Hopp til innholdet

Ungdommens litteratur

Da vi var yngre av Oliver Lovrenski, Aschehoug 2023, detalj av omslag
Da vi var yngre av Oliver Lovrenski, Aschehoug 2023, detalj av omslag

Boken er hvit og lyseblå. De svarte bokstavene på forsiden er skjeve og ujevne, og effekten blir forsterket av at smussomslaget som er dandert rundt bokpermene er falsk krøllete. Men boken er helt ny og fresh. Tittelen da vi var yngre og forfatternavnet oliver lovrenski i små bokstaver uten versaler. «En sensasjonelt god debut» står det nederst til høyre, og til venstre; roman, også med små bokstaver. Men det ordet som har fått best plass på forsiden er «yngre». Omslaget er også «stemplet» med et rødt, rundt motiv. Inne i en ufullstendig sirkel er en blomst og en hodeskalle. Det røde stempelet matcher de tre terningene øverst på forsiden (på min utgave, tredje opplag, 2023). Samtlige terninger viser seks prikker, fra henholdsvis VG, NRK og bok365.

Dette er boken anmeldere og ungdommer har trykket til sitt bryst, skal vi tro media. Og det skal vi jo. Oliver Lovrenski er Ivar Aasen på speed, som leker seg med «ny» norsk og eksperimentell fortellerstil. Endelig leser ungdom! sier folk. Lovrenski drar på besøk til videregående skoler, og har forfatterbesøk for ungdom på biblioteker rundt om i landet. I februar ble han intervjuet av tenåringer på Se og Les-konferansen i Bergen; en konferanse for barne- og ungdomslitteratur. I et intervju med podkasten «Forfatteren og favoritten» (en litteraturpodkast for ungdom og unge voksne) forteller Lovrenski om ungdommer som tar kontakt på instagram og spør om hjelp og råd. I forkant av denne podkastinnspillingen, hadde han et forfattermøte med ungdommer på biblioteket – helt uten andre voksne til stede. Ikke lærere, ikke bibliotekarer. Sånn skal forfatterbesøk gjøres, mener intervjueren. Helt ekte. Helt på ungdommens premisser.

Voksenbokforfatter: Oliver Lovrenski. Foto: Jarli & Jordan

Jeg vet ikke om det er relevant for denne teksten hva jeg syns om boken, men jeg kan jo informere om at jeg elsker den. Jeg gledet meg vilt til den skulle komme ut, men da jeg ikke fikk sjansen til å lese den med én gang og så hvor hypet den ble på internett, fikk jeg lyst til å mislike den som en ekte hipster. Men jeg klarte det ikke. You had me at «fenalår og hverdagsrasisme», liksom. Språket er intenst og morsomt, med en kompleks kombinasjon av nærhet og ironisk distanse. Men det er effektiviteten i historiefortellingen jeg som regel drar frem når jeg skal si hvor mye jeg liker denne boken. Det er sykt effektivt, sier jeg. Ti anekdoter inn, og plutselig er jeg investert i livet til fire tenåringer.

Nå skal det ikke så mye til at jeg blir investert i livet til tenåringer. Jeg har jobbet ti år på ungdomsskole, jeg skriver ungdomslitteratur, jeg leser nesten utelukkende ungdomslitteratur. Noen vil si at jeg er 33 going on 16, og det tar jeg som et kompliment.

Men stopp en halv. Eller hva man nå sier. Vi må oppklare litt her. Dette er en tekst på nettsiden til Norsk barnebokinstitutt. Et institutt som driver med barne- og ungdomslitteratur. Og hva har egentlig en tekst om da vi var yngre å gjøre her? Det er jo en roman utgitt for voksne, er det ikke? Dessuten er det en bok som allerede har fått masse oppmerksomhet – i motsetning til, og innimellom kanskje på bekostning av, norsk ungdomslitteratur.

Mens jeg satt og jobbet med denne teksten, publiserte bok365.no et glimrende innlegg av ungdomsbokforfatter og tidligere student ved Norsk barnebokinstitutts forfatterutdanning på bachelornivå, Neda Alaei («Applausen stilnet inni meg på Lillehammer», 13.juni 24). Innlegget kommenterer på lanseringen av regjeringens nye leselyststrategi, hvor ungdomsleserens behov for gode ungdomsbøker ble fremhevet. Akkurat som Alaei ble jeg begeistret, og spent på hvilke ungdomsbøker kultur- og likestillingsminister Jaffery skulle dra frem. Boken hun nevnte var – du har kanskje gjettet det – da vi var yngre.

