samme ordene og uttrykkene på begge språk, men at dette ikke alltid lar seg gjøre. «Den viktigste funksjonen til bøker er formidling, opplevelse, og kultur», sier Østli.

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO) er en del av Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) ved OsloMet – storbyuniversitetet.

I 2013 innledet NAFO et samarbeid med Fortellerhuset i Oslo om å lage forestillinger hvor fortellinger formidles parallelt på flere språk. Dette har også resultert i nedskrevne tekster, som nå er tilgjengelig på siden morsmål.no som Østli har ansvar for. Her kan man printe ut fysiske fortellinger på flere språk, både parallellspråklige og flerspråklige.

Østli viser også til at barnehager og skoler ønsker seg flere parallellspråklige bøker, på flere språk. Selv om man ikke kan oversette ord for ord og benytte tekstene i språklæring i den forstand, vil bøkene hjelpe til med å gjøre barna kjent med uttrykk og ulike fortellermåter fra forskjellige språkområder. Østli påpeker også at «parallellspråklige bøker i seg selv er en viktig verdi fordi barn og unge får en anerkjennelse og kjenner igjen sin egen kultur i litteraturen, det blir en identifikasjonsmarkør samtidig som det kan bidra til perspektivutvidelse for alle.» De unge leserne kan kjenne igjen språket til foreldrene, og å se dette formidlet i barnehage eller skole vil være gunstig i seg selv. Derfor er det også en verdi at fortellingene som benyttes ofte er tradisjonelle fortellinger fra ulike språkområder. Da vil barna også kunne identifisere seg med eventyr og fortellinger fra egne og andres hjemland, i tillegg til norske fortellinger.

Parallellutgivelser på samiske språk

Den samiske barneboktradisjonen bygger på verdien av forvaltning av samisk språk og kultur. Jeg har tidligere skrevet om samisk barnelitteratur og tendenser i utgivelser og formidling. Vi ser at samiske barnebøker ofte gis ut parallelt på flere språk – enten ved at den samme boken gis ut på flere samiske språk samtidig (i tillegg til eventuelt norsk), eller ved at flere språk er likestilt mellom samme permer. I 2021 ble det gitt ut til sammen 52 bøker på nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. 11 av disse var flerspråklige. Rita Helmi Toivosdatter Laaksos Prinssaš ja goavddis Elin Marakatts (på nordsamisk, Lilleprinsen og runebomma på norsk) ble gitt ut parallellspråklig både på nordsamisk/norsk, lulesamisk/norsk og sørsamisk/norsk. Lilli, Lávre ja sáivoálbmot (på nordsamisk, Lilli, Lávre och Saivofolket på svensk) kom også ut parallellspråklig på de tre samiske språkene og svensk. I tillegg til dette var det 5 tospråklige eller parallellspråklige utgivelser på nordsamisk/norsk. Nordsamisk er også det språket det ble gitt ut flest barnebøker på, med 26 totalt. 

Omslag: Iđut, 2021

Päivi Alanen, som har jobbet som lulesamisk litteraturformidler, forteller at «lulesamisk litteratur er for det meste barnelitteratur. Det er selvfølgelig mye litteratur som omhandler samer og samisk kultur. Dette er også veldig aktuelt å formidle, siden det er dagsaktuelle tema. Da er det også aktuelt å formidle på norsk. Ofte kommer barnebøker parallelt på flere samiske språk og norsk, og da blir det greiere å formidle til norskspråklige barn også. Dette er også viktig.» Ved at de samiske barnebøkene gis ut simultant på flere språk, blir de mer tilgjengelige for flere lesere, og språkene, kulturen og tradisjonene blir formidlet til flere lesere.

Poetisk verdi på begge språk

Det har så langt vært et fokus på litteratur for barn, men hva med ungdomslitteratur? Hanna Bovim Bugge forteller at Leser søker bok i samarbeid med Aschehoug har utviklet serien Parallell hvor de jobber med å utgi parallellspråklige diktsamlinger. To bøker ble utgitt i 2021; Lukta av Svart av Ali Hayder og Vuggesang for liten kriger av Selma M. Yonus. Begge forfatterne er fribyforfattere, forfattere som er forfulgt i hjemlandet på grunn av ytringsfrihetsspørsmål, og har kommet til Norge gjennom fribyordningen. Diktsamlingene er skrevet «for voksne», men de kan fint formidles til ungdom. «Diktene oppleves aktuelle for ungdom, de har en gjenklang av verden med seg», sier Bovim Bugge. Hun poengterer også at de skal kunne leses av de som lærer seg norsk. Derfor har de valgt forfattere som skriver poesi på en måte som kan egne seg til dette, som for eksempel ikke bruker altfor komplekse språklige bilder.