Skuffet: Neda Alaei på bok365.no (faksimile, eller screenshot som ungdommen sier).

Dette er nok et eksempel på at bøker som gis ut som ungdomsbøker er langt nede på den litterære rangstigen, og at forfattere som skriver for denne målgruppen blir sett på som, at best, idealister som ofrer sin personlige økonomi og litterære ambisjon på leselystens alter.

Jeg velger likevel å skrive om Lovrenskis debutroman, selv om det stemmer, det er en roman utgitt for voksne. Grunnen til at jeg skriver om den, er ikke at jeg tenker at den målgruppen forlaget har definert ikke er viktig, og at vi kan fokusere på at boken blir lest og formidlet til ungdom og sier noe om ungdommers liv og leselyst. Tvert imot, jeg skriver om den fordi jeg mener at målgruppen forlaget definerer litteraturen som, er veldig viktig. Og da vi var yngre er utgitt som en voksenbok. Da må det vel være en grunn til det?

I dette essayet skal jeg diskutere hvilke iboende egenskaper ved Lovrenskis roman som definerer den som en voksenbok og så videre, og så videre.

Men seriøst. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det.

Vi kan ta handlingen i boken først. Vi møter Ivor, hovedperson og jeg-forteller, som har begynt på videregående. Gjennom tilbakeblikk fortelles historien om oppveksten hans, og vennskapet med bestevennen Marco. De har vært bestevenner siden første klasse på barneskolen. Eller brødre, da, rett skal være rett. Ivor begynner på studiespesialiserende, og Marco «lærer å lage hus». Marco havner i klasse med Arjan og Jonas, og slik etableres bokens firkløver. Et av de effektive grepene som hekter leseren fra start, er et frempek på første side, som insinuerer at en av vennene kommer til å dø. Jeg er usikker på hvor lang tid som går i romanen, men jeg gjetter på et år. Ivor går fortsatt på videregående ved bokens slutt. Eller, går og går. Men ja.

«Da vi var yngre er en fortelling om vennskap, sorg, rus og overlevelse i dagens Oslo» kan vi lese på baksiden av boken. Og videre: «Et sjeldent innblikk i et røft miljø, og en intens og rå oppvekstroman fortalt med varme og humor.» Oppvekstroman er et ord jeg biter meg merke i. Her har vi empiri i analysen om hvorvidt dette er en voksenroman. Oppvekstromaner blir typisk gitt ut som voksenbøker, selv om hovedpersonene kan være unge i store deler av fortellingen. Poenget er at de vokser opp. De ser tilbake på livet sitt, som regel fra et litt voksent sted. Selv om disse romanene blir gitt ut for voksne, blir de gjerne også lest av ungdom. Selv leste jeg Beatles av Lars Saabye Christensen, og Kompani Orheim av Tore Renberg. Beatles var faktisk hovedbok i Boklubben Ungdom i sin tid, så noen må jo ha tenkt at den passet for ungdom i tillegg til voksne. Et raskt googlesøk på hva er en ungdomsbok gir meg wikipedias definisjon «bøker skrevet av voksne, for å bli lest av ungdom». Noe vagt, kanskje. Store norske leksikon sier at «ungdomsbøker er bøker som er skrevet for en målgruppe på 13–18 år. ‘Ungdomsboka’ er både en aldersbasert målgruppeinnretting av barne- og ungdomslitteratur som brukes innenfor bokbransjen, og en tematisk sjanger.» Temaene de trekker frem som sjangerdefinerende er oppbrudd, løsrivelse og identitet. Barne- og ungdomslitteratur blir definert som bøker for lesere fra 0–18 år, hvor hovedpersonene som regel er samme alder som leseren. Så da vet vi det.

Ungdommelig illustrasjonsbilde: Dette kom opp da jeg søkte på «ungdom» på pixabay.com, en royalty free-side med illustrasjonsfoto.

Tilbake til da vi var yngre. Ivors fortelling har vennegjengen i sentrum, og deres kamp for (mot?) tilværelsen. Jonas har en voldelig far han blir boende hos for at lillebroren skal slippe å bo der, Arjan kjemper mot barnevernet, og Marco må bruke kreative metoder for å få nye airpods. Det er vold og rus, men det er også hun på Deli de Luca på Grønland som Ivor blir forelsket i. Og skole som føles meningsløst og vennskap som føles meningsfylte. Livet selv, liksom. Oppbrudd, løsrivelse og identitet. En tenåring som går gjennom shit og prøver å holde ut. Jeg har ikke noe problem med at da vi var yngre blir beskrevet som en oppvekstroman, selv om Ivor fortsatt er en tenåring når boken slutter. Jeg tenker hensikten med dette, er å poengtere at han lever et liv hvor han må vokse opp raskere enn andre. På den måten er det en historie om en «voksen» som ser tilbake på oppveksten sin. Tittelen signaliserer også dette. Den viser til det å se tilbake. Å være eldre nå, og fortelle om en ungdomstid. Lovrenski har fortalt (bl.a. på podkasten jeg nevnte) at han føler tittelen sier noe om en kollektiv opplevelse. Og han er opptatt av at boken handler om et vi. Det er historien om alle ungdommer som er som Ivor, ikke (bare) Lovrenski selv. Han var også opptatt av at formuleringen skulle være grammatisk korrekt. Fortellerstemmen i boken ville ikke sagt da, men konsekvent brukt når. Selv om forlaget skulle ha foreslått å bruke når i tittelen, ville ikke Lovrenski det. Fordi han ville at tittelen skulle gjenspeile et kollektivt og gjenkjennelig utsagn. Jeg leser tittelen som en slags meta-kommentar, akkurat som jeg opplever oppvekstroman som en slags meta-sjanger. Romanen skriver seg inn i en sjangertradisjon som den også kommenterer på, både i Ivors utradisjonelle oppvekst, og i Lovrenskis referanser til Christensen selv.

Ungdommelig illustrasjonsbilde 2: Pixabay.com ga meg også et bilde som inneholdt både tagging, hullete bukser og mobiltelefon..

Vi kommer ikke unna språket i romanen. Den er skrevet på multietnolekt/kebabnorsk, komplett med ordliste. Trenger vi denne ordlisten? Jeg mener nei. Det meste er relativt vanlig slang, og resten er selvforklarende innenfor konteksten. Dersom noe er ukjent og uforståelig, kan man alltid google det. Men ordlisten signaliserer kanskje målgruppen voksen? Det er noe med oversettelsene som oppleves som en fremmedgjøring av teksten, en avstand til ordene som er brukt. Som at boken er bevisst på at ikke alle leserne har det samme ordforrådet. Dersom boken var beregnet kun på ungdom, ville det kanskje vært uheldig å sende dette signalet, da ungdomslitteraturen forsøker å ikke gi ungdomsleserne en følelse av fremmedgjøring, uavhengig av om «alle» ungdommer bruker disse slangordene. I ungdomslitteraturen er det forsåvidt både en fallgruve å tenke at man skriver til «alle» (da blir det for generelt og uinteressant), og en fallgruve å bruke for mye slang (da er språket utdatert innen boken går i trykken – noe som her og der kanskje også kan være tilfellet med Lovrenskis roman).  

Jeg har tidligere pekt på at historiefortellingen er effektiv. Språkføringen bidrar til dette. Lange setninger, mange kommaer, ingen punktum. Ingen store bokstaver. Det er et språk uten start og slutt, som bare kjører på. De korte scenene/anekdotene føles fullstappede med kompakt handling. De leses raskt, og man går raskt videre til neste. Alle scenene har overskrifter, som titler, som glir sømløst inn i teksten og tilfører et nytt nivå av lesingen, heller enn å «lede» leseren i en bestemt retning. Bildebruken er kreativ, for ikke å si effektiv, vi hopper raskt fra motiv til motiv, fra tema til tema, og likevel går scenene nesten umerkbart over i hverandre.

Dette er jo veldig bra skrevet av en nittenåring «fra gata». For det er sånn forfatteren har blitt presentert i media, er det ikke? Forlaget markedsfører boken med at deler av handlingen er selvopplevd, og Oliver Lovrenski selv myser inn i kamera med lue og tatoveringer. Jeg ble nesten litt lettet da jeg så på reddit, på subredditen «norge», at noen mener han er en industry plant. Faren hans er en kjent forfatter, og han skal visstnok ha samarbeidet med et annet forlag halvannet år før han, ifølge kildene, skrev manuset til da vi var yngre. Dessuten er det rykter om at han kommer fra Vestkanten. Ai, ai.

Jeg tenker jo at folk kan ha rusproblemer uansett hvilken kant av Oslo de vokser opp i, og uansett hvor mange meter bokhyller de har i stuen. Jeg tenker også, spiller det noen rolle? Og for hvem spiller det en rolle om Lovrenski ligner på hovedpersonen sin eller ikke? Det at romanen og forfatteren i så stor grad blir markedsført og formidlet som en pakkedeal sier kanskje mer om bokbransjen i dag, enn om kvalitetene ved da vi var yngre. Boken trenger ikke en ung og hipp forfatter for å selge, gjør den det?

Og selge har den gjort. Jeg har ikke tallene på hvor mye, men jeg antar det er mer enn de fleste bøkene i hyllen ved rullestolrampen på Norli Universitetsgata. Ja, du vet, hyllen med norske ungdomsbøker. Har du ikke sett den, sier du? Ikke så rart, den er i rullestolrampen, det er ganske trangt der.

Kanskje litt bitter: Ida Therese Klungland gir ut ungdomsbok til høsten (hun har også tatoveringer). Foto: Leikny Havik Skjærseth

I en tid hvor ungdommen ikke leser, det gis ut færre norske ungdomsbøker enn noen gang, og konsentrasjonen er på bånn, er det viktig og flott at det skrives bøker som når ungdommen. Bøker som handler om unge hovedpersoner man kan kjenne seg igjen i, om dagens Oslo, om tematikk som ungdom bryr seg om. Bøker med friskt språk og intense scener. Bøker ungdom kan finne, fordi de er lett tilgjengelige med en gang de går inn i en bokhandel.

Jeg vet ikke hvorfor da vi var yngre ikke ble gitt ut som en ungdomsroman. Det er en sterk roman fra et ungdomsmiljø, om vennskap og kjærlighet, om oppbrudd, løsrivelse og identitet. Men voksne leser den jo også! kan man selvfølgelig si. Og det gjør de, absolutt. Men det er ikke forbudt for voksne å lese bøker fra ungdomshyllen. Jeg vil faktisk anbefale flere å gjøre det, mange av dagens ungdomsbøker er skrevet med slagkraftig, presist og kreativt språk, det er sterke romaner fra ungdomsmiljøer om vennskap og kjærlighet, om oppbrudd, løsrivelse og identitet. Det er bare å slå seg løs!

Vet du ikke hvilke ungdomsbøker du skal lese, sier du? Det er så få av dem, og det er så vanskelig å finne dem i bokhandlene? Jeg kan for eksempel anbefale bøkene til Neda Alaei, som vant uprisen for sin siste roman På en betingelse. De fire andre nominerte bøkene, Voksesmerter av fjorårets vinner Marte Mittet, Kongen av Sotra av Runo Isaksen, Kvil i fred av Peter F. Strassegger og Dronningen fra Halve Kongerike-serien til Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen er alle gode alternativer. Det gis ut spenningsbøker, realisme og drama, bøker om sorg, kjærlighet og identitet, bøker om oppvekst og relasjoner, alt det vi liker å lese om fra for eksempel Vigdis Hjorth og Zeshan Shakar, for å bare nevne noen tilfeldige forfattere. Jeg løy selvfølgelig i sted, jeg vet hvorfor da vi var yngre ikke ble gitt ut som en ungdomsroman. Sjansen er stor for at hvis den hadde det, hadde den ikke nådd de ungdommene den har nådd. Den hadde ikke blitt anmeldt i alle landets aviser, og den hadde ikke fått primespot i bokhandlerne. Sånn sett er det, paradoksalt nok, flott at forlaget valgte en voksen målgruppe for utgivelsen. Men det hadde også vært flott om flere bøker gitt ut som ungdomsbøker fikk den samme oppmerksomheten. Som vi ser av oppmerksomheten rundt Oliver Lovrenskis debutroman, liker faktisk ungdom å lese.

Relaterte innlegg