Omslag: Aschehoug
Omslag: Aschehoug

Ryddetid fantes jo fra før, men i de nye prosjektene har de tenkt annerledes. Gjennom prosjektet jobbet de fram en ny måte å utvikle bøker på, hvor de er skapt parallelt på de to språkene. Samlingene består av helt nye dikt skrevet på morsmålet til forfatteren, i dette tilfellet arabisk. Så jobbes det simultant med redaksjonell tilbakemelding og oversettelsen, diktet redigeres rett og slett tospråklig. Bovim Bugge understreker at diktene skal ha poetisk verdi på begge språk. Som det står i etterordet til bøkene: «Vi arbeider for at diktene skal utrykke poetens tanke med samme styrke på begge språk. Det vil si at ordene ikke alltid er det samme, men at effekten av ordene er så lik som mulig». Igjen blir en-til-en-oversetting ikke mulig, men det vil heller ikke være hensikten med utgivelsene.

Leser søker bok er glad for de midlene som skjenkes prosjektet. Sammen med Aschehoug har de planer om seks bøker i Parallell-serien. Bovim Bugge forteller at de først søkte om støtte til de seks bøkene de hadde planlagt, og at de har fått støtte til først to, og så to til. Tredje november kom Hun er ikke kvinne på persisk/norsk. Samlingen er skrevet av Fatemeh Ekhtesari; poet, redaktør, menneskerettsaktivist og jordmor fra Iran. Nok en utgivelse på tigrinja/norsk er planlagt til neste år.

Fatemeh Ekhtesari, foto: Linda Bournane Engelberth

Bovim Bugge forteller at formidlingen er noe av det som fungerer så godt med utgivelsene, særlig når det gjelder ungdom. De jobber med tospråklig formidling, hvor diktene leses både på norsk og arabisk. Leser søker bok har besøkt videregående skoler i Oslo, hvor de har bidratt med tospråklige opplesninger, og brukt diktene til å diskutere de tverrfaglige temaene i den nye læreplanen; folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap, og bærekraftig utvikling.  De tospråklige diktsamlingene gjør det lettere å diskutere spørsmål om identitet og tilhørighet med ungdommene. Formidlingsprosjektet heter Krysspunkt, og består av filmer, podcaster, lydspor og spørsmål. Opplegg rundt disse bøkene ligger tilgjengelig til bruk i undervisning, og spørsmålene kan printes ut som pdf.

Det siste prosjektet Leser søker bok nevner, er ikke parallellspråklige bøker ennå, men Bovim Bugge håper at det kanskje kan bli det. På skolebesøkene med Parallell-bøkene møtte de nemlig mange flerspråklige elever, og snakket om flerspråklighet på ulike arenaer. Samtalene om mangfoldet av flerspråklighet, og hvordan de språkene en person behersker kan komme til uttrykk i forskjellige former, inspirerte til ideen om å utvikle skrivekurs for flerspråklige unge. Det er søkt midler, og neste år skal det prøves ut skriveverksted for unge voksne, i alderen 18–35. Deltakerne skal utvikle flerspråkligheten sin skjønnlitterært, gjennom helgesamlinger over et år. Håpet er at dette kan bidra til at flerspråklighet oppleves som en ressurs i litteraturen og i samfunnet, og kanskje kommer det også flere flerspråklige bøker ut av det?

Stein på stein

Så, hvordan jobbes det med parallellspråklig litteratur i Norge? Det virker som at det jobbes mye i kulissene, men at disse prosjektene tar lang tid å gjennomføre, og er vanskelige å finansiere. Man må legge stein på stein. Men det ville kanskje vært fint om aktørene fikk jobbet mer med litteratur og formidlingsprosjekter over lengre perioder, og mindre hyppig med søknader.  

Veronica Salinas forteller at hun og Ayse Koca, forfatter og prosjektleder for Bærekraftsbiblioteket ved Norsk barnebokinstitutt, har spilt inn en podkast om temaet, hvor de snakker om et ønske om flere parallellspråklige og tospråklige bøker, både hos Norsk barnebokinstitutt, og på listen til Bærekraftsbiblioteket. «Jeg som jobber med formidling for alle grupper med barn og unge ser en enorm verdi i slike bøker. Ved å lese og tolke parallellspråklige bøker sammen, kan vi lære oss nye språk, jobbe med flere språk samtidig, og se en flerspråklig verden fra flere perspektiver. Gjennom bruk av flerspråklige bøker, kan vi få innblikk i hendelser i verden som er langt fra oss selv, se likheter og forskjeller, og skjønne at vi alle er mennesker på denne jorda. At vi er forskjellige, men også like», sier Salinas.  Hanna Bovim Bugge sier at hun gjerne vil gi ut Ryddetid på flere språk, for eksempel persisk. «Det blir jo drypp», sier hun. «Vi ønsker oss større prosjekter, og flere bøker. Også for litt eldre barn. Vi ønsker å kunne tenke helhetlig – ikke bare ett forlag, ikke bare ett språk, ikke bare en aldersgruppe.» Nå kan de metoden, og utgivelsene så langt har vist seg å fungere godt. Det blir opp til bevilgende myndigheter og andre som har mulighet til å støtte parallellspråklige prosjekter, å bidra med midler til litteratur for alle. Når det kommer til parallellspråklige og tospråklige bøker, kan det se ut som om helheten – leseopplevelsen og den kulturelle verdien – er større enn summen av delene